Jeg har aldri vært så innmari betatt av leireanimasjon. Jeg vet såklart at «Pingu» er en stop motion-klassiker, men «Wallace & Gromit» har jeg aldri blitt ordentlig sjarmert av. Kanskje det bare er meg.
- Bli med i vår Oscar-tippekonkurranse her
Men claymation-formatet egner seg åpenbart veldig godt for å lage litt snåle relasjonsdramaer. Jeg elsket for eksempel «Mary & Max», som handlet om brevveksling mellom den åtte år gamle Melbourne-jenta Mary og den middelaldrende, mentalt syke Max (Philip Seymour Hoffman) i New York.
På samme vis har jeg falt pladask for den Oscar-nominerte kortfilmen «Head over Heels», om et aldrende par som knapt legger merke til hverandre lenger. For begge to framstår den andres verdensanskuelse både billedlig og bokstavelig talt opp-ned, da hun lever i taket og han på gulvet.
På ti kjappe minutter tegnes det et lavmælt, men hjerteskjærende bilde av et forhold som befinner seg i fritt fall, der gester av vennlighet misforstås og brukes som unnskyldning for tærende småkrangler. I «Head over Heels» er de vante mønstrene tunge som gravitasjonen, men med nok vilje er det også mulig å trosse dem.
Filmskaperne Timothy Reckart og Fodhla Cronin O’Reilly har gjennom sitt eksamensprosjekt lagd en rørende liten film om håpet for den bortglemte kjærligheten. Den er ikke like umiddelbar som for eksempel Disneys «Paperman» (som den konkurrerer mot i Oscar-kategorien), men den er fryktelig fin på egne lavmælte premisser.
Her er forresten de fire andre nominerte i kategorien beste animerte kortfilm:
