Slik blir du Star Trek-fan: En guide til de beste episodene som ligger på Netflix

  • Vi har gjesteskribent! David Skaufjord er manusforfatter, regissør og skribent, og står bak den ukentlige podcasten David Skaufjord forklarer alt, hvor han ikke forklarer noe som helst, men får gjestene sine til å gjøre det i stedet.

 

I går ble den første traileren til «Star Trek: Discovery»den nyeste installasjonen i et serieunivers som startet på 60-tallet, sluppet. Fans verden over, som stort sett er i den alderen at de ikke liker noe nytt (altså over 19 år gamle), sto allerede klare for å slakte den.

Traileren til «Discovery» var pen, dog relativt intetsigende. I hvert fall når de kom til historiene, som er selve kjernen i Star Trek-universet. Oppstarten av seriene har alltid vært omgitt av en god del kreativt kaos, og skal denne artikkelforfatteren spekulere, vil spekulasjonen gå ut på at noen som sitter på pengesekken har bedt om en trailer som «ligner mer på begynnelsen av Star Wars, få med noen romskip som eksploderer og noen flere romvesen så vi kan få med oss noe av det skuffede Aliens-publikummet også».

Jeg håper bare at samme person ikke har sittet i skriverommet. For selv om Star Trek-seriene på sitt mest håpløse er rene såpeoperaer i verdensrommet, eller space operas, er de fremste episodene noen av de beste eksemplene vi har på gode science fiction-historier, uansett medium.

Det finnes 726 episoder (og 13 filmer) totalt. Men her er episodene jeg synes man burde se, om man vil bli kjent med universet. Eller rett og slett se noen skikkelig gode romeventyr, som både får deg til å le og tidvis klaske deg i panna.

The Original Series

De første episodene kom ut i 1966, og burde truffet midt i hjertet av den amerikanske romoptimismen. Men serien tok ikke av før etter at amerikanerne landet på månen, 3 år senere — og da hadde serien allerede blitt kansellert. Siden har den blitt sendt kontinuerlig verden rundt.

Spilt inn på et minimalistisk budsjett, med en stadig mer overvektig William Shatner som den ikoniske Captain Kirk som løp rundt i filmstudioets ene korridor, filmet fra forskjellige vinkler så det skulle gi inntrykket av et gigantisk romskip, ga The Original Series oss i grove trekk et møte med en ny planet med et nytt problem hver eneste episode. Dette er en trope, eller et gjennomgående tema, som i science fiction kalles «Planet of Hats». Du kommer til en planet hvor alle oppfører seg på en måte.

Tidsreisende fra Star Trek-universet har en tendens til å havne i vår tid, eller i den perioden de spilte inn i tv-studioet ved siden av.

Planetens problem ble stort sett løst ved hjelp av Captain Kirks knyttnever og overlegne amerikanske moral, hjulpet av førsteoffiser Spocks upåklagelige logikk. Nazisme og segregering var særdeles hete temaer på 60-tallet, så det sier seg selv at gjengen fra romskipet Enterprise landet både på en naziplanet og en planet med store raseforskjeller.

«Er du sikker på at disse bildene ikke vil sirkulere på internett om 50 år, ute av kontekst?»

I episoden «Let That Be Your Last Battlefield» møter vi to tilsynelatende like raser, men med en fundamental forskjell: den ene rasen er sminket svart på den ene siden av ansiktet og hvit på den andre, den andre er sminket motsatt.

De hater hverandre, og vil utslette hverandre. Ganske håpløst premiss. Like håpløst som rasisme selv, vil noen si. Vel, Star Trek-universet er en karikert linse som alltid har sett på samtiden, og episoden har noen virkelig, virkelig gode øyeblikk. I tillegg til refleksjoner som mulig føles litt seige i 2017, men TV var et annet dyr på den tiden.

En episode som for øvrig virkelig holder mål, og min første anbefaling (endelig – jeg vet, men det er umulig for meg å ikke begynne å bable når jeg snakker om Star Trek. Jeg lover, jeg skal fatte meg i korthet i resten av artikkelen. He, he):

The Original Series, S01E29: «The City on the Edge of Forever»

En tidsrift, forårsaket av mannskapet på Enterprise (et gjennomgående tema, til tross for at besetningen på romskipet kun har et hoveddirektiv: ikke bland dere i og dermed fuck opp sivilisasjoner), sørger for at Kirk og Spock blir sendt tilbake til jorda, før 2. verdenskrig. Mens den logiske Spock arbeider for å få dem tilbake, tenker kapteinen med pikken og blir forelska i (denne episodens versjon av) kvinnen i hans liv. Godhjertet, altruistisk – og, gjennom en serie tilfeldigheter skal det vise seg, instrumentell i å bane vei for Hitlers maktovertakelse.

I en dramatisk og utilitaristisk vending som går Christopher Nolan en høy gang, bestemmer Kirk og Spock seg for at det eneste logiske er å drepe denne kvinnen, som aldri har gjort noe galt – men kommer til å gjøre det i fremtiden. Det moralske dilemmaet får Tom Cruise i «Minority Report» til å se ut som en pingle, og sikret TV-serien en rekke priser, deriblant Hugo Award for beste dramatiske fremstilling. Kan, og bør sees i 2017.

The Original Series s02e13: «The Trouble with Tribbles»

Om «The City on the Edge of Forever» er Trek på sitt mest alvorlige, er denne episoden det nøyaktige motstykket. Når man har svidd av masse penger på kulisser i én episode, tar man det helt ned i en annen. Dette er grunnlaget for såkalte bottle episodes, hvor man bruker eksisterende kulisser og filmer på så lite område som overhodet mulig for å spare penger.

I «Tribbles» blir Enterprise invadert av en rekke små vesener som er født gravide (..), og formerer seg så hyppig at de truer livsgrunnlaget til besetningen. «Tribbles» er filmet som en ren komedie, med det beste Trek har å by på av overspill og trivielle konflikter, men er en virkelig morsom episode som blir husket av fans som en høydare selv ganske nøyaktig 50 år senere.

The Next Generation, pilotepisode: «Encounter at Fairpoint»

Vi spoler forbi den animerte Star Trek-serien med originalbesetningen, som dukket opp på 70-tallet. Den er definitivt ikke uten høydare, men kan godt plasseres et stykke ned i binge-køen din. Du har tross alt over 500 timer å pløye gjennom.

Da «The Next Generation» kom på 80-tallet, ble den møtt med en blanding av skespsis og glede. Originalserien hadde gått fra flopp til kulthit, til å bli en del av den amerikanske folkekulturen. Men TNG har, som «yngre» seer (på 37 år), en like stor plass i hjertet mitt som den originale serien. For mange ER dette den originale serien, i hvert fall den de ble introdusert til. Og med en blanding av gamle og nye forfattere, og et knippe skuespillere som utmerker seg som noen av de fremste i sci-fi historien, traff gjengen på den nye Enterprise blink minst like mange ganger som originalbesetningen (la oss bare aldri snakke om filmen hvor de møtes. Aldri).

Den første sesongen er regnet som relativt dårlig – det visste ikke jeg, og satte derfor veldig pris på den første gang jeg så den. Og til tross for at jeg vil møte massive protester, vil jeg anbefale pilotepisoden, som staker ut kursen for den nye besetningen, og gir oss et gledelig gjensyn med en gammel venn. I «The City on the Edge of Forever», en episode som skapte uvennskap mellom serieforfatter og serieskaper, blir kaptein Picard og hans mannskap holdt gisler, eller stilt for retten (avhengig av hvordan man ser det) på vegne av menneskeheten, og klarer (spoiler) å slippe unna grunnet sin (spoiler) overlegne moral. En fin introduksjon til crewet, om ikke den sterkeste episoden.

The Next Generation s03e15: «Yesterdays Enterprise»

Regnet som en av de beste Star Trek-episodene noen sinne, og av andre som en av de beste science fiction-historiene noen sinne. Dog, ikke en av mine personlige favoritter, da episoden både kan virke utilgjengelig for nye seere og etter min mening tar litt for lett på enkelte hendelser, så har denne en unektelig plass i kanon.

En tidsrift, forårsaket av mannskapet på Enterprise (dette burde nå høres kjent ut), må rettes opp av mannskapet på Enterprise. Vi befinner oss plutselig i et univers hvor alt er snudd på hodet, og den eneste som merker dette er Whoopi Goldberg, for anledningen ikledd en moteriktig tøyhatt fra år 2365. Mannskapet må ta noen vriene moralske valg, men ikke før av dem har forelsket seg i en som gjør valget hakket vanskeligere å ta.

Episoden brakte tilbake en karakter som i følge fansen hadde lidd en «uverdig død», og gir karakteren den statusen hun fortjener. Episoden stiller spørsmålet om det er riktig å gjøre noe galt for å oppnå noe riktig – eller motsatt(?). Sci-fi på sitt beste, i den forstand at den legger et umulig premiss (tidsreise) til grunn for moralske spørsmål og konsekvenser.

Deep Space 9: s05e06, «Trials and Tribble-ations»

«Deep Space 9» er historien om en romstasjon i Star Trek-universet, som tilsynelatende burde skru ned planet of hats-faktoren. Her har man kjørt masse inkompatible raser (er det lov å si?) inn på samme sted, og skrur opp såpefaktoren.

Denne episoden er et brilliant stykke historiefortelling, i det den tar opp tråden fra en da nesten 30 år gammel episode, og klipper den relativt sømløst inn i denne. Mannskapet fra Deep Space 9 blir sendt tilbake i tid, og havner midt oppi «Tribbles»-episoden. Meget sterkt både fra et narrativt-, produksjonsteknisk- og et fanperspektiv.

Deep Space 9, s01e18: «The Duet»

Nok en bottleepisode, nok en episode om rasekonflikt, med en Shakesperiansk og tilsynelatende overspillende skurk. Men denne episoden tar flere overraskende vendinger, og ender opp som en velfortalt og fin historie om hevn og forsoning, pakket inn i noen kilo med latex.

Voyager, s06e12: «Blink of an Eye»

i «Voyager» møter vi et romskip hvor besetningen ikke forsøker å komme seg lengst mulig ut i verdensrommet, men å komme seg hjem. På veien dit, støter de ofte på en planet hvor alle oppfører seg likt, eller på en tidsrift, som de gjerne selv har forårsaket.

Trengs denne serien? Ved første øyekast, nei – i likhet med alle nye Star Trek-episoder. Men maskineriet er så forfinet, at man her faktisk kommer opp med noen av de beste historiene i serien, selv om mannskapet ikke er regnet som like ikonisk på de foregående seriene.

Med kvinnelig kaptein, knuste denne serien en rekke fordommer som tydeligvis fantes i verdensrommet – kaptein Janeway viste seg å først å fremst være kaptein, deretter kvinne. Som faktisk, i år 2376, skulle vise seg å være litt drøy kost for noen.

I «Blink of an Eye» kommer Voyager til en planet hvor tiden går superraskt. Et sekund på romskipet er en årstid på planeten, og for innbyggerne på planeten blir romskipet som henger som et lys i luften regnet som guder. Og som de fleste andre guder, så skaper deres tilstedeværelse fremskritt, tilbakeslag, krig og splittelse.

Episoden behandler de to sci-fi motivene relativ tidsforskjell og moderne inntreden i primitiv kultur med Treks sedvanlige omhu: det vil si med en blanding av tankevekkende vendinger, artige historiegrep, et par løse tråder og de snarveiene man må ta når man forteller en historie om tusen år i 44-minuttersformatet.

Med disse episodene under beltet, er du nå en innvidd i Star Trek-universet. Som med alle andre topplister, kunne jeg skrevet inn 100 episoder til – bokstavlig talt – i tillegg til en rekke av filmene.

Så, om det klør i trekkerfingrene, sleng gjerne på dine egne favoritter i kommentarfeltet under – og gi oss en grunn til at vi skal se akkurat den episoden!

Live long and prosper, og vi høres når første episode av «Discovery» slippes. Jeg er like klar for å elske som å hate den.

 

  • Vidar Olsen

    Ante ikke at du var Star Trek-fan (vet ikke om «Trekkie» er på sin plass?), men det var i alle fall hyggelig.

    For meg er The Next Generation den absolutte Star Trek serien. Jeg er faktisk i gang med den igjen nå.

    Noen av mine største favoritter fra TNG er:

    s06e12 «Ship in a bottle» der Data og La Forge nok en gang møter den komplekse hologramkarakteren James Moriarty, som Data skapte i s02e03 «Elementary, Dear Data» (som også er en fabelaktig episode). Kan ikke røpe noe om handlingsforløpet, men den fucking blew my mind da jeg først så den. Skulle ønske jeg kunne se den på nytt for første gang.

    s03e15 «The Offspring» der Data lager seg et «barn». Utrolig trist og rørende på så mange plan. Og Data er en karakter jeg aldri blir lei av.

    Ja det er drøssevis av episoder jeg elsker, men disse jeg kom på nå.

    DS9 prøvde jeg virkelig hardt å like, men fikk det ikke til. Benjamin Sisko var bra, men veldig mye trakk ned. Altfor mye Ferengi. For mange episoder om Jadzia Dax sin symbient, som jeg syns er dritkjedelig. For mye om bajoransk tro. (Syns foresten ikke religion har så mye i Star Trek å gjøre. Var ikke Gene Roddenberry ateist?). Også likte jeg ikke utseende på Odo, og i hvert fall ikke hun andre founder-kvinnen(?) med orange kjole og med Odos ansikt. Generelt slet jeg veldig med den grå romstasjonen og den ekle 90-tallspaletten og estetikken generelt. Til og med fonten på introen.

    Så det var vanvittig deilig å komme tilbake til Enterprise på 80-tallet!