Jada, da har det vært USA-premiere på siste sesong av «The Office», den amerikanske utgaven av Ricky Gervais‘ store gjennombrudd som komiker.

Og selv om man sikkert kan argumentere for at man ikke kan rangere kultur og sånt, må vi jo ta den vanskelige praten: hvilken er best, originalen fra England eller den amerikanske remaken? Vanskelig fordi begge seriene er jo helt strålende. Uansett, måtte bare si det, la oss komme til saken.

Første gang jeg så «The Office», ble jeg slått i bakken. Det var et av disse rene, perfekte øyeblikkene hvor man ikke helt skjønner hva som skjer på skjermen, men det er hundre prosent fengslende. Jeg kjente ikke til serien, zappet tilfeldigvis innom, og skjønte selvsagt ikke hva som foregikk. Var det reality? Eller sitcom? De korte, stjålne blikkene David Brent (Ricky Gervais) sendte i kamera fungerte optimalt som usikkerhetsmomenter, og det tok minst én episode før jeg begynte å skjønne hva som foregikk.

Og med et hysterisk sett av engelske karakterer, ble også «The Office» en bekreftelse av mitt inntrykk av engelskmenn som selvopptatte og morsomme – både frivillig og ufrivillig. Serien varte to sesonger og en julespesial, og klarte dermed å ikke bli tværet ut til det ugjenkjennelige og irriterende, slik amerikanske tv-serier blir.

Derfor var da også skepsisen stor da NBC annonserte at de skulle lage en amerikansk versjon av «The Office». Sjansene for at det skulle bli suksess ble vurdert til minimale, tenk bare hva amerikanerne har gjort med serier som «Cracker» og senere «Life On Mars» og «Skint». Stikkord: overfladisk, ufarlig, kjedelig og glatt. Amerikanerne kan lage tv, men er forbløffende lite gode på å oversette engelsk kvalitet til egen suksess.

Og amerikanske «The Office» begynte ikke så veldig imponerende. De første episodene fremsto som rene blåkopier av de mest kjente engelske episodene, og kontorsjefen Michael Scott (Steve Carell) ble mer masete enn fascinerende awkward.

Men det skjedde noe utover i første sesongen. Plottene ble tilpasset amerikanske forhold (i ettertid ser man det allerede i episode 2, «Diversity Day», som er snedig og smart amerikanisert). Jeg tok meg selv i å glede meg til sesong 2, som i motsetning til de 6 episodene i sesong 1 besto av 28 episoder, slik amerikanske sitcoms gjerne skal gjøre.

Derfra og ut har «The Office US» briljert, og utnyttet det amerikanske komedieformatet på imponerende vis. Manusforfatterne fikk åpenbart raskt selvtillit, og karakterer som Dwight Schrute og Kevin Malone og irriterende Kelly Kapoor får utvikle seg fritt etter sine mest komiske egenskaper.

Samtidig ble de få varme elementene fra UK-versjonen dyrket og utviklet. Interoffice-romansen mellom Jim og Pam er det beste eksemplet på det. De kysser så vidt allerede i slutten av sesong 2 (i «Casino Night», tror jeg), men famlingen og flørtingen blir en rød tråd gjennom sesong etter sesong før Jim frir, Pam sier ja, de gifter seg rørende ved Niagara Falls og får barn.

Og det er nok disse lange, solide karakterutviklingene som gjør at jeg liker amerikanske «The Office» bedre enn originalen. Dwight Schrute som rødbetbonde og kampsportentusiast, Kevin Malone som kåt og dum i hjørnet, Creed som klin hakkende gal, Andy Bernard som stakkarslig og snill og elskelig, og ikke minst en Michael Scott som får et mye bredere spekter å spille på enn David Brent.

Da Steve Carell takker for seg etter sesong 7 har han vært innom de fleste spekter av følelsesregisteret, og gjort humor ut av alt sammen. I likhet med David Brent har han et oppblåst selvbilde og voldsomme tanker om egne lederkvaliteter, men Michael Scott fremstår langt mer menneskelig enn sin britiske inspirasjon. Og dermed blir det mulig å dra gode vitser ut av det i sesong etter sesong.

Når det er sagt, er det ingen som hadde protestert om NBC la ned «The Office» etter syv sesonger. I motesetning til den engelske originalen, har nok «The Office US»-sitronen blitt skviset litt vel hardt. James Spader som Robert California har holdt serien gående, men det merkes at det går mot slutten.

Likevel: når jeg skal plukke dvd-bokser ut av hyllen en søndag, velger jeg nesten alltid Steve Carell og hans amerikanske ansatte i Dunder Mifflin foran Ricky Gervais og Wernham Hogg Paper Company.

Les også: Asbjørns fem favoritter fra amerikanske «The Office»