Den kommende filmen «Fifty Shades of Grey» får det til å krible forventningsfullt hos horder av husmødre med hetetokter. Men har vi grunn til å tro at utbrettingen av Steele og Greys anatomi blir noe å se frem til?
Kombinasjonen av storfilm og erotikk er langt på vei upløyd mark (selv om det finnes unntak), da den amerikanske sensuren åpenbart mener at synet av en pupp kan gi en åpne sår i sjelen. Hollywood har derfor heller spesialisert seg på L-formede laken og frigide vinkler, der det som skjer mellom øyeblikket man får se en BH og stunden man må ta seg en sigarett er et eneste sort hull.
Men en gang tidligere har faktisk de store pengesekkene i Hollywood prøvd seg på å lage film i samme sjanger som «Fifty Shades of Grey». Tilbake i det herrens år 1995, ble verden presentert for «Showgirls».
En storbudsjettsfilm, med kjente folk foran og bak kamera og med så grasiøse mengder kvinnebryster at den fikk aldersgrensen NC-17 ( som nok er bedre kjent under sin gamle definisjon «X»).
Regissør Paul Verhoeven hadde gjort «Total Recall» (1990) og «Basic Instinct» (1992) og burde slik sett være skikket til å fange både en, to og tre pupper på film, samt å skildre seksuelt frempå kvinner på en appellerende måte. I stedet endte det med at han ble den første regissøren som møtte opp personlig for å motta sin Razzie-pris for årets dårligste film (det spørs om noen av årets nominerte gjør det samme).
«Showgirls» ble intet mindre enn en spektakulært dårlig film.
Historien om tenåringsjenta Nomi Malone grep aldri sitt publikum.
Muligens fordi en historie om en jente som jobber som eksotisk danser på en klubb i Las Vegas, men som drømmer om å være en eksotisk danser på en litt bedre klubb i Las Vegas ikke helt bringer frem emosjonene som får en til å gripe etter papirtørkleet.
«Showgirls» ble ikke den filmen som fikk folk til gripe etter papirtørkleet i andre øyemed heller, da erotikken er like pirrende som to stramme, svette kropper som gnis mot hverandre og der hennes fuktig lepper åpner seg ømt og hvisker «Jeg har mensen».
Eksemplet over er en faktisk scene fra filmen, men mest legendarisk av «Showgirls» vovede eskapadene er allikevel «bassengscenen». Den er så dårlig at ord ikke kan yte den rettferdighet, men det skal allikevel gjøres et forsøk:
Nomi er sammen sin erkerivals kjæreste Zach. Hun er naken. Han er naken. Det er natt og alt som er av lys virker å komme fra det lyseblå gnistrende bassenget og de gloriøse neonpalmene som hviler over dem.
To fontener formet som delfiner spruter lekent vann mot dem og han dynker henne i champagne. De kysser. Hun dytter ham bort til kanten av bassenget og setter seg på skrevs over ham. De kysser mer. Så setter Nomi foten fast i rensefilteret!
Hun vugger voldsomt på kroppen for å slite seg løs. Hun stønner og himler med øynene. Bevegelsene (eller neonpalmene?) har trigget et epilepsianfall! Voldsomme spasmer sliter seg gjennom henne! Ryggen hennes smeller mot vannflaten der anfallet kaster henne i hektisk rytme frem og tilbake! Hun holder på å drukne!
Heldigvis holder Zach henne godt fast og forhindrer at det hele går galt. Hun er så takknemlig at hun kysser ham begjærlig.
Nomi ble portrettert av Elizabeth Berkley, på den tiden viden kjent som Jessie fra «Saved by the Bell» og potensiell kandidat til rollen som Amerikas neste sweetheart. Slik ble det ikke.
Det ble i stedet 6. plass i sesong sytten av amerikanske «Skal vi Danse». Ikke først og fremst fordi hun spradet rundt toppløs i til sammen tjue minutter i løpet av filmen, men mest av alt fordi hun gjorde en av de mest håpløse skuespillerprestasjonene som noensinne har blitt fanget på film.
Man skal i det minste gi henne at hun tolket rollen som Nomi Malone med mye energi og iver. For det er ikke bare når hun koser seg i bassenget at kroppsspråket er en smule voldsomt.
Nomi får voldsomme spasmer når hun mister bagen sin!
Nomi får voldsomme spasmer på nattklubb!
Nomi får voldsomme spasmer av fornærmelse da noen kaller henne en stripper!
Nomi får voldsomme spasmer når hun stripper like etterpå!
Nomi får voldsomme spasmer når hun spiser pommes frites!
På toppen av det hele må alle andre, til stadighet, bemerke hvilket deilig sensuelt vesen hun er og hvilket naturtalent hun er som danser.
Ikke det at godt skuespill kunne ha reddet «Showgirls». Selveste Agent Cooper, Kyle MacLachlan gjør seg ikke fullstendig bort som Zach, og Gina Gershon som Nomis rival Cristal Connors er egentlig smått fantastisk. Sistnevnte angrer kanskje på at hun sa «darlin’» alle nihundreogatten gangene med innlevelse, for snakk om bortkastet bruk av talent.
Alle angrer de sikkert på at de i det hele tatt takket ja til prosjektet, for selv om det ikke gikk like så galt for dem som med Elizabeth Berkley, fikk samtlige involvertes karrierer seg en kraftig knekk.
Noe skal allikevel «Showgirls» ha. Med rause mengder godvilje kan man faktisk se satiren over en kynisk bransje. En skildring av en verden der sex ikke målet, men nok et våpen til å tilegne seg mest mulig makt.
Historien om Nomi og hennes kamp mot rivalen Cristal, der de har litt lyst til å drepe hverandre og litt lyst til ligge med hverandre også, klarer faktisk å fremme et slags haltende poeng.
Et poeng om at kvinnens seksualitet som våpen er et toegget sverd. Man kan utnytte andre eller man kan utnyttes selv og det er fryktelig vanskelig å se forskjellen.
Hvordan skal det da gå med filmatiseringen «Fifty Shades of Grey»? Filmatiseringen av en bok som ikke en gang har et skråblikk på samfunnet som de kan prøve å få frem.
En bok hvis handling er båret av av fint lite annet en eksplisitt sex, som nå skal skildres av en bransje som virkelig ikke har noen anelse på hvordan den skal lage erotikk.
Det er ingen ting som bærer bud om at «Fifty Shades of Grey» kommer til å bli noe mer enn en pornofilm der handlingen er som den pleier, men sexen er dårligere.
I disse dager har innspillingen startet og hovedrollene er gitt til skuespillere man knapt har hørt om. De etablerte skuespillere har skydd castingprosessen som om det var byllepest med transmak.
Kanskje skyldes det at de vet hvordan det gikk med de involverte i «Showgirls». Kanskje er frykten for å bli sin generasjons Elizabeth Berkley for stor.
Eller så kan det bare være at de har lest boka.
