I kjølvannet av forrige (og første) utgave av denne spalten (en spalte som tar sikte på å opplyse), påpekte enkelte årvåkne og kritiske lesere at jeg opplyste om det allerede opplyste. Jeg trakk fram «Gjøkeredet» som en skjult perle fra filmhistorien, og det var folk uenige i. Siden «Gjøkeredet» vant Oscar for beste film, så kan ikke den være skjult, mente de. De sammenlignet til og med artikkelen min med Windows 95, den verste pc-en jeg har !
Jeg har denne gang dykket dypere i filmhistorien og er nå betimelig sikker på at jeg har funnet en ordentlig skjult perle: «Trainspotting» fra 1996.
Vi skal til Skottland («Trainspotting» er fra Skottland), landet som i tillegg til å skjule filmatiske perler også skjuler min far (som er på rømmen fra gravalvorlige norske myndigheter og en prostituert. Etter sigende koser han seg oppe i Skottland og spiser i skrivende stund en liten frokost, som etter sigende består av en forkortet pære og en vannskål. Min far, min far… Jeg vil IKKE skrive navnet hans.)
«Trainspotting» vakte furore da den kom ut rett etter midten av 90-tallet, fordi den åpenhjertig framstiller narkotikabruk (som er et tabu.) Det skotske meningskartellet (avisene i Glasgow) prøvde å gjemme filmen bort, fordi de syns at narkotika er et tabu. Og dette er kanskje grunnen til at «Trainspotting» er en skjult perle, det er så mange skotske folk som ikke vil vite av den! Og filmen er brutal. Den er jo det.
Den er regissert av Danny Boyle, som i tiden etter «Trainspotting» blant annet har regissert OL i London (look it up, it’s a fact), og Boyle sparer ikke på kruttet i sin framstilling av narkotikakulturen. Han leker seg med ambisiøse filmatiske virkemidler for å formidle følelsen av både narkotikainntak og narkotikabstinenser.
-I haven’t got it, you twisted fuck!
Filmens hovedrolle er spilt av Ewan McGregor, og hovedrollen er narkotikavhengig — med renter! Dette må ha vært en tøff rolle å spille for Ewan, men han tok det på strak arm og leverer kanskje tidenes skuespillerprestasjon! Han var 25 år da han spilte rollen og er 44 år i disse dager, så han har eldes normalt.
Og hvordan stiller «Trainspotting» seg til narkotika, det er kanskje det største spørsmålet. Filmen er nyansert og gir ikke klare svar, som er et tegn på en god film. På den ene siden er «Trainspotting» kritisk til det konforme middelklasselivet, noe som er gjenspeilet i den legendariske åpningsmonologen som gjør narr av småborgerlige folk som kjører bil og ser på tv (og kjører radio??)
… På den andre siden er den også åpenhjertig om de brutale sidene av narkotikaavhengighet, noe som er gjenspeilet i en legendarisk scene.
Alt i alt er dette både en eksplosiv og nyansert film, som vekker kroppslige følelser hos seeren samtidig som den masserer “de små grå”. Hva mer trenger du fra en film? Godt håndverk! Evig aktuell!
