Det er gått 17 år, tenk, siden Arild Østin Ommundsen slapp lavbudsjettskomedien «Mongoland» på et uforvarende kinopublikum, ga skuespillerkarrierene til Kristoffer Joner og Pia Tjelta et tupp i setemusklene og lanserte det som ubønnhørlig ble nødt til å hete «stavangerbølgen»i norsk kulturliv.

Via romantiske «Monstertorsdag», finansmiljøspenning i «Rottenetter», barnefilmen «Knerten i knipe» og det mer lavmælte dramaet «Eventyrland» er vi nå tilbake med kona Silje Salomonsen i hovedrollen og en drømmeaktig, nattlig vandring gjennom oljebyen titulert «Now it’s Dark».

Som selvfølgelig også er favoritt-sitatet til alle fans av «Blue Velvet» (1986) og en av filmhistoriens aller gærneste gærninger, Frank Booth (Dennis Hopper).

Så da vi traff Ommundsen og Salomonsen tidligere i vinter kunne vi ikke dy oss for å plumpe ut med et men i alle dager da folkens, det får da være måte på å teskje-mate oss budskapet om at dette er lissom skal være David Lynch på norsk?!!

Eller det mer pysete «er det ikke vågalt å parafrasere Lynch på denne måten, da», som formuleringen viste seg å være da vi sjekka lydopptaket.

– Ja, jo, det er jo kanskje det. Det er ikke meningen man skal tenke at «her kommer det en Lynch-film på norsk», og jeg er faktisk ikke inspirert av Lynch spesifikt til denne filmen. Men den hadde ikke vært som den er hvis det ikke var for at jeg så mange Lynch-filmer i ungdommen, svarte regissøren, og innrømte at joda, det hadde vært diskusjoner om det faktisk gikk an å gi den denne tittelen.

Silje Salomonsen til unnsetning:

– Det er noe med det å gå inn i det med den typen åpenhet du gjerne har når du ser den typen film. Du plasserer den i det minste i ei gate, og får ekskludert dem som ikke liker sånt, sier hun.

– Enkelte har beskrevet filmen som en blanding av «Mulholland Drive» og «Mongoland»… hva nå det enn betyr. Men det finnes dårligere beskrivelser, sier skuespilleren.

En natt, en dame, en by

I starten av filmen (og traileren) tasser hennes rollefigur Lene gjennom et mørklagt hus, åpner ei dør og ser typen sin i intim omgang med ei annen kvinne, på rulleteksten navngitt Lone (og spilt av Pia Tjelta).

Forståelig nok litt satt ut, beveger hun seg ut i gatene, der hun de påfølgende timene skal møte den ene skikkelsen merkeligere enn den andre – blant dem kattefangeren, spåmannen, megafan, bromannen og fløytespilleren, ifølge filmens IMDB-side (en uhorvelig mengde skuespillere har da også vært i sving, fra Tjelta og Joner til Alexandra Gjerpen og Nils Jørgen Kaalstad).

– Filmen foregår i løpet av èn natt. Det er rammen. En dame vandrer omkring i en by, alene, fra sola går ned til sola står opp. Hun møter mange mennesker og blir kjørt gjennom en mental sentrifuge, der måten hun har sett på seg selv blir korrigert mot hvordan andre ser på henne, og da særlig synet på en bestemt hendelse i fortida som har preget henne veldig, forklarer Ommundsen, som best han kan.

– Det er ikke noe tradisjonelt a-til-b-plott, det handler mer om en stemning, eller en tilstand, samtidig som det skrur seg til i løpet av filmen og blir en slags spenning, sier han.

Forvirret? Antakelig ikke i nærheten så mye som Silje Salomonsen var da hun startet arbeidet med rollen. For på det tidspunktet forelå det ikke engang et manus, bare en idè som Ommundsen hadde fått mens han lå «i ørska».

– Jeg hadde med meg dette minnet, som jeg prøvde å finne ut av, men jeg visste ikke hvem jeg skulle være eller hvor jeg skulle, noe jeg oppleve som svært utrygt. Jeg ville ikke turt det med noen andre enn Arild, for å si det sånn. Og det var både frustrerende og irriterende og førte til at vi krangla mye. Han sto bak kamera og sa: Dette er perfekt, helt topp, men jeg følte at det dro teppet under alt jeg vet og alt jeg har lært, sier hun.

– Men stein for stein fikk jeg karakteren på plass, og gjennom møtene med alle de andre skuespillerne fikk jeg gradvis større innblikk i hvem jeg egentlig var. En uvant arbeidsmetode… men det ga meg mye. Både kunsten og livet har gått inn i hverandre, kan du si.

Ommundsen: – Jeg hadde egentlig hatt ideen i 30 år, om å lage en film en natt der man vandrer omkring. Så kom den opp igjen da jeg måtte ligge helt i ro en hel helg fordi jeg hadde hatt en sykkelulykke. Så sa jeg: Nå skal vi lage den filmen, og vi skal gjøre det kjemperaskt, i løpet av en vinter.

– I januar begynte jeg å angre, men så kom det en ny idè, om en nøkkelscene i filmen – et minne hun har. Da vi hadde skutt den scenen hadde vi noe å vise til Norsk Filminstitutt (for å søke om utviklingsmidler, journ anm.), men nei, noe manus hadde jeg ikke, sier han.

Og det fikk filmen heller aldri, hvertfall ikke i tradisjonell forstand, og ikke noe noen andre enn han og hovedrolleinnehaveren noengang fikk lese.

– Filmen er spesiell i den forstand at nesten alle karakterene bare er med i en scene. Så jeg skrev disse scenene, og ga dem til skuespilleren, som vi fløy inn til Stavanger, skjøt scenen, klippet den, hadde en liten fest og sendte dem hjem igjen før vi tok imot neste skuespiller. Men jeg satte aldri disse scenene sammen til en bunke som noen andre fikk se, sier han.

Til slutt lurer vi på den karakteristiske genseren hovedpersonen går med i traileren. Den gir oss assosiasjoner til Boba Fett, hjernevaska som vi er, men er selvsagt et sånt plagg som er ment å ha utenpå sikkerhetsutstyret når man kjører motorsykkel i ulendt terreng.

Salomonsen: – Det er en motocross-genser. Vi ville ha noe jeg skulle gå med gjennom hele filmen, så den lukter drid, kan jeg love deg.

Ommundsen: – I filmen løper hun ut i bare trusa og finner noe klær i en fretexcontainer. Det er en helt tilfeldig genser. Men hun går altså rundt med «ALIAS» på magen.

• «Now it’s Dark» har ordinær kinopremiere fredag.