Ed Gein (1906-1984) er en av de mest bestialske drapsmennene i nyere amerikansk historie, og har satt dype blodspor også i populærkulturen.

Geins klamme hender har tatt et ekstra hardt strupetak i 2013, og en rekke filmer og tv-serier har latt seg inspirere av galningens historie.

For eksempel kan du se «Texas Chainsaw 3D» på kino nå:

De formative årene til Norman «Psycho» Bates skildres i den kommende tv-serien «Bates Motel»:

Zachary Quinto friker oss ut som Bloodyface i «American Horror Story: Asylum»:

Og selv om det er tvilsomt om «Silence of the Lambs»-kjenningen Buffalo Bill dukker opp i den kommende tv-serien «Hannibal», er det lov å håpe.

Ed Gein (til høyre i bildet øverst), også kjent som The Plainfield Ghoul og The Mad Butcher, ankom verden i 1906. Han vokste opp i Plainfield, Wisconsin. Kalde vintre og grå somre. Ensomt.

Gein-gården rommet en dysfunksjonell familie. Foreldrene Augusta og George var låst i et ekteskap tuftet på gjensidig forakt. Skilsmisse var intet alternativ, på grunn av Augustas strenge religiøse overbevisning. George drakk og banket ungene.

Ed var den fåmælte mammadalten, mens storebror Henry hadde et snev av opprør i seg. Strengt gammeltestamentlige Augusta var en dominant mor. Tankegodset hennes bet ekstra fast i Ed. Alle damer, unntatt henne, var demonhorer. Sex før ekteskapet var krise, og egentlig også etterpå.

Guttene fikk kun gå til og fra skolen, ingen øvrig sosial kontakt var tillatt. Gutta bodde fortsatt hjemme da George døde i 1940. Ed var da 34 år, og den i utgangspunktet frynsete økonomien i husholdningen fikk en ekstra knekk. Augusta insisterte likevel på å bo på gården, selv om jorda var omtrent ufruktbar. «Gutta» vandret ut i fars fotspor, på jakt etter lavtlønnede strøjobber.

Henry hadde for lengst blitt kritisk til mors tyranni, og da spesielt mot makten hun hadde over Ed. Men opprøret kom altfor sent. Henry døde i 1944 under en kraftig gressbrann. Han og Ed hadde dratt ut for å slukke. Henry ble funnet med kraftige slagskader. Ingen brannsår. Mistanke ble seinere rettet mot Ed, men obduksjonsrapporten slo fast at han døde av røykforgiftning.

Augusta fikk kun ett års solotid med Ed. Hun døde av slag i 1945. Plutselig var Ed helt mutters alene i livet. Han snekret igjen døren til mors rom, og bevarte det i mint tilstand.

Savnet etter mor var … stort.

Ed hadde alltid et «problematisk» forhold til sin seksualitet, da spesielt sin maskuline rolle. Hva var han? Han grublet mye på å amputere penisen. Men var det nok? I 1952 skapte nyheten om verdens første kjønnsskifteoperasjonen mediastorm. Den misfornøyde militæravhopperen George William Jorgensen Jr. fløy over til Danmark, og kom tilbake som den råflotte divaen Christine Jorgensen.

Men sånt var kostbart, og hakket for ekstremt. Ed hadde uansett funnet andre måter å være deltidskvinne på. Fra 1947 til 1954 gravde han opp anslagsvis 40 graver på tre forskjellige kirkegårder.

En lett tilbakestående nabo, «Gus», bisto Ed med gravrøveriene i starten. Ed droppet ikke hobbyen da Gus døde. Han trålet lokalavisenes dødsannonser etter nylig avdøde kvinner på mors alder, med lignende kroppsbygning. Enten dro han hjem hele lik, eller plukket deler fra gravene. Han sydde sammen hud for å lage et slags kostyme som minte om Augusta. Matchende masker ble lagd av ansiktene. Dette ga ham både følelsen av Augustas nærvær, og å faktisk være henne.

Ed higet uansett etter noe … mer. Intervjuer kan tyde på at han ble drapsmann fra et rent praktisk perspektiv. Likene fra gravrøveriene var ikke alltid like ferske. De var derfor vanskelige å vedlikeholde. I 1954 forsvant 51 år gamle Mary Hogan fra baren hun drev. En pistolpatron og blod ble funnet på åstedet. Mistanke ble nok en gang rettet mot Ed. Men han glapp jaggu unna igjen. Bernice Worden, 58 år, forsvant i 1957 fra sin jernvareforretning. Omstendighetene var av slående likhet. Eds signerte kvittering på frysevæske ble hans bane.

Politiet stormet huset. Det de så var som røsket ut fra de mørkeste febermarerittene til Hieronymus Bosch. Worden hang i uthuset. Hodeløs, og sløyet som en hjort. Huset var, om mulig, verre, og grusomhetene tårnet seg opp. Et belte av brystvorter. Et hjerte. En hudfrakk, komplett med bryster og kjønnsorgan. Fjesmasker. Hodene til Worden og Hogan. Diverse organer i kjøleskapet, og ellers i formaldehyd rundt omkring. Komplette og fragmenterte bein. Absurde konstruksjoner og «kunstverk». Krukker med blod. Blant annet.

Mye var brukt som «praktisk» møblement. Som hudarmlenene på godstolene. Lepper på persiennetråd. Lampeskjerm av hud. Og kraniumsuppeskålene. Nok detaljer. Åstedsrapport og relaterte bilder finner du på internettet, dersom du har mage for sånt, og stort nok hull i sjela.

Ed selv kunne ikke helt gjøre rede for seg. Arresten gikk greit. Han ble erklært utilregnelig i den påfølgende rettergangen. Han ble dømt for drapene på Worden og Hogan. Ed fikk altså «kun» to drapsdommer, og kvalifiserer dermed ikke som seriemorder. Sannsynligvis sto han for flere drap. To andre kvinner hadde også forsvunnet i området. Mange av knoklene og organene i huset var av ukjent opphav.

Media slukte saken. Den amerikanske etterkrigsoptimismen fikk en kraftig støkk. Robert Bloch ble fullstendig oppslukt. To år senere ga han ut «Psycho»-boka. Alfred Hitchcock brukte fem uker på filmatiseringen i 1960.

Saken fikk et nytt «løft» da «The Texas Chainsaw Massacre» kom i 1974. «Friday the 13th» og «Halloween» dro også, til en viss grad, inspirasjon. Ny giv kom via Buffalo Bill i «Silence of the Lambs». Nyversjoner og oppfølgere og dokumentarer og biografier og hermegåser og annet grums gidder jeg ikke å ramse opp. Summen av fenomenet gjennomsyrer fortsatt den kjipeste og mest spekulative delen av morbid popkultur.

Et samlet norsk pressecorpse har allerede slaktet «Texas Chainsaw 3D», men husk dette: Ofrene til Ed Gein døde så dere kunne lønnes for å gå på gratis pressevisninger av skrekkfilmer som får terningkast to.

Filmtips: sjekk «Deranged». Den har en viss stemning, og plankekjører Eds historie nokså direkte. Den ble, i likhet med «Texas Chainsaw Massacre», sluppet i 1974.

Gein-gården brant ned i 1958, natten før husauksjonen. En av byderne planla å lage Gein-museum.

Ed døde i 1984, 77 år gammel. Stakkaren, om man kan si det, tilbrakte resten av livet i en drøss med forskjellige mentalinstitusjoner. Eds gravstøtte ble stjålet i 2001. Tjuvraddene viste seg å være bandet Angry White Male. Gravstøtten var fra før av temmelig asymmetrisk, hakket opp som den var av nekroturister. En og annen flis dukker fortsatt opp på eBay.

Apropos tvilsomme band:

Kosegutta i Slayer gjorde en hommage til Ed, nemlig powerballaden «Dead Skin Mask» (1990). Denne uoffisielle fanvideoen er ikke spesielt subtil.

… eller hva med en musikal?