Et av den siste ukens utallige utfall i debatten om norsk kultur (alternativt «norsk kultur», Norsk Kultur eller «Norsk Kultur», alt ettersom hvilken debatt du ønsker å ta/se) er regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen som hudfletter norske kritikere for å ha sett seg blinde på den manglende realismen i skildringene av journalistarbeidet i serien «Taxi».
Rolfsen irriterer seg over at det som var seriens egentlige tyngdepunkt – en ny og mer dyptloddende måte å skildre det flerkulturelle Norge på – ikke ble tillagt like stor vekt i anmeldelsene.
Hadde jeg anmeldt «Taxi», hadde jeg nok gjort meg skyldig i den samme hudflettingen av seriens karikerte skildring av avisredaksjoner, og det er meget mulig at jeg også hadde sviktet i å identifisere (eller i det minste vie plass til) det Rolfsen mener er kontroversielt og viktig med serien. Det er også vanskelig å være uenig i at diskusjon av de betente temaene «Taxi» tok opp er mer interessant enn mer eller mindre presseintern hate watching av scenene fra Postgirobygget.
MEN. Det frir meg ikke fra tanken om at irritasjonen over den lemfeldige skildringen av hvordan en avis som Aftenposten bringer en viktig sak som drosjesvindelen på banen var berettiget. Så glem kulturkrigen for en stakket stund (denne omgangen er vel mer eller mindre over i løpet av uka uansett) og unnskyld meg mens jeg stirrer litt på navlen min. For det finnes forskjell på urealistiske medieskildringer, det finnes karikaturer journalister pent bør finne seg i på lik linje med de andre yrkesgruppene som går igjen i tv-serier, men det finnes også karikaturer av journalistarbeid som bør få seeren til å steile. Der Rolfsen føler seg kritisert for det første, mener jeg at serien gjør seg skyldig i det siste.
Slik jeg husker de første episodene av «Taxi», tar det omtrent én arbeidsdag fra seriens hovedrolle, Javar, overleverer en minnepinne med alskens regnskapsfusk til sin journalistkjæreste Anne og til svindelsaken er på forsiden av Aften (Osloavis som pleide å komme ut på ettermiddagen, journ. anm). Det hadde vært imponerende og forferdelig skremmende om avisredaksjoner jobbet så fort, men det gjør de ikke.
Jeg kan godta at Rolfsen tar noen snarveier for å få handlingen til å rulle av gårde, «Taxi» var en serie om seriøse ting, men som allikevel skulle ha et høyt tempo, løping på hustak og biljakter og groteske drap og i det hele tatt. At han løser det med at Aftenpostens økonomiredaksjon har VERDENS MEST EFFEKTIVE DAG på jobb er for så vidt greit nok, når Supermann er journalist kan jo journalister gjerne være supermenn, men når seriens springende punkt tross alt er Aftenpostens opprulling av en tung og omfattende økonomisk svindel blir denne snarveien i beste fall som et litt klønete deus ex machina, i verste fall som et tegn på en manglende interesse for materien.
Det er det som provoserer, ikke at sjargongen er feil eller at typene er karikerte, men at det blir stående som en forspilt mulighet til å fortelle noe mer, ikke om journalistikkens, men om drosjesakens natur.
Serieskapere kan gjerne la alle pressefolk gå rundt med stetsonhatter med pressekort festet i båndet mens de tar bilder med sprengende blitzlamper, de kan la dem henge på Tostrupkjelleren og skrive sakene sine på Remington-skrivemaskiner mens de vræler «Stopp pressen» og «I’m gonna blow this case WIDE open», men når opprullingen av noe så stort og komplekst plutselig er gjort i en håndvending levner man ubønnhørlig seerne med et inntrykk av at virkeligheten ikke er så fryktelig komplisert når alt kommer til stykket, at skurker er dumme og at ting blir bedre om bare folk tar seg sammen.
Det er en snarvei som kanskje ikke bør tas, det kan ikke haste så mye å få plassert Javar på et hustak med slemminger i hælene.
Jeg skjønner ikke hvorfor Anne og resten av redaksjonen i det minste fikk noen dager på seg (journalistene i Aftenposten som avdekket drosjesvindelen skrev omkring 150 artikler om saken). Rolfsen påpeker i artikkelen at han kun bruker noen få minutter i redaksjonen, og det er som sagt helt greit, problemet hans er ikke at journalistene dermed fremstår sjablongaktige, det er at svindelen gjør det.
En lignende svikt så vi i en av fjorårets mest diskuterte amerikanske tv-debuter, serien «Newsroom» der stormannsgale Aaron Sorkin tok det på seg å fortelle USA og resten av verden hva som er galt med dagens presse. Det meste av moraliseringen til Sorkin var for så vidt treffende, og en god del av kritikken som rammet serien var smålig, som sagt, det er ikke så forbanna viktig at alle detaljer fra en redaksjon stemmer, selv om man får vil få pes for det siden en svært god del av verdens tv-anmeldere også er journalister.
Der Sorkin allikevel bommet totalt og der slakten var velfortjent, var alle de stedene hvor han lot som om det i grunnen er nokså enkelt å lage god journalistikk om vanskelige ting som, for eksempel finanskrisen. Og, som sagt, grunnen til at det var et idiotisk valg av serieskaperen var ikke fordi det på noen måte er fornærmende mot journalistisk håndverk, men fordi «Newsroom» på den måten ga avkall på muligheten til å være noe tv-verden kanskje hadde trengt akkurat nå: En god, dramatisk serie som også ga en sorts innsikt i mekanismene bak den største økonomiske katastrofen (og forbrytelsen) i vår tid. Sjansene for at serien hadde gitt oss et glimt av hvor hunden ligger begravet for medieverden hadde også økt eksponentielt for hver hindring han hadde valgt å gi superjournalistene sine.
Den siste sesongen av «The Wire» fikk også kritikk for å presentere et unyansert eller utdatert bilde av en moderne avisredaksjon. David Simon, serieskaperen, fikk høre at det var for lenge siden han hadde jobbet i Baltimore Sun, at han ikke hadde tatt inn over seg paradigmeskiftet i avisredaksjonene som kom i etterkant av at de begynte å publisere på nett. Han fikk kritikk for at typene var for typete, at gamlingene var for kloke og at slemmingene var for slemme.
En ting han derimot traff med, var å vise hvordan ting tar tid, hvor langt unna journalister er kjernen i en sak når de begynner å jobbe med den, hvordan de i svært mange tilfeller ikke en gang vet hva som ER saken når de begynner å pirke borti noe. Han fikk vist hvor mange viktige saker en redaksjon går glipp av, hvor utilstrekkelige nyhetsmedier tross alt er når det kommer til å fortelle oss hva som egentlig skjer (den sitatvennlige rabulisten Christopher Hitchens sa ved flere anledninger at grunnen til at han begynte som journalist var for å slippe å hente informasjonen sin fra avisene).
Det var sikkert mye å irritere seg over i «The Wire»s versjon av Baltimore Sun (gudene skal vite at jeg spikket flis), men småfeilene gikk i det minste ikke på bekostning av seriens poeng om at ting (ja, TING) som regel er dritvanskelig å nøste opp i.
Journalister er ikke så interessante – og på langt nær så interessante som vi en gang i blant er tilbøyelige til å tro selv. Om journalister og avisredaksjoner skal være med på å drive et plott i en serie eller en film bør det stort sett være for å gjøre det journalistikken gjør på sitt beste – å fortelle noe mer om noe annet enn journalistikken i seg selv.
Eventuelt kan man skildre journalistikk på sitt verste, slappe og umoralske – det er selvfølgelig også et alternativ. Men DA mistenker jeg at miljøskildringene skal sitte satans bra for at man skal slippe tyn. Vi er jo pressefolk, tross alt, og vi finner oss ikke i all slags drit.
Les også:
Fordømte bladfyk! Her er de beste (og verste) journalistene på film
