• «Billettkontrollen» er Filter Film og TVs ukentlige analyse av kinomarkedet i Norge, signert medieviter og filmkritiker Ulrik Eriksen. 
  • Ønsker du å få «Billettkontrollen» som mail hver uke kan du melde deg på her.

 

JULEN ER ET 50 dagers handlemaraton. Det finnes like fullt klare begrensninger for hvordan man kan utnytte det kommersielle potensialet.

Mye av problemet – særlig innen film, musikk og litteratur – er at julen som fenomen er så tradisjonsbundet. I julen høres vi alle ut som Hallgrim Berg: verdikonservative til det ekstreme.

Slik er vi lite nysgjerrige på nyvinninger, men holder oss til det kjente og kjære, som det gjerne heter.

At dette «kjente og kjære» en gang nødvendigvis har vært nytt, er en annen sak. Jeg er så gammel at jeg husker familien i sin tid snakket hånlig om Per Asplins «Putti Plutti Pott» fordi den var noe nymotens greier (skrevet i 1969).

Det er betegnende at det var mine foreldre som holdt igjen mot «Putti Plutti Pott». Barn har langt fra like rigide oppfatninger om tradisjoner og hvilke juleprodukter som er mer autentiske enn andre. Suksessen til NRK-serien «Jul i Blåfjell» og påfølgende spillefilmer viser at nyvinninger er mulig.

Men på kino er det ikke bare barna som må rekrutteres. Foreldre og ikke minst besteforeldre må også med.

Da er det best å grave dypt ned i det kjente.

 

SLIK HAR DET SEG at en ti sider lang, høyt elsket Alf Prøysen-historie fra 1957 har est ut til så vidt bli en spillefilm (produksjonen er på 73 minutter, helaftens kinofilmer er minimum 72 minutter).

Utvanningen har forutsigbart nok betalt seg. Med et besøk på drøyt 60 000 i helgen har «Snekker Andersen og Julenissen» svært gode muligheter til å nå 300 000 før juletrettheten slår til for fullt en gang rundt nyttår.

Suksessen vil også trolig føre til at norske filmprodusenter graver enda lenger inn i skuffen i jakten etter salgbare juleklassikere.

Hva blir det neste? En helaftens animasjonsfilm fritt etter «Musevisa»?

 

LA OSS SI AT DU er i et middagsselskap med venner der du varmt får anbefalt en ny fantastisk fransk film. Noen dager etter følger du anbefalingen og tropper opp på kinoen for å se «Dagen i morgen».

Herfra er det to mulige scenarioer: Bor du i Oslo, går du til Gimle der foajeen allerede er stappfull av rødvinssippende publikummere og den vakre, romslige salen er i ferd med å fylles opp (Denne helgen økte besøket på Mia Hansen-Løves drama igjen, fire uker etter premieren. Nå er 20 000 besøk innen rekkevidde).

Bor du i Bergen, Stavanger eller Trondheim må du lete deg frem til den lille bortgjemte og sparsomt besøkte salen der filmen vises.

Visningsforhold kan selvsagt ikke forklare hele den store geografiske forskjellen i besøk på årets store arthouse-suksess (Halvparten er i Oslo). Men jeg er ganske sikker på at selve opplevelsen av å være på kinoen teller.

De besøkende på Gimle føler at de har sett en skikkelig populær og ikke minst betydningsfull film. Besøkende i andre norske byer vil sitte med et gnagende spørsmål: er det dem selv, filmen, eller de andre besøkende det er noe galt med?

Kanskje er svaret: Kinoen.


Tidligere i denne spalten: