SPOILERE (SELVSAGT)

Et velkjent hus med en fremmed beboer. Et nervøst spørsmål. Og et sjelevrengende skrik.

Så var «Twin Peaks» over. Igjen. Og kanskje for godt denne gangen. Som er helt okei, om vi skal være ærlige.

Ikke fordi det har vært dårlig. Snarere fordi det har vært sabla bra.

Og i motsetning til sist gang, da det hele rundet av med en cliffhanger, føles dette mer som en åpen slutt.

Som er en subtil forskjell, men den gjør at det føles riktigere å forlate FBI-agent Dale Cooper denne gangen, etter at 90-tallets mest særpregede tv-serie (som inspirerte mange norske film- og serieskapere) gjorde comeback og ga oss 18 timer av 2010-tallets mest særpregede tv-serie.

Å si at den nye sesongen har vært peak Lynch er mer enn et hysterisk gøyalt ordspill.

Den er som en sjekkliste over (og feiring av) alle teknikkene og ideene Lynch har utviklet og raffinert gjennom årenes løp – og et fint springbrett til å ta en ny titt på noen av de små og store grepene i regissørens verktøykasse:

1. Ekstreme kontraster mellom lyst og mørkt

I Lynch-universet kommer naive og uskyldsrene rollefigurer og idylliske småbyer ansikt til ansikt med folk og steder som demonstrerer at verdenen man tror er så trygg egentlig er skitten og vond og farlig rett under overflaten.

Disse motsetningene trekker så ekstremt i hver sin retning at de ofte kan virke karikerte, men når de tvinges sammen oppstår en helt annen energi enn vi ofte opplever i mer ordinært kvalitetsdrama hvor gråsoner og ideer om at «ingen er god eller ond» råder grunnen.

Kyle MacLachlan, som spiller hovedrollen i både «Dune», «Blue Velvet» og «Twin Peaks» har blitt beskrevet som en speidergutt som forviller seg ned i Lynch underverden.

Som Dale Cooper er han oppvakt, vennlig og optimistisk, selv i møte med døde skolejenter og uforklarlig overnaturlig ondskap.

Rundt rollefigurer som Cooper, som vi bare vil vel, maner Lynch frem mareritt som bunner i et ubarmhjertig og tilfeldig univers.

Det kan være tungt å befinne seg der, men når han endelig slipper seeren opp av mørket og forvirringen er det desto mer tilfredsstillende.

Ta for eksempel sluttscenen i «Blue Velvet»:

Den er lett å sammenligne med scenen hvor Cooper endelig blir seg selv i episode 16.

I begge tilfeller er det som å våkne fra en mørk og vond drøm og puste frisk luft en solfylt morgen som er så perfekt at man med en indre uro må konstatere at den kanskje ikke er virkelig.

2. Brutte forventninger

Så mye av det som gjorde «Twin Peaks» så besnærende å se på var måten Lynch bevisst undergraver forventningene man har som seer.

Grunnmuren i dette kan være noe velkjent, som såpesjangeren, gitte konvensjoner i filmspråket eller – i tilfellet med den tredje sesongen – hva «Twin Peaks» pleide å være.

«Fire Walk With Me»-fans var kanskje litt forberedt på hva som var i vente, men for dem som kun hadde sett tv-serien må den ha vært som å få teppet revet bort under føttene.

For så å lande mykt på teppet.

Og så bli rullet inn i teppet.

Og så bli brent i en ovn sammen med teppet.

Det finnes en trygghet i det lett gjenkjennelige, som så vris akkurat nok til at tryggheten erstattes med uro.

Det er litt som den psykologiske effekten kjent som «uncanny valley», ubehaget man kan oppleve ved å se et litt for livaktig dataanimert menneskeansikt eller en praterobot:

Det er ikke bare uro Lynch maner frem på denne måten, selvsagt.

YouTube-kanalen Nerdwriter har produsert en temmelig innsiktsfull ni minutter lang analyse av «Mulholland Drive» som er verdt å ta en titt på for dem som vil undersøke dette nærmere:

3. Dobbeltgjengere

Fra «Blue Velvet» og «Mulholland Drive» til «Twin Peaks» er Lynchs universer stappet med dobbeltgjengere, både i form av mennesker som bytter identitet eller hanskes med kopier av seg selv – og det er dypt forstyrrende.

Vi ser det i alt fra Coopers onde dobbeltgjenger…:

…til Laura Palmer som ikke lenger er Laura Palmer når Cooper finner henne i det vi kan anta er en alternativ tidslinje eller parallelt univers i siste episode:

Som Popmatters skriver i en analyse av dobbeltgjengere i Lynch-filmer (de inkluderer også gjentagende objekter og hendelser, som det også var flust av i tredje sesong) at regissøren bruker dem for å understreke hvor komplekst spørsmålet om identitet er i det noir-inspirerte universet han ofte maler frem – med marerittaktig effekt:

«I motsetning til klassisk noir, hvor det som tilhører den mørke siden av den menneskelige psyken kan stenges bort og endelig få forløsning eller straffes, er mørket i Lynchs noir noe man ikke kan rømme fra, og mørke dobbeltgjengere kan ikke fortrenges.»

Slutten av serien bruker dobbeltgjengere aktivt for å understreke at Cooper og Diane har forvillet seg inn i et mareritt.

Før Laura Palmers skrik er få scener mer ubehagelige enn da Diane får øye på seg selv, luskende bak en søyle ved motellet hvor hun og Cooper er i ferd med å sjekke inn.

Med dette ene glimtet setter Lynch så mange ideer i sving.

En følelse av fare. Et hint om at dette er en parallell dimensjon hvor man ikke kan stole på noe og bør stille spørsmålstegn ved alt man ser.

En mistanke om at den Cooper som kommer ut av resepsjonen kanskje ikke er den samme som gikk døra.

4. Malerier i bevegelse

Lynchs opprinnelige ambisjon var å bli kunstmaler, og han driver ennå med dette i tillegg til film.

I dokumentaren «David Lynch: The Art Life» utforskes kunstnerskapet hans med dette utgangspunktet, og han deler blant annet en liten nøkkelfortelling om da han tittet på et maleri og syntes å se det bevege seg og produsere lyd:

– Jeg tenkte «å, et maleri i bevegelse, men med lyd», sier han i dokumentaren.

– Og den ideen fulgte meg videre.

I blant blir denne ideen særdeles uttalt, som i merkelige men billedskjønne «Rabbits» – både et segment i spillefilmen «Inland Empire» og en frittstående situasjonskomedie-mareritt hvor replikker som «do not forget that today is Friday» blir møtt med bokslatter.

Den tredje sesongen har som så mye annet av Lynch vært fylt med slike drømmeaktige steder, vakre og fremmede, som for eksempel metallbygget under det røde rommet hvor Cooper faller ned i tredje episode.

Og så var det dette, så klart:

5. Lynch selv

I offentligheten er David Lynch sjelden inderlig og personlig, men han gjennomsyrer likevel alt han er involvert i.

Da medskaper Mark Frost ble intervjuet av BBC om «Twin Peaks» i 1990 fortalte han hvordan han hadde basert mye av Dale Cooper på Lynchs personlighet.

– Med den rollefiguren kom mye av hans særhet og detaljfokus, ting David har i overflod, opp til overflaten. Interessen hans i folks besettelser er en fellesnevner med andre ting han har gjort.

I tillegg har vi selvsagt Gordon Cole, Lynchs egne tunghørte rollefigur (døpt etter en karakter i «Sunset Boulevard», en av regissørens filmfavoritter), som i den nye sesongen fikk en langt mer sentral rolle og fylte mye av rommet Cooper etterlot ved å splitte i to frusterende u-Cooperske alternative identiteter.

6. Nattkjøring

En nattmørk vei kun lyst opp av frontlyktene på en bil er et gjentagende motiv for Lynch som dukker opp i alt fra til plakaten for «Lost Highway».

Lynch og musiker Chrysta Bell (som spiller i tredje sesong av «Twin Peaks») har til og med skrevet en sang om nattkjøring:

Tredje sesong av «Twin Peaks» la også flust med mørke landeveier under hjulene sine:

Kjøreturene om natten er gjerne mer enn bare fysiske forflytninger, de er ofte overganger til andre tilstander for rollefigurene til Lynch.

Samtidig er de for mange en velkjent følelse, et sanseminne fra barndommen preget av den ettertenksomme stillheten som oppstår i krysningspunktet av mørkekjøringens monotoni, fremdrift og forventning til endestasjonen.

Som også gjør at den siste kjøreturen, minuttene før Laura Palmer omsider kommer hjem, brenner seg inn i hukommelsen i nesten like stor grad som skriket den forbereder oss på.

7. «Hæ?!»-faktoren

Patricia Arquette oppsummerte nok mange Lynch-skuespilleres erfaringer med regissøren da hun ble intervjuet rundt «Lost Highway»-slippet i 1997:

– Denne filmen… jeg har gått fra det hemmelighetsfulle til det absurde i forsøk på å forstå den, men jeg føler at jeg er i gode hender med ham.

Lynch er en krytpisk mann. Han forklarer aldri. Og med god grunn. Bare se på regissørkollega Richard Kelly.

Uten at Kelly skal beskyldes for å være av samme kaliber som Lynch må det likevel sies at han lykkes i å frembringe noen av den samme formen for mystisk fascinasjon i sin debut «Donnie Darko».

Vel og merke bare med den studio-godkjente klippen av filmen.

Da Kelly senere fikk gi ut sin egen klipp av filmen gikk han inn for å forklare mye mer av filmens uforklarligheter, og saboterte mye av mysteriet som hadde gjort den så besnærende i utgangspunktet.

Det understreker hvordan Lynch forstår bedre enn de fleste andre hvordan filmmediets styrke heller ligger i å frembringe en følelse enn å formulere en logisk sammenhengende fortelling hvor alle trådene nøstes opp.

Og han forlater gjerne seeren med flere spørsmål enn svar, slik tilfellet også er med «Twin Peaks»-avslutningen.

Selv ikke Kyle MacLachlan aner hva som skjedde i den siste episoden, selv om han var tilstede med kropp og sjel for å spørre hvilket år han egentlig befant seg i.

Som MacLachlan sa til The Hollywood Reporter da det hele var over:

– God kunst stiller spørsmål. Den byr ikke alltid på svar. Jeg tror det er det vi opplever akkurat nå. Det er ikke alltid den mest komfortable eller tilfredsstillende følelsen. Det oppfordrer oss også til å tenke over det vi nettopp har sett. Det er sånn jeg ser på det.