Du kjenner’n fra «Tudors» og «Vikings», Woody Allen-filmen «Match Point» og «Mission: Impossible 3». Nå har livets viderverdigheter ført Jonathan Rhys-Meyers (40) til rollen som antagonist i årets store, norske andre-verdenskrig-blockbuster (no pun intended).

Der spiller iren Gestapo-mannen Kurt Stage, som jakter den rømte Kompani Linge-fenriken Jan Baalsrud gjennom nådeløst nordnorsk vinterlandskap i «Den 12. Mann».

– Jeg spiller bare antagonister. Jeg ser ut som en skurk, derfor spiller jeg skurker, slo han fast overfor Filter Film og TV da skuespillerne i filmen møtte pressen i går.

Regner med kritikk

Rhys-Meyers snakker ikke det spøtt tysk til daglig, og fikk beskjed om at replikkene hans måtte avleveres på tysk bare to måneder før han skulle i opptak. Han er forberedt på å få kritikk for tyskuttalen.

– Jeg var i Irland og lagde «Vikings», regissør Harald Zwart kom og sa «vi er snart klare til å filme, men kan vi legge om fra engelsk til tysk? All dialogen?» Først tre uker før vi skulle begynne kom jeg i gang med tysken. Det gjorde det hele mer komplisert og mer av en prosess i ADR-rommet (der skuespillere leser inn replikkene, red. anm.). Men det var til filmens beste. Det gjør det mer autentisk, sa den irske skuespilleren i et intervju direktesendt på Facebook onsdag.

Nazister i «Den 12. mann». Foto: Petter Skafle Henriksen

– Du må ikke bare lære deg hva det betyr og hvordan du sier det på et dusin forskjellige måter. Du må tilføre følelser. Når man spiller en nazist-type kan man riktignok holde igjen en del følelser, gjøre det mer praktisk og kaldt, noe som kan være fordelaktig for en skuespiller som ikke ikke naturlig snakker språket han spiller på, sier han.

Nettopp dette gjør Kurt Stage til en formidabel antagonist, mener Zwart.

– Jeg ønsket en tysker som var skummel uten å være ond – en pragmatisk yrkesoffiser som gjør jobben sin, snarere enn en bad guy. Det å fjerne all personlighet og bare være en mann med en metode og en agenda, klarte Jonathan kjempebra. Jeg vet bare om fire-fem andre skuespillere som har en slik tilstedeværelse på skjermen som ham, skryter Zwart.

Filmen er en gjenfortelling av hendelsene som først ble film i Arne Skouens Oscar-nominerte «Ni liv» fra 1957 – nå med med Thomas Gullestad som Baalsrud og Mats Sjøgård Pettersen og Marie Blokhus som et søskenpar som risikerte livet ved å hjelpe flyktningen mot Sverige.

Fra venstre: Harald Zwart, Jonathan Rhys-Meyers, Marie Blokus, filmkomponist Christoph Beck, Thomas Gullestad og Mads Sjøgård Pettersen.

Hatet uniformen

Selv om filmskaperne kunne dra veksler på ny forskning som er gjort på Baalsruds legendariske flukt siden Skouens dager, og selv har oppsøkt flere av dem som bisto ham underveis (en er til og med statist i filmen), synes ikke Zwart det gir noen mening å sette sannhetsgehalten i de to filmene opp mot hverandre.

Det er likevel på det rene at «Den 12. mann» bruker mer tid på hjelperne og mindre på hovedpersonen enn «Ni liv».

– Det er ikke skolefjernsyn, dette her. Poenget er ikke å bare formidle fakta, men også følelser, og det etterlatte inntrykket er at utrolig modige mennesker satte livet på spill for å redde en mann. «Ni liv» var en fantastisk film det også, men jeg tror tidsånden den gangen hadde større behov for en ren heltehistorie. Baalsrud skal selv ha segt flere ganger at det ikke var han som var helten, men alle dem som bisto ham, sier Zwart.

Rhys-Meyers beskriver hvordan det var å sprade rundt i en svart lær-trenchcoat og nazi-insignia dag ut og dag inn på filmsettet i Lyngen i Troms.

– Jeg hatet den naziuniformen. Jeg er vokst opp med dem i filmer og dokumentarer, har lært at Andre verdenskrig var en forferdelig greie og at dette var forferdelige folk. Så det blir litt som å ta på seg en Ku Klux Klan-drakt. Det er en sånn klesdrakt som vekker negative konnotasjoner verden over, sier han.

– Jeg husker husker første gang jeg tok den på – det var grusomt. Du kan si det bare er følelser vi har tilknyttet spesielle klesdrakter, men når du ser en tysk hjelm er det så effektivt: Med en gang vet du akkurat hvor og når du er. Det viser kanskje at Hugo Boss var en dyktig designer, sier han.

Se eventuelt intervjuene vi gjorde med Jonathan Rhys-Meyers og filmens komponist Chistoph Beck samt de norske skuespillerne under.