• Snorre Valen er nestleder i Sosialistisk Venstreparti, tidligere stortingsrepresentant og musiker i band som Amish 82. Her skriver han imidlertid som en fortapt Star Wars-fan.
• Valen har nemlig en og annen mening om den siste filmen, som han har skrevet ekstensivt om på Facebook. Filter Film og TV er ikke nødvendigvis enig i alt, men synes det er såpass velformulert at vi gjengir det her (ja, vi har fått lov).
• Her er det SPOILERE. Har du ikke sett «The Last Jedi» må du klikke deg vekk.

Det er en tvilsom ære å være blant dem som ikke lar seg begeistre av den nyeste Star Wars-filmen, «The Last Jedi». Nærmest rabiate Star Wars-fans synes å ha alliert seg med en hel brigade av folk som blir provoserte over sterke, kvinnelige hovedrolleinnehavere og et mer mangfoldig ensemble enn de gamle filmenes blendahvite rollegalleri.

Men det finnes en helt annen, og mye enklere grunn til å være lunken til Rian Johnsons storfilm: Den er ganske enkelt rotete, ustrukturert og ikke minst mangler den en fortelling som fanger hjertet.

Den er mer et selvrefererende produkt, enn en film som tør å leve opp til forventningene den selv skaper.

I

Det er nok ikke helt sunt å være så opptatt av en filmserie at en skriver lange tekster som denne. De voldsomme reaksjonene i begge retninger på «The Last Jedi» tyder da også på at mange Star Wars-fans tilhører de mer fanatiske typen fans innen populærkulturen.

Da kan det være greit å minne seg selv på at en av de flotteste tingene ved Star Wars er at filmene nekter å ta seg selv særlig alvorlig. Selv i seriens høydepunkt og aller beste sekvenser, er billig, nærmest Monty Python-aktig humor aldri langt unna.

Mange omtaler for eksempel «Empire Strikes Back» som så «mørk» og «dyster», men det stemmer jo ikke overhodet. Filmen er den morsomste av dem alle, full av humor og varme, små, corny øyeblikk, og en av de mest sentrale karakterene er en slesk gambler i disco-klær.

Humoren har en funksjon. Den gjenspeiler det som skjer inne i hjertene og hodene til karakterene vi møter. Vi forstår mer av dynamikken mellom Leia og Han fordi de krangler hele tiden. Vi skjønner at det er alvor når alle får nok av 3PO, og kutter strømmen hans midt i en setning. Og Darth Vaders komisk høye forbruk av offiserer har sitt motstykke i hvor sårbar han egentlig samtidig er, der han sitter inne i kammeret sitt, avhengig av all verdens teknologi for å overleve.

Det er imidlertid en stor forskjell på å la en histories framdrift smøres av uhøytidelig humor og vidd, og det å insistere på at karakterene i seg selv ikke skal tas på alvor.

Dette er et vedvarende problem ved «The Last Jedi», og ut over i filmen blir det bare verre, etter hvert som karakterene selv insisterer på å ikke en gang ta sine egne, indre konflikter på alvor. Alt som blir igjen er overflaten. Og overflaten har aldri vært nok til å bære Star Wars.

Filmen er stappfull av dramatiske hendelser og plot. Når så mye skjer, mister hendelsene sin tyngde. Gode filmer har en kjerne. Det kan være en enkel fortelling i bunn, eller et budskap, eller en følelse, eller et budskap, eller en gjennomgående estetikk, det kan variere. Men de har et emosjonelt sentrum, et tyngdepunkt, som alt annet spinner rundt: Den visuelle stilen, rytmen, musikken, karakterutviklingen.

«The Last Jedi» har minst fem. Og enda flere nøkkelscener.

Hele filmer kunne hvilt på bare en av de titalls større hendelsene i denne filmen, tatt seg tid til å utforske dem, og la karakterene investere sine følelser i dem, og ikke minst la hendelsene forandre karakterene innenifra.

II

Mytteriet til Poe Dameron (Oscar Isaac) kunne vært en slik hendelse, om det bare hadde fått virkelige konsekvenser. Det kunne vært det store øyeblikket som definerte hans utvikling, det kunne skapt spenning og konflikt med dem han er glad i, og satt det de står for i fare. Om Poe måtte møte konsekvensene av egen hybris, hadde vi fått se hvem han er.

Rey (Daisy Ridley) sin plutselige dragning mot mørket kunne vært det, om hun hadde fått tid til å bearbeide det. Filmens beste scene er en kopi av hule-montasjen fra «Empire Strikes Back», men den får aldri noen betydning. Der Lukes nederlag i hulen gir tyngde til det som skjer senere i filmen, er Reys videre utvikling helt på tross av alt vi ser henne gjøre i filmens første halvdel.

Bitene henger ikke sammen. At hun er et skjødesløst, nesten grotesk lett bytte for den mørke siden spiller ingen rolle i slutten av filmen, for da trenger manuset en jedi som kan redde alle.

Kylo Ren (Adam Driver) sitt angrep på Leia (Carrie Fisher), og at han angrer i siste sekund og lar være å skyte, hører hjemme i slutten av en film: Scenen har enormt potensiale, og Driver er filmens beste skuespiller – han skal til å drepe sin mor, lar i siste øyeblikk være, men da er det for sent, for militærmaskineriet han har skapt har sin egen logikk, og de nøler ikke som ham med å skyte.

Rens sjokk over at hun likevel blir drept, trass i at han lot være, er helt glimrende materiale for internalisering av Rens karakter, et banebrytende øyeblikk for ham, et øyeblikk som kunne virkeliggjort hele hans indre konflikt og vist konsekvensene, både for oss og for ham.

I stedet er det hele over før det har begynt.

En naturlig følge av at vi nå forstår mer av Kylo Rens frykt og sinne ville vært at han gis en plass i fortellingen ut over å være, vel, slem. Hele nyanseringen av Kylo Ren som karakter faller sammen i filmens siste del, når jediheltene igjen dukker opp, godt mot ondt blir like klart som før, og Luke Skywalker (Mark Hamill) blir igjen en messiansk helt.

Det som kunne vært den nye trilogiens fortellermessige kjerne; og som kunne endret hele seriens dynamikk og gitt den nye serien en grunn til å eksistere ut over å være en nostalgitripp; selve omdreiningen alle filmens gode og interessante partier bygget opp til, ender i stedet opp med å bli et eneste stort «hva om … », før alt faller på plass igjen til slutt.

Kylo Ren gis ikke plass til å bearbeide det som skjer, ei heller hendelsene han selv utløser. I stedet må vi se Leia sveve gjennom verdensrommet i en utrolig scene det nesten er umulig å bevitne uten å trekkes helt ut av filmen.

I stedet for at Kraften er noe antydet, noe som egentlig er et fortellergrep for å vise indre ro og selvtillit, har den blitt et metafysisk vidundermiddel for å løse et hvert tenkelig problem manusforfatterne maler karakterene sine inn i.

Også de nye karakterene lider under det frenetiske tempoet, og den manglende viljen til å la publikum få se dem fra innsiden.

Introduksjonen til Rose Tico (Kelly Marie Tran) er nydelig. Hun sørger over sin søsters død, som på sin side er elegant innbakt i filmens åpningssekvens, og dermed kjenner vi henne på et vis allerede i den første scenen vi ser henne. Søsteren er et direkte offer for Poes forfengelighet og overmot.

Hvorfor er ikke Rose rasende, lei seg, eller forbitret over det meningsløse tapet av søsteren? Hvorfor er det ikke friksjon mellom henne og Poe?

Gjennomgående i filmen er dette et karakterdrama som trygler om å få spille seg ut, men ingen har tid, for de må videre til neste actionscene, der neste underutviklede karakter venter. Hendelser som er mesterlig oppbygd, leder ikke dit det er rent menneskelig naturlig at de ender.

Laura Dern er en av sin generasjons aller beste skuespillere, og hun portretterer en helt annen type leder enn det vi er vant med å se i Star Wars.

Men hun får ikke noe rom til å skinne, hennes særtrekk og hennes konflikt med Poe smeller som små kinaputter, og etter å ha blitt utsatt for mytteri av en triggerhappy, nærmest sosiopatisk Poe (er det meningen at vi skal like ham?), smiler hun til slutt bare overbærende og upassende moderlig over hans sjarmerende iver. Som om det var en lek, og ingenting egentlig skjedde.

Dette er gjennomgående i hele filmen. Hendelser som isolert sett er store og viktige nok til å bære hele filmer, stables oppå hverandre i et tempo som fratar filmen all framdrift. Det er ingen tid til spenningsoppbygging, og karakterene har ikke tid til å reagere på hendelsene rundt seg. Det er som tre filmer i en.

III

I den grad filmen har en kjerne, et budskap, sviktes det av sin egen fortelling. 

Alt i filmens første to tredeler peker mot nyansering, det som gjorde at jeg fulgte filmen med noenlunde interesse fram mot slutten, var at den pekte mot noe genuint spennende: At motsetningene sagaen bygger på, kanskje er selve ondet. At de to sidene som insisterer på å krige er helt avhengige av hverandre, og at de begge har blod på hendene.

At Reys dragning mot Kraften vel så mye er en dragning mot det mørke, at hun synes villig til å akseptere det, i sin søken etter identitet.

At Kylo Rens valg av det mørke vel så mye er en følge av Lukes feilgrep. Og at Luke, som eneste karakter og som den siste jedi, er den som har skjønt dette.

Dette kunne vært hans virkelige heltegjerning, og det kunne gitt filmene en omdreining som ga fortellermessig mening, ga ny tyngde til filmene som kom før den, og som ikke minst ga de nye karakterene anledningen til å fortelle en ny historie.

I stedet svikter Luke alt han har stått for, ved å ombestemme seg på slutten, og bekrefte nettopp de forestillingene han i hele filmen har avvist.

Hvorfor? Lukes mangeårige oppgjør med seg selv nulles ut av plottmekanismer som krever at han dukker opp og redder dagen.

Men nettopp å redde dagen kunne heller den underutviklede karakteren Finn gjort. Det blir han imidlertid hindret i, og vi får i stedet en moralpreken om at det er viktigere å ta vare på det du elsker, enn å ofre deg for noe du tror på.

Virkelig?

En ting er at filmen inntil denne scenen ikke har spart på kruttet i sin estetisering og idolisering av nettopp det å ofre sitt eget liv. Verre er det at kontrasten mellom dette lille øyeblikket og opprørernes helt fraværende evne til å redde sine egne gjør budskapet ganske problematisk: I denne filmen dør jo folk i hopetall som følge av sine lederes nonchalanse, uten at det gjør synlig inntrykk på de ansvarlige.

Det er en uutholdelig letthet over filmen – ikke på en campy, sjarmerende, underholdende måte, men mer en følelse av at ting er fratatt sin egentlige tyngde, både menneskelig, og rent fysisk.

IV

Denne lettheten gjenspeiles i cinematografien. Det er et fravær av skygger i filmen, nesten all dialog leveres med flate nærbilder av skuespillernes ansikter, og knapt i en eneste scene får kameraet fortelle historien.

Det er mange vakre enkeltøyeblikk, og særlig er general Holdos selvmord (sånn apropos det å ikke ofre seg selv), og scenens fravær av farger og lyd, helt fantastisk konstruert. Men konstruert er ordet – for selv ikke denne handlingen har noen egentlige konsekvenser.

Der J.J. Abrams lyktes i forrige film med å la hele sekvenser bæres av kameraføring og blokking (ikke minst den vakre og tålmodige introduksjonen av Rey, og utviklingen av Finn som karakter selv før vi får se ham uten hjelm) er denne filmen preget av endeløs eksposisjon.

Lange sekvenser fortelles i dialog mellom karakterene, to eller tre av gangen, nærbilde etter nærbilde, som i en TV-serie med begrenset budsjett. Det gjør til tider filmen helt statisk, og det gir filmen et lett Michael Bay-preg, der dialogscener er transportetapper mellom de store actionoppsettene.

Knapt en eneste gang gis vi muligheten til selv å skjønne hva som skjer, alt fortelles hele tiden. Spesielt grovt blir dette når både problembeskrivelser og løsninger nesten utelukkende hviler på replikker, og gjerne i samme scene. Handlingen tvinges fram av ord, og dermed tvinges replikkene på karakterene, og plotkonstruksjoner gis forrang foran karakterenes egen vilje: «Det er ingen vei ut herfra! Vent, det er en vei ut likevel! Følg meg!».

Tempoet fratar oss muligheten til å bli fortrolige med karakterenes omgivelser, og gjør at enhver spenningsoppbygging må vike. En desperat flukt mens drivstoffet ebber ut virker som et glimrende premiss for en klaustrofobisk fortelling, der det indre og ytre dramaet kan spille på hverandre, der presset på karakterene kan resonnere med de pressende og trange omgivelsene.

I stedet hopper fortellingen att og fram, mens karakterene på sin side virker mistenkelig ubekymrete.

Om bord i fluktskipet er alt lyssatt som i et kontorlandskap, og det er knapt antydning til å bruke kameraet som fortellermessig virkemiddel. Det er ganske sært, nettopp med tanke på at hele oppsettet egentlig er et intrigebasert karakterdrama innenfor et fysisk avgrenset (og visuelt spennende) rom.

Ikke en eneste gang framstilles omgivelsene i romskipet som det de faktisk er: En sakte tilblivende sarkofag eller grav, uten fluktmuligheter.

Det manglet ikke på muligheter: Her kunne for eksempel Finns fluktforsøk fått en tydelig motivasjon og ramme, og dermed gitt mening til hans eventyr med Rose.

V

Det egentlige budskapet en sitter igjen med fra «The Last Jedi» er selvmotsigelsen. Hele filmens oppbygging peker mot en ny dynamikk, at noe nytt står på spill, at Luke har innsett noe, Kylo Ren ønsker noe, og Rey trekkes mot noe, som til sammen tvinger oss til å se alt i et nytt lys.

Men filmen tør ikke ta konsekvensene av sin egen fortelling, og filmens tredje akt ender dermed i at de tre mest sentrale karakterene i filmen handler stikk i strid med det filmen selv har lagt opp til.

Slik blir manuset nærmest en aktør i filmens egen fortelling: Selv om alle i filmen vil endre status quo, tvinger filmen alt på plass, slik at alt egentlig er uforandret ved filmens slutt. Ved å vise oss at den endeløse krigen i rommet vil fortsette som før, i generasjon etter generasjon, selv nå, når karakterene selv forteller hvor meningsløst det hele er, er det filmen selv som tvinger karakterene i kne.

Og da står ikke lenger noe på spill for publikum heller.

Det er ikke noe som forblir uløst. Denne filmen er ikke annen akt i en serie, den er ikke en gang en transportetappe, den demonstrerer tvert imot at alt – i det store og det hele – vil forbli som før.

VI

Den aller siste scenen, med Disney-barna som lar seg forføre av heltefortellinger, er derfor ikke noe vakker, eller søt, eller noe som gir håp, den er tvert imot deprimerende.

Den forteller oss at krigen fortsetter, uansett hva, at nye barn vil vokse opp for å ta del i drepingen, som idealistiske, håpefulle soldater i en motstandsbevegelse som øyensynlig er så skjødesløse med menneskeliv at de knapt sørger når tusenvis drepes filmen igjennom, og som er frekke nok til å si replikker av typen «vi har alt vi trenger, akkurat her», etter å ha blitt desimert og redusert til en liten bande på mindre enn tjue mennesker.

Det er ikke noe heltemodig eller vakkert over dette sløseriet, det bidrar tvert imot til å tegne et bilde av «de gode» som fortapte fanatikere – litt som Imperiet alltid har omtalt dem – og en liten stund, i filmens første halvdel, virket det som om også Luke hadde innsett dette selv.

Men å ta konsekvensene av det ville krevd et virkelig offer, et brudd med de nye Star Wars-filmenes fastlåste dynamikk, og det tør ikke denne filmen å gjøre. Tvert imot er helten de små barna dyrker, Luke, ikke en gang egentlig til stede i slaget de gjenforteller mens de drømmer om å slutte seg til kampen.

Stakkars gutt, vet han hva han slutter seg til, endte jeg opp med å tenke, mens han så håpefullt opp mot stjernene.

Jeg ser at det Rian Johnson prøver på er potensielt glimrende saker. Faktisk er det, om det hadde fungert, akkurat det Star Wars på dette tidspunktet hadde trengt: Et oppgjør med de fastgrodde, elitistiske fortellingene om makt og evner som går i arv, og endeløse kriger mellom to parter som begge beviselig tar feil i helt grunnleggende spørsmål.

Men konsekvensen av dette ville jo vært å faktisk dele ut kortene på nytt, og la de nye, unge karakterene være hovedaktørene i sin egen fortelling.

Ikke bare på overflaten, men i selve filmenes fortellermessige drivverk. I de tidligste Star Wars-filmene speiles de store hendelsene av karakterenes indre følelser og behov. I «The Last Jedi» bøyes og presses tvert imot karakterenes motivasjoner til å passe inn i den større fortellingen, og resultatet blir deretter.

Selv om «The Last Jedi» ikke er ment som en film om små mennesker som tvinges på plass av et stort maskineri og historiens uunngåelighet, er det akkurat det den ender opp med å bli.

VII

Jeg håper jeg tar feil, og at det er noe vakkert her jeg rett og slett har gått glipp av, men som kanskje finner veien inn senere. Men jeg har en følelse av at «The Last Jedi» ikke vil bli husket som en spesielt god Star Wars-film, men snarere Star Wars-filmen som for godt forlot ambisjonene om å være god film – også for andre enn den mest hardbarka fansen – og tok steget over i rent franchise-territorium.

Rian Johnson har i en rekke intervjuet understreket hvordan han «vet» hva en god Star Wars-film er, siden han «vokste opp med dem» og «lekte med figurene».

Og der ligger kanskje noe av svaret.

Der de opprinnelige filmene ble skapt av mestere i filmfaget, som betraktet sitt arbeid utenfra og med blikk for god filmkunst, er de nye filmene laget av fans.

Der de gamle filmene var en historisk kombinasjon av talent bak kulissene (Marcia Lucas, hun som nesten egenhendig klippet om hele «Star Wars» til å bli den perfekt komponerte filmen den er; Irvin Kershner, som da han regisserte «Empire Strikes Back» var en aldrende professor i film; Leigh Brackett, hun som skrev samme film som en romantisk scifi i pulp-stil) er de nye filmene laget av folk som ikke kan se disse filmene utenfra, fordi de har vokst opp med dem, og kanskje ikke greier å være objektive, uahvengige filmskapere når de får sjansen til å bidra til Star Wars-universet.

VIII

Mens jeg så Leia fly gjennom verdensrommet som i en tegnefilm, og en liten droide nedkjempe en mekanisert hær på egen hånd som i en, ja nettopp, lek med figurer, tok jeg meg selv i å sitte og tenke hvordan denne serien hadde blitt om folk som Christopher Nolan, eller Kathryn Bigelow (som jeg ikke en gang er så begeistret for!) hadde fått lage Star Wars.

En kan sikkert innvende at dette er vår tids formspråk innen denne sjangeren, eller at jeg overser en haug med kritikkverdige sider ved de gamle filmene, eller at jeg måler filmen opp mot en uoppnåelig standard som har mer med egen barnslige nostalgi å gjøre enn noe annet.

Og alt det stemmer.

Problemet er at det kun er et år siden «Rogue One» demonstrerte at det er fullt mulig å lage en tematisk sammenhengende, visuelt slående, fortellermessig kompetent og gripende, og ikke minst morsom film, selv innenfor denne blockbuster-serien.

Og når vi først er inne på det: Prequelfilmene til George Lucas hadde, med alle sine mangler, sin oppstyltede dialog, sin smakløshet og pompøsitet, i det minste en retning og et prosjekt over seg, og en vilje til å være noe nytt og annerledes, på godt og vondt.

De var kompromissløse.

Det var for all del ikke en vellykket serie, men det var en fortelling der, som vedvarte serien igjennom.

Har «The Last Jedi» en fortelling, noe den vil si oss?

På ordentlig?