Nesten samtlige filmer (og tv-serier og spill) som lages i Norge, får støtte fra en eller flere støtteordninger fra Norsk filminsitutt. Hvert år deler instituttet drøyt 300 millioner kroner, og er dermed norsk films mektigste institusjon.

Direktør Nina Refseth på vei ut etter at hennes åremål er i ferd med å utløpe, og instituttet har en god stund nå vært på jakt etter en ny direktør.

Nå har Sindre Guldvog fått Film-Norges kanskje aller viktigste jobb, opplyser Kulturdepartementet i en pressemelding.

Hvem er så Guldvog?

Vel, først og fremst er det en mann med publisistisk erfaring, som tidligere konsernsjef i Cappelen (han gikk av da forlaget fusjonerte med Damm i 2007), formann i Norsk forleggerforening og direktør i Bonnier. Filmbakgrunn har han blant annet som styremedlem hos SF Norge og SF Kino.

Guldvog er 58 år gammel, født i Trondheim og er utdannet siviløkonom.

– Med Sindre Guldvog får vi en dyktig leder i NFI, som kan videreføre det gode arbeidet nåværende direktør Nina Refseth har utført. Hans lange erfaring fra kulturbransjen, filmformidling og hans innsikt i den teknologiske utviklingen innen kulturområdet vil være viktig i de utfordringer vi står overfor på filmområdet framover, sier kulturminister Hadia Tajik i pressemeldingen

Spennende.

Vi sitter ærlig talt ikke med så mye dybdekunnskap om Guldvog (det sier nok mer om oss enn om ham, uansett regner vi med at han kommer til å stille i en del intervjuer i dagene framover), men et kjapt a-tekstsøk viser blant annet også at han har vært styreleder i Bokdatabasen – som står bak Bokskya.

Klassekampen omtalte ham i 2005 som en «friprisforkjemper», og i et intervju med Dagsavisen samme år uttalte han følgende:

– Hva om de store legemiddelfirmaene fikk eie apotekene – og selv sette prisene? Det ville være helt uhørt. Men i bokbransjen er det altså både lov å eie detaljistene – og unnta dem fra fri konkurranse. Det finnes mye mer hensiktsmessige virkemidler enn fastprisen for å ivareta litteraturen i et lite språkområde, for eksempel innkjøpsordningen, momsfritaket, abonnementsordninger for distriktsbokhandlerne og kollektive forfatteravtaler.

Vi drar forresten ikke fram dette fordi det er noe kritikkverdig, i og for seg, det er bare spennende at han frontet et standpunkt som ble oppfattet som kontroversielt i store deler av den norske litterære kretsen.

Ttrolig kjenner han avtroppende direktør Nina Refseth – hun kom nemlig også til Norsk filminstitutt fra bokbransjen