Hele den debatten om hvorvidt tv er den nye filmen etc. etc. er jo bare sååååå 2002, men heng med bittelittegrann til likevel. Jeg tror muligens det er et halvinteressant poeng gjemt i denne saken.
Tilfeldigvis koser jeg meg gløgg for tida med Peter Biskinds bok «Down and Dirty Pictures: Miramax, Sundance, and the Rise of Independent Film» (steingammel, jeg vet). I et av de første kapitlene fortelles historien om hvordan en ung (og nyoperert for ekstremt overbitt) Steven Soderbergh ankommer Sundance-festivalen med «Sex, løgn og videotape» i 1989, og med det endrer landskapet for amerikansk indiefilm.
Kort fortalt gjorde «Sex, løgn og videotape» Sundance-festivalen til en maktfaktor i amerikansk film etter å ha ligget nede med brukket rygg i mange år, men kanskje enda viktigere: Filmens suksess (særlig på videomarkedet) økte villigheten hos investorer og produsenter til å satse på mer kunstnerisk utfordrende film.
Siden har Soderbergh balansert en bred Hollywood-karriere («Erin Brochovich», «Ocean’s»-filmene) med å lage mindre greier som «The Girlfriend Experience». Nå tenker han imidlertid å ta en pause fra filmskaping – og 50-åringens siste bidrag før pensjonstilværelsen blir faktisk en tv-film: «Behind the Candelabra» for HBO, som kommer seinere i år.
I den forbindelse har han gjort et veldig interessant intervju med Vulture om hvorfor han mener filmindustrien er i ferd med å gå til hundene. Altså, han er ikke den første som mener det, akkurat – likevel er Soderbergh verdt å lytte litt ekstra til.
– Da jeg vokste opp, var det et tydelig skille mellom respekten man ga folk som lagde gode filmer, og de som tjente masse penger. Men dette skillet finnes ikke lenger – nå handler alt om hvem som tjener mest. Det er mange grunner til det, og noen er kulturelle. Jeg tror publikummet for den typen filmer som jeg vokste opp med har forsvunnet til tv. Formatet tillater en smalere og dypere tilnærming som jeg liker. Poenget er dette: Om tre og en halv million mennesker ser en serie på kabel-tv er det en suksess. Hvis like mange mennesker ser en film, er det ikke nødvendigvis en suksesshistorie. Jeg tror bare ikke at filmer betyr like mye, i en kulturell kontekst, sier han blant annet.
Med andre ord: Akkurat som videomarkedet åpnet opp for den amerikanske indiebølgen på 90-tallet, har tv-mediet gitt rom for nye kreative stemmer på 2000-tallet. Igjen: Ikke veldig nytt, men det er likevel noe symbolsk ved at Soderbergh avslutter karrieren sin (foreløpig) hos HBO.
Soderbergh selv påpeker at regissører har fått mindre og mindre kreativ kontroll i filmindustrien, mens det er omvendt for tv (i hvert fall hos enkelte av kabelkanalene).
– Det verste som har skjedd, særlig de siste fem årene, er hvor dårlig regissørene blir behandlet. Det har blitt helt uutholdelig hvordan pengefolka tar seg friheter. Og ikke bare de store studioene – det gjelder alle som finansierer en film. Jeg klarer bare ikke helt å skjønne logikken i at en regissør automatisk må ta feil om hva publikum trenger eller ønsker, når regissørene selv er en del av publikum på en måte. Og trolig begynte å lage film på grunn av gleden ved å være en publikummer.
Problemet er at de som finansierer filmer nesten alltid gjør testvisninger, og at resultatene av disse som regel samsvarer med det investorene ønsker.
– «Se på tallene», sier de alltid. Det har vært én god ting – eller, en av mange gode ting – ved å jobbe med HBO. Det er ingen tall, ingen fokusgrupper.
Skal man se optimistisk på det (og det gjør vi jo ofte på denne bloggen) kan man kanskje ha forventninger om at det kreative skiftet fra film til tv bare har begynt. Se bare på Netflix, som bestilte en hel sesong av delvis David Fincher-regisserte «House of Cards» uten først å ha bestilt en pilotepisode (noe til og med HBO nektet å gjøre).
Så selv om det eventuelt skulle stemme at det er harde kår for sterke kreative stemmer i filmindustrien akkurat nå, vil teknologiske skifter sørge for at bra greier blir lagd. Forhåpentligvis.
Uansett: Les hele intervjuet med Steven Soderbergh hos Vulture.
