Vi tror ganske sikkert at du klarer å nyte den siste Marvel Cinematic Universe-filmen, som har norsk premiere onsdag, helt og holdent uten vår hjelp.

Ikke minst fordi «Black Panther» ifølge selv de mest surmagede kritikerne er en usedvanlig solid film til superheltsjangeren å være; en visuell effektfest og et oppfinnsomt scifi-drama kombinert med gode skuespillerprestasjoner og et og annet budskap verdt å ta med seg bak alle genretropene.

Men litt kontekst skader aldri. Så her er noen takeaways etter at vi har skummet de første par resultatene på googlesøket «black+panther».

Nei, Black Panther var ikke den første svarte tegneseriehelten.

Det fantes for eksempel både svarte westernhelter og svarte krigshelter før Black Panther så dagens lys som en bifigur i «Fantastic Four»-heftet i juli 1966.

Og hvem kan vel glemme Will Eisners Ebony White – den ikke så rent lite rasestereotypisk framstilte sidekicken til The Spirit, som ble laget på 40- og 50-tallet?

Men vår mann var den første svarte superhelten i amerikanske mainstreamtegneserier, det skal han ha. Og allerede i 1973 fikk han sin egen serie.

Han er hvertfall ikke den første svarte filmsuperhelten!

På filmsiden er panter’n slått av et helt kobbel svarte superhelter, som blant annet omfatter «The Meteor Man» (1993), «Blankman» (1994), basketstjerna Shaquille O’Neals «Steel» (1987) og Wesley Snipes’ vampyrsuperhelt «Blade» (1998).

Sistnevnte film ble en så stor (og overraskende) suksess at den kan sies å ha lagt grunnlaget for Marvel-heltenes dominans de siste åra.

I enda nyere tid har vi selvsagt Luke Cage, som ble skapt noen år etter Black Panther og nå har gjenoppstått på Netflix.

Det konkurrerende forlaget DC har sin Black Lightning, hvis tv-serie hadde premiere i januar.

Apropos Wesley Snipes! Skuespilleren gikk lenge i bresjen for å lage en egen film om Black Panther.

Og det lenge før Marvel Cinematic Universe ble en pengemaskin. Faktisk lenge før «Blade». På midten av nittitallet, da Marvel var på konkursens rand og DC-figurer som Batman og Superman var de eneste superheltene som trakk folk på kino.

Prosjektet gikk gjennom flere kombinasjoner av manus og regissører, forteller Snipes til The Hollywood Reporter i denne saken. John Singleton («Boyz in the Hood») var en av filmskaperne som var inne i bildet, men Snipes sto hardt på at det ikke skulle bli noen politisk film («dude, where’s the toys?»).

Men med tanke på at Snipes så for seg at Black Panther-drakten skulle være en tettsittende «badedrakt» med katteører (!), er det kanskje like greit at denne versjonen aldri så dagens lys.

Figuren var inspirert av borgerrettighetskampen – men har ingen tilknytning til Black Panthers-bevegelsen.

Det er tegner Jack Kirby og forfatter Stan Lee som har æren av å ha skapt figuren, slik de skapte en lang rekke av de mest ikoniske Marvel-heltene.

Begge var barn av jødiske innvandrere i New York og sympatisk innstilt til kampen for svartes rettigheter på 60-tallet. De satte seg derfor fore å lage en afrikansk superhelt.

Men de skulle komme til å angre på navnet han fikk. Bare noen måneder etter figurens debut i tegneserierutene ble det revolusjonære sosialistiske borgerrettighetspartiet The Black Panthers stiftet i California.

Marvel-forlaget ville helst unngå å bli assosiert med politiske bevegelser, og figuren ble derfor tidvis omdøpt til både «The Black Leopard» og «The Panther».

Heltens alter ego er T’Challa, kongen i den fiktive staten Wakanda.

Jepp, denne kisen nøyer seg ikke med å bekjempe småkriminelle, onde romfyrster og andre banditter, han er også statsleder.

Både tittelen og den svarte panterdrakta følger den rojale arverekkefølgen i landet, som har unngått å bli kolonialisert og (hvertfall i utgangspunktet) fører en strikt, isolasjonistisk politikk.

Takket være verdens eneste forekomst av det ekstremt sterke mineralet vibranium (som skjoldet til Captain America er laget av) er landet dessuten steinrikt og teknologisk meeeget avansert.

Slik føyer Black Panther-historiene seg inn i det som kalles afrofuturisme, en estetisk og filosofisk retning som kombinerer science fiction, historisk fiksjon, fantasy og afrikansk mytologi og som alt fra kunstneren Jean-Michel Basquiat til jazzmusikeren Sun Ra regnes som eksponenter for.

T’Challa er videre en høyt utdannet smarting og kampsport-trent, og overtok tronen etter drapet på faren – et sentralt plottelement i «Captain America: Civil War» (2016) – som også er filmen som introduserte Black Panther i Marvels kinounivers.

Ikke alt fra serien har overlevd overgangen til den moderne tid.

Black Panther har også sin egen hær av kvinnelige livvakter – de såkalte Dora Milaje, som i de gamle tegneseriene også er hans forlovede.

Alle sammen.

Akkurat det ble klokelig droppet i filmen.