Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er en indisk tjukkas med bart! Vi feirer «Man of Steels» 75-årsjubileum med ti internasjonale supermenn.
Captain America kan ta seg en bolle, for Supermann er utvilsomt den mest erkeamerikanske av alle superhelter. Stålmannen kjemper for «truth, justice and the American way», til tross for at han egentlig er en illegal immigrant fra Krypton – som står i fare for å måtte vise legitimasjon så fort han flyr innom Arizona.
I likhet med så mange illegale innvandrere må han leve under hemmelig dekknavn, og kan risikere å bli deportert hvis myndighetene finner ut hvem han egentlig er. Bare tilfeldigheter førte til at lille Jor-El krasjlandet i den amerikanske Midtvesten, fremfor for eksempel på et jorde utenfor Istanbul eller på landsbygda i New Dehli. Noe vi kommer tilbake til litt senere i denne oppsamlingen av obskure Superman-filmer.
Supermann fyller 75 i år, og det feires med ukens kinopremiere på «Man of Steel». Si hva du vil om de tragiske masseødeleggelsene årets Supermann forårsaker i Metropolis, han fortjener jo å rase fra seg litt på fødselsdagen.
Ti år etter at han først dukket opp på sidene i Action Comics tok Supermann skrittet over i filmens verden. Først i form av sjarmøren Krik Alyn i svart-hvitt-serien «Superman» (1948):
Senere gjorde George Reeves seg kjent som mannen av stål, i fire sesonger av tv-serien «Adventures of Superman» og kinofilmen «Superman and the Mole Men» (1951):
De siste 35 årene har vi forbundet Supermann mest med Christopher Reeve, som gjorde denne rollen til sin egen i sammenlagt fire filmer av brått dalende kvalitet.
Han ble det hittil siste offeret for den såkalte Supermann-forbannelsen, som angivelig har rammet flere skuespillere med tilknytning til rollen. George Reeves ble funnet skutt og drept under mystiske omstendigheter i 1959.
Hvorvidt dette var et selvmord eller mord er fortsatt et åpent spørsmål, som ble utforsket i dramathrilleren «Hollywoodland» (2006):
Christopher Reeve falt som kjent av hesten sin, og ble lam fra nakken og ned. Han døde i 2004, mens kona hans døde av kreft to år senere. Margot Kidder spilte Lois Lane i Supermann-filmene med Reeve, og hun har slitt med mentale problemer. I 1996 kuttet hun av seg alt håret i en psykotisk episode, og flyttet inn under verandaen til en tilfeldig familie – bare noen kvartaler fra studioet der «Superman: The Movie» ble spilt inn. Men hun ble bedre. Lee Quigley spilte Supermann som baby i samme film, og døde av løsemiddelskader i en alder av fjorten. Og så videre. Alt er naturligvis bare pussige tilfeldigheter, men like fullt pussig.
Den største forbannelsen er allikevel å for alltid være forbundet med rollen som Supermann, noe som har preget karrieren til Dean Caine (kjent fra tv-serien «Lois & Clark: The New Adventures of Superman»), Tom Welling («Smallville») og Brandon Routh («Superman Returns»). Alle dømt til et langt liv på fan-conventions og tegneseriemesser, mens de selger autografene sine for drikkepenger mens de molefonkent poserer på bilder med nerder.
Ok, det var litt slemt. Disse karene tilhører fortsatt det øvre sjiktet av Supermann-tolkere, for det finnes en rekke skuespillere som for lengst har sklidd inn i obskuritet. La gå at Supermann-filmene deres stort sett er lusne kopier, billige etterlikninger og lurvete lavbudsjettproduksjoner fra India og Tyrkia – eller eventuelt involverer dverger i hundemasker.
Dette er saker som får selv «Superman IV: The Quest for Peace» til å se super ut:
«THE ADVENTURES OF SUPERPUP» (1958)
I avdelingen «veldig bedritne ideer fra tv-historien» finner vi denne pilotepisoden, som ble laget i et forsøk på å slå mynt på den populære tv-serien «Adventures of Superman» med George Reeves. Så hvordan treffer man et bredere publikum på slutten av femtitallet, og revitaliserer Supermann? Ved å forvandle ham til en hund, selvfølgelig. Spilt av en dverg i hundemaske. Oh boy.
Supermann-bikkjas alter ego er Bark Bent, som er bosatt i «Pupopolis». Alle rollene ble enten spilt av småfolk eller hånddukker, i det som i teorien skulle være en barneserie – men i praksis ble et surrealistisk mareritt som ble lagt ned etter pilotepisoden, og aldri offentlig vist. Vel, bortsett fra på piratkopier, og senere som ekstramateriale i dvd-samleboksen «Superman Ultimate Collector’s Edition». Og på YouTube, da:
«KILINIK VS. SUPERMAN» (1967)
Dette er den andre delen i den populære tyrkiske filmserien om Kilinik: «ondskapens mester». En kriminell mesterhjerne som har skikkelig drag på damene og en egen dødsstråle. Og han er ikledd en mektig skjelettpysjamas, som han aldri tar av seg – selv ikke når han ligger med alle stripperne han forfører. For en mann!
Dette er en direkte fortsettelse av forrige film, som varer i femti minutter, bruker de første tjue minuttene på å summere opp handlingen i forrige film … og mangler den siste halvtimen! «Kilinik Vs. Superman» var antatt å være en tapt film, helt til det tyrkiske dvd-selskapet Onar Films klarte å grave opp en delvis ødelagt kopi, og gjenskapte de ødelagte scenene med fortellerstemme og bilder.
Kiliniks store motstander denne gangen er en veldig alternativ utgave av Supermann, som får de mektige kreftene sine fra en … uteligger på en kirkegård. Man får følelsen av at det tyrkiske filmteamet bare kjente Supermann fra et par tegneseriesider de kastet et blikk på, og deretter forvekslet ham med Shazam.
«SUPERMAN IN ISTANBUL» (1972)
Vi forlater ikke Tyrkia riktig ennå. I dette mesterverket er Supermann en hemmelig agent fra USA, som infiltrerer bygården til hippier som driver med hvit slavehandel. Måten Supermann stolt flyr gjennom luften her er … som passasjer på et vanlig Pan Am-rutefly – men til gjengjeld har han en kvinnelig assistent i røde go-go-støvler.
Jeg begriper ikke hva i helvete som skjer her annet enn at Clark Kent har cowboyhatt, Supermann kan hoppe høyt med hjelp av trickfilming – og at filmen til stor del består av keitete, akrobatisk møljeslåssing foran kjente turistattraksjoner.
Her er «Superman in Istanbul» i sin helhet, på tyrkisk uten undertekster – tatt fra en tv-sending der man av ukjente årsaker har digitalt sensurert all røyking. Føles som en helt passende måte å se en film som dette, egentlig:
«IT’S A BIRD … IT’S A PLANE … IT’S SUPERMAN» (1975)
Ingen fare, det ble også laget en Supermann-musikal. Den ble satt opp på Broadway-scenen allerede i 1966, og var en spektakulær fiasko. Utrolig nok skrevet av Oscar-nominerte Robert Benton og David Newman, som senere sto bak manus til de to første Supermann-filmene med Christopher Reeve.
«It’s a Bird … It’s a Plane … It’s Superman» ble senere en populær gjenganger på skoleteatre rundt omkring i USA, noe som muligens fikk tv-kanalen ABC til å tro at det ville være en glimrende ide å filmatisere stykket til deres natt-tv-satsning «Wide World of Entertainment».
En festforestilling for folk som setter pris på bedritne kultfilmer: der den gale forskeren Dr. Abner Sedwick (David Wayne) prøver å få has på Supermann ved å såre følelsene hans – sånn at Abner kan herske kloden, og utslette Sverige som hevn for at han ikke fikk Nobelprisen. Jo, virkelig. Snart ligger Superman i fosterstilling, suger tott og roper etter mamma. Noen sanger senere prøver han å begå selvmord, før han får tilbake livsgnisten ved hjelp av to hippier som synger «Superman, just do your thing, man».
Her er en skoleteater-musikal-versjon av «Man of Steel», også:
«SUPERMEN DONUYOR» (1979)
Så er vi tilbake i Tyrkia, med en «sweded» versjon av «Superman the Movie» – iscenesatt med hjelp av trampoliner, skaut, plastdukker og et veldig avslappet forhold til lover om opphavsrett.
Alt regissert av legendariske Kunt Tulgar, som ikke bare har et av filmverdenens morsomste navn, men dessuten sto bak en hel bunke med like skrullete superhelt-filmer. Han fikk (og alt dette er helt sant) Supermann til å fly med hjelp av datterens Ken-dukke, fikk kona til å sy Supermans kostyme – og skapte Krypton med hjelp av familiens juletrekuler!
Musikksporet består av illegal bruk av John Williams soundtrack til «Superman: The Movie», ispedd litt Santana og John Barrys James Bond-temalåt. Tyrkias svar på Clark Kent heter Tayfun Demir, har digre hornbriller og ser ut som John Turturro.
Se Supermann kjøre lastebil! Se Supermann fike opp menn med slengbukser i skogen! Se Supermann psyke ut voldtektsforbrytere med hvalrossbart! Se Supermann løfte en lysegrønn Toyota! Se «Supermen Donuyor», bedre kjent på verdensvebben som «Turkish Superman»!
«SUPERMAN» (1980)
Denne indiske godbiten har bare tatt tittelen «Superman», men bygget opp sin helt egen mytologi. Bootlegs er tilgjengelig under tittelen «The South Indian Superman» og «Telugu Superman», tatt fra en gammel tv-sending.
Supermann er en overvektig Elvis-imitator i femtiårene, spilt av N.T. Rama Rao – som var en superstjerne med eget filmstudio i India, før han ble politiker. Rao var på nittitallet statsminister i delstaten Andhra Pradesh, frem til han ble presset ut under et statskupp iscenesatt av hans egen svigersønn. Kanskje de presset ham ut med bilder fra denne filmen?
En meningsmåling for indiske CNN kåret faktisk Rao til Indias største skuespiller noensinne tidligere i år, men det forhindrer ikke at jeg akter å gjøre narr av ham nå. I denne versjonen er Clark Kent døpt om til Raja, som i ung alder er vitne til at foreldrene blir drept av slemme cowboyer. Etter et selvmordsforsøk får Raja superkrefter av apeguden Hanuman (noe som forklarer hvorfor Supermann har en «H» og ikke «S» på brystet), sånn at han kan ta en blodig hevn på foreldrenes mordere. Det leder naturligvis til mye sang og dans. Temasangen er vanvittig fengende:
«THE INDIAN SUPERMAN» (1987)
Vi holder oss i Bollywood. Her får vi svaret på hva som ville ha skjedd hvis lille Kal-El krasjlandet på et jorde utenfor Bombay fremfor i Smallville. Han ville ha vokst opp til å bli Guptar; journalist på dagtid, mektig superhelt i hjemmelaget kostyme i fritiden. Indias Supermann forhindrer en flykapring, smugtitter på jenter, får mat til å danse på et barnehjem – og overvinner en syngende Lex Luthor.
En mektig skurk i silkeskjorte oppkneppet til navlen, som dessuten har en hel hær av slemme piker i kortbukser, som stikker folk i skrittet med knuste flasker. Ellers: magedans, kung fu-fighting og voldtekt. Det er imponerende skamløst at flere spesialeffekter er klippet rett ut av en morken 16mm-kopi av «Superman: The Movie», og kryssklippet med hjemmelagde effekter laget av aluminiumsfolie og papp.
Vel, dette er trolig den eneste muligheten til å få se en indisk Clark Kent breakdanse til Michael Jacksons «Beat it!». Så grip sjansen, hvis du orker kan hele filmen ses utekstet her:
«DARIYA DIL» (1988)
Det er laget minst fire Supermann-filmer i India, men dette er den mest kjente – og ironisk nok den som inneholder minst Supermann. «Dariya Dil» er egentlig et musikalsk familiedrama om skatteunderslag. Årsaken til at filmen allikevel får en listeplassering er sekvensen der en av hovedpersonene forvandler seg til Supermann, og synger en lystig sang sammen med en kvinnelig utgave av Spider-Man.
Trolig det eneste dokumenterte eksempelet på at Supermann kan forhindre gruppevoldtekter med hjelp av sang, dans og blåsing. Gir oss samtidig svaret på om Supermann sliter med underarmssvette på lange flyturer, og det svaret er ja. En YouTube-klassiker som er sett av nærmere ti millioner mennesker! Hvis du mot formodning ikke er en av dem, kan du oppleve scenen her:
«SUPERBOY» (1998)
Denne tv-serien overlevde faktisk fire sesonger på amerikansk tv, og «Superboy» hadde kanskje holdt det gående enda lenger hvis ikke Warners Bros. gikk rettens vei for å stoppe den.
Jeg tror likevel ikke så mange i verden kan svare på Trivial Pursuit-spørsmålet: «Hvilke to skuespillere portretterte Superboy i tv-serien fra 1988?». Det riktige svaret er for ordens skyld «Gerard Christopher og John Haymes Newton», men vi godkjenner også «beklager, det aner jeg ikke – fordi jeg har et liv!!»
Allerede i 1961 ble det gjort et forsøk på å lage tv-serie om Supermann som tenåring; «The Adventures of Superboy» – som ble kansellert etter pilotepisoden. Først med de ti sesongene av severdige «Smallville» klarte man endelig å skildre Clark Kents unge år på en verdig måte. I forhold til mange andre greier på denne listen kunne «Superboy» ha vært mye verre, men det lave budsjettet forårsaker noen fornøyelig bedritne spesialeffekter. Alt krasjlander allerede under åpningsteksten:
Lyst til å se noe mye rarere fra denne serien? Hva med en veldig ung Joaquin Phoenix som Superboy (eller eventuelt Supergirl) i tv-episoden «Little Hercules»:
«SUPERMAN: REQUIEM» (2011)
Her har vi en fanfilm laget av ivrige amatører. Spilt inn i London med et budsjett på 12.000 dollar, som ble skrapt sammen takket være Kickstarter-varianten Indiegogo.com.
Supermann (Martin Richardson) mister mesteparten av kreftene sine etter å ha blitt utsatt for en kryptonitt-bombe laget av Lex Luthors slemme sønn Alex (Paul Kannah) – som deretter prøver å kidnappe Lois Lane (Stacey Sobieski). Jack O’Halloran fra «Superman II» dukker opp i en gjesterolle.
Siden dette er en amatørproduksjon akter jeg ikke å si noe sarkastisk om skuespillerprestasjonene, og velger heller å rose det episke musikksporet av Joseph Bennie og det stødige filmfotoet. Slett ikke verst at filmen nå er sett av over 4.5 millioner mennesker! Du kan se «Superman: Requiem» i sin helhet her:
BONUSFILM – «LOOK UP IN THE SKY! THE AMAZING STORY OF SUPERMAN» (2006)
Hvis du fortsett orker mer Supermann etter dette kan du jo sjekke ut denne 110 minutter lange dokumentaren, som tar for seg de offisielle Superfilmene. Sjefsprodusert av Bryan Singer, med fortellerstemme av Kevin Spacey. Sikkert lagt ut på YouTube helt uten tillatelse:
