Få ting er bedre enn å sikre seg et sete midt i kinosalen. Under 17.45-visningen av «mother!»Colosseum sist fredag så det ut til at nær hundre prosent av publikum hadde oppnådd denne luksusen, der en smal og småkrokete stripe av som snirklet seg nedover stolrader som ellers sto tomme.

Det var ikke noe unikt tilfelle. Totalt hadde regissør Darren Aronofskys nye film bare 3.666 besøkende i sin norske åpningshelg. Og det er heller ikke snakk om et lokalt særfenomen.

Hjemme i USA åpnet filmselskapet Paramount den bredt på 2368 kinoer, noe som i forkant ble ansett som en modig avgjørelse for en såpass sær skrekkfilm, ifølge Deadline, spesielt med tanke på konkurransen fra «It».

Da helgen var over hadde den bare dratt inn 7.5 millioner dollar.

Det er oppsiktsvekkende dårlig, og den verste åpningshelgen noensinne for en film som kan skilte med Hollywood-toppnavnet Jennifer Lawrence i hovedrollen.

Globalt tok den ifølge Box Office Mojo inn bare 13.534.673 dollar, mot et produksjonsbudsjett på 30 millioner dollar som ikke inkluderer markedsføring.

Fikk bunnkarakter av publikum

For sikkerhets skyld har filmen også fått en F hos firmaet Cinemascore, som måler filmers publikumsappell og fremtidige inntjeningsmuligheter ved å be kinogjengere gi dem en karakter etter visninger i premierehelgen.

Sistnevnte bunnkarakter er veldig sjelden, spesielt med tanke på at totalslaktede saker som f.eks. «The Emoji Movie» har en B hos Cinemascore – noe som indikerer at den har nådd publikummet den var ment for.

Til sammenligning er «mother!» bare den tolvte filmen som får F siden 2004 – en karakter som kan indikere én av to ting, ifølge Cinemascore-grunnlegger Ed Mintz:

– Enten burde de ikke laget filmen, sier han til Las Vegas Review Journal.

– Eller så har de promotert den på en merkelig måte og fått helt feil publikum til å gå og se den.

Ifølge The Hollywood Reporter er det i sistnevnte kategori «mother!» synes å befinne seg.

Riktignok er det en splittende film, med nok av kritikere som hater den (inkludert å kalle den århundrets verste film), men langt flere elsker den.

Alt i alt filmen har til slutt oppnådd en temmelig solid score på 68 prosent hos Rotten Tomatoes, og den har oppnådd en snakkis-status i etterkant blant dem som ønsker å grave dypere i symbolikken bak det som på overflaten er en film om et forhold som går veldig, veldig galt.

Feil forventninger

Problemet ser dermed ut til å være at mange som så den rett og slett ikke ønsket å se den typen dypt forstyrrende og utfordrende eksperiment som «mother!» etter hvert viser seg å være.

Én særskilt sjokkerende scene mot slutten er spesielt tung å svelge, selv for enkelte av dem som faktisk liker filmen.

Et viktig element kan også ha vært Jennifer Lawrence.

Hennes fanbase alene skal ha utgjort 25 prosent av nedslagsfeltet for promoteringen i sosiale medier, og forventningene som følger med typen filmroller hun typisk dukker opp i.

Lawrence gir her rollefiguren sin noe nær en dørmatte-kvalitet i den maktesløse måten hun lar folk tråkke på seg gjennom fortellingen, og Aronofskys forkjærlighet for sjokkartede angrep på sansene er noe annet enn de mer tradisjonelle prøvelsene hun gjennomgår i filmer som «Winter’s Bone» og «The Hunger Games».

Kryptisk innsalg

Promoteringen av filmen kan også ha vært litt vel kreativ og villedende.

Trailerne ga få svar.

Riktignok hintet de om et skrekk-element, men avslørte på ingen måte hva som faktisk var i gjære.

Av andre tiltak forsøkte en Wired-journalist seg på filmens skattejakt, hvor hun måtte snakke med ymse hemmelige agenter for å få se filmen, mens et 20 år gammelt veggmaleri i Australia ble malt over med «mother!»-reklame (til Aronofskys store forbannelse).

Og Aronofsky selv fikk noen kreative sjeler til å kjøre rundt og projisere filmens logo på ulike steder i USA, for så å poste det til regissørens Instagram-konto.

Uten at folk ble så mye klokere av noen av delene.

Aronofsky var også særdeles sparsom i intervjuer da han ble spurt om hva han faktisk hadde laget en film om.

Nå, i etterkant av filmslippet, har han gjort helomvending og gått i ekstrem detalj rundt hva smått og stort i filmen symboliserer – les for eksempel Entertainment Weekly-intervjuet med Lawrence og Aronofsky om du vil ha fasiten.

Eller se denne Anatomy of a Scene-episoden fra New York Times:

Med andre ord går Aronofsky nå for det motsatte av David Lynchs «det viktige er hva filmen betyr for deg»-tankegang. Det er uvant, men kanskje et nødvendig grep for å redde stumpene av kinobesøket.

– Skulle være modig

Snakkis-faktoren og den relativt gode kritiske mottagelsen gjør likevel at filmen ser ut til å unngå kalkun-statusen til for eksempel «The Book of Henry», som muligens kostet Colin Trevorrow regijobben på den niende Star Wars-filmen.

Da Paramounts markedsførings- og distribusjonssjef Megan Colligan kommenterte de dårlige tallene overfor The Hollywood Reporter uttrykte hun at det var helt okei at ikke alle likte filmen.

– Dette var en film som skulle være modig. Alle ønsker seg nyskapende filmer, og alle feirer Netflix når de forteller en historie andre ikke ønsker å fortelle. Dette er vår versjon. Vi vil ikke bare ha trygge filmer.