• Les samtlige av Fiselins oppsummeringer her

«Ny episode, nye muligheter!» tenker Bjørn Tore, og viser stolt frem sin reflekshvite overkropp, mens fotografene desperat prøver å justere blenderåpningen.

Det er tydelig at han prøver å gå sin sambygding Stian i næringen som mannen som gir tanktopskille for menn et ansikt utad.

Alle savner Dennis. Spesielt Kristin og Silje. De går rundt og sier «motherfucker, assa,» som er det man sier når man savner noen.

Kristin griner. Med lommetørkle og greier.

Bjørn Tore synes det er helt vanvittig at Pærra-gjengen ikke har gjennomskuet at de tapte forrige Robinson-kamp med vilje. Eller som han på omstendelig vis sier: «Det er en liten gåte i hodet mitt om dan som jeg går og tenker litt på…»

Er det den om østfold-skravla som går og går og aldri kommer til poenget?

Han fortsetter med en liten shakespeareansk monolog:

«Jeg tør liksom ikke helt å spørre dem, for hvis jeg spør dem så blower jeg jo coveret. Sku ønske jeg hadde en sånn derre, du vet sånn bombom du kan fyre av nå vettø, sånn gratulerer her er århundrets lissom dummeste pris [sic]. Og dere vinner’n, sånn (lager eksplosjonslyd) så går den i lufta også står det forsjempel du vet sånn at «hjernen er tom»-logo eller hva det er for no på TVen når folk skal være veldig dumme. Det er lissom…Dem bryr seg ikke? Dem bare seiler på en bølje dem nå. Men det er jo mot utgangsdøra. Det skjer fordi dem lukter jo ikke. Dem spør ikke. Dem hører ikke. Dem er Paradise.»

Har Norge endelig funnet hverdagspoeten som kan fylle tomrommet etter Odd Børretzen?

På lag Sør sitter Nikolina og Francois og driver med sin eksperimentelle frijazzversjon av det norske språk:

Nikolina: Men i mitt hode so far så er målet mitt å komme til den sammenslåingen.

Francois: Da må du legge korta i forhold til det. Og det å legge korta, alle kort i kurven til Poppe, kan jeg garantere deg på forhånd at han allerede har avtaler.

Far out, man.

Francois vil ha ut Poppe. Da vil «mange brikker falle fra hverandre.»

Nikolina vil ikke bytte allianse. Hun har nemlig en allianse inni alliansen til Poppe, så det er ikke noe stress. Dette er som en gåte, pakket inn i et enigma, pakket inn i et mysterium, pakket inn i tåkeprat og dårlig syntaks.

Produksjonen svir av hele musikkbudsjettet sitt på 30 sekunder med Johnny Cash, så de har ikke råd til å spille «Gudfaren»-valsen til scenen der alle sitter uti vannet, og må, passende nok, ta til takke til med en generisk etterligning.

David får brev, og sier «håhåhåhåhåhå», for å holde på spenningen, før han løper som den jenta han er bort til de andre.

I kveldens tvekamp, der en gutt og en jente fra hvert lag skal møtes, er premien at vinnerlaget tar over de to deltagerne fra taperlaget.

Her må jeg berømme produksjonen for at de har skjønt at denne konkurransen, som til nå bare har vært med for å hale ut episodenes i utgangspunktet altfor lange spilletid, trenger noe mer som står på spill enn muligheten til å vinne palmebladinnpakket tannpasta. Bra.

Deltagerne trenger god fysikk, og gode samarbeidsevner.

«For meg er fysikk et fremmedord, så jeg vet ikke hva dere mener med fysikk,» sier Silje, i et hederlig forsøk på å overgå sitt store forbilde, Steve Carells Brick Tamland fra «Anhcorman».

«Jeg har aldri vært på et treningssenter. Det eneste jeg gjør i hverdagen min er å løfte bruskasser.»

Det krangles mye om hvem som skal sendes, og Kristin og Grete freser litt til hverandre. Gøy at Kristin har fått utfordring som dronningbie.

Jeg håper på mer av dette, men producer prioriterer vel heller å tvære ut konkurransene der det skal kastes epler på palmebladinnpakkede hermetikkbokser, eller settes hale på en palmebladinnpakket gris eller noe annet rasende spennende med palmebladinnpakning.

Eivind har behov for å understreke at han er fra trendhovedstaden Tromsø, og svøper hodet sitt i en trusetørkle-løsning à la Aune Sand og Tone Damli Fabergé.

Etter at begge lag diskuterer altfor lenge frem og tilbake, blir henholdsvis Poppe og Marit, og Ingvild og Bjørn Tore lagenes representanter.

Christer prøver å gå mot kamera og levere replikker samtidig. Ikke akkurat en Aaron Sorkin‘sk walk ‘n’ talk, men fortsatt hakket bedre enn Triana.

Konkurransen går ut på at lagene skal låses inn i noen store bambusbur, og må flytte på buret på jakt etter tre nøkler, for å låse seg ut.

Buret til Ingvild og Bjørn Tore kollapser. Gøy!

BT skal gjenfortelle hva som skjedde, og bruker sin beste Hellstrøm-stakkato for å bygge spenning:

«Taktikken var.

At vi fort skulle bevege oss til midten.

Ta tak i hver vår stolpe.

Og løfte.

Den taktikken:

Ubrukelig.»

«Så hvælver det, sant, og vi to rullende inni der, som to klodriker.»

Klodrik er som kjent den pistrete fetteren til Donald, og må ikke forveksles med de to klodrianene inni buret.

Produksjonen har lært om parallellklipping som dramaturgisk virkemiddel i media valgfagstimene, og velger å sette over til leir Sør og Nord mens konkurransen pågår. Begge lag er spente og nervøse.

Lag nord ser et gult flagg komme rundt buskaset. Har de vunnet?

Neida, det er bare den selvhøytidelige dramaqueenen Christer, som gir flagget til det tapende laget som om han var en offiser på besøk hos en ung enke i Idaho for å overlevere et sammenbrettet stjernesspraglebanner i junidagene ’44.

«Poppe og Marit knuste Bjørn Tore og Ingvild. De hadde ikke sjans,» sier han. «Det tyske artilleriet ble for sterkt. Vi har allerede begravd likene deres til sjøs.»

Vi får et flashback til Bjørn Tore som klikker inni buret sitt.

Så da har Lag Sør fått Ingvild og Bjørn Tore på laget sitt. Det er jo bra for Pærra-gjengen, at konspirasjonen mot dem plutselig er i mindretall.

Jeg må si jeg lurer litt på hvorfor alle var så motvillige til å stille i konkurransen, det er jo en vinn-vinn-situasjon for deltagerne: vinner man får man to nye deltagere på laget og blir ditto sterkere enn motstanderne, og taper man kommer man inn på det sterkeste laget.

Men hva vet vel jeg om livets harde realiteter på Robinson-øya her jeg sitter foran tastaturet?

Poppe benytter anledningen til å rekruttere Ingvild og Bjørn Tore til alliansen sin. De sier ja, men Bjørn Tore sender et lurt blikk til kamera og sier at han venter med å avgjøre om han skal være med i Poppliansen på ekte eller på tull til han har fått Mikkel til å «vertifisere» den.

Vertifisere er et lokalt frækkstad-ord som jeg ikke vet hva betyr, og må ikke forveksles med «verifisere», som betyr å bekrefte.

Lag Sør tror de oppdager en albino-sjøku på stranden, men må skuffet innse at det bare er Mikkel.

Mikkel, på sin side, kan vertifisere at han ikke er en albino-sjøku.

Ingvild og Bjørn Tore får vite at alliansen egentlig er omvendt, og at alle egentlig står i ledetog MOT Poppe.

Det er Robinson-kamp.

Francois er cocky: «Vi har vinni så mye at jeg husker ikke hvordan det var å tape liksom.»

La meg friske litt opp i den selektive hukommelsen din, Francois:

Francois har planer om å sabotere Robinson-kampen, for å få sendt hjem Poppe. OK, så jeg må lide meg gjennom enda en altfor lang hinderløype der utfallet er gitt på forhånd?

For å unngå klagestorm velger producer å sensurere brystene til David.

Stian har trua på konkurranzschen i dag. Han er fortsatt totalt blind for at hans eget lag saboterte med vilje i forrige episode, og mener at nerver og prestasjonsangst hos de nye var grunnen til at de tapte da.

Han tror også at bare man ønsker noe sterkt nok kan man oppnå hva man vil, og at barnelatter blir til regnbuevann som enhjørninger drikker mens de flyr over himmelhvelvingen for å tenne stjernene én etter én når det er nattatid for små prinser og prinsesser.

Det er en litt innviklet Robinson-kamp i dag. Lagene skal fiske vekter ut fra en innhegning, legge dem på en vektskål, og finne akkurat riktig tyngde slik at tre ringer står likt og man kan dytte en stang gjennom dem.

Det ser ut som en ganske gøyal lek. Å være med på, altså. Ikke å se på.

Francois vil stå ved vekta, der er det lettest å sabotere.

Alita og David har sin egen lille konkurranse gående om å være mest mulig irriterende teamleder. Hun har ikke fått med seg at de saboterer, og blir dritsur på de andre for at de er så ubrukelige.

Carl bruker en evighet på å prøve å få ringene i posisjon.

Til tross for iherdige forsøk på å ikke få til vekten riktig, ser Francois seg til slutt nødt til å vinne, sånn at Poppliansen ikke skal gjennomskue ham.

«Are you not entertained?» skulle han ønske han var vittig nok til å rope ut nå.

Det sier sitt om hvor ubrukelige Lag Nord faktisk er. De klarer ikke vinne selv når motstanderne prøver å tape.

Før øyrådet snakker Kristin taktikk med Silje. Uten at det fører til noe særlig. Alle ord med -ikk-endelse er nemlig fremmedord for Silje.

Bortsett fra ett da, hvis dere skjønner hva jeg mener, hehe.

Jeg tenker selvsagt på tektonikk, Silje er nemlig lidenskapelig opptatt av læren om jordskorpas oppbygning og bevegelser.

Silje håper de klarer å sende hjem Carl.

Carl har planer om å stemme på enten Kristin eller Mari.

Ingen av dem har planer om å alliere seg med noen andre, i og med at samtlige ord i setningen «den som får flest stemmer ryker ut» tydeligvis er fremmedord for både Carl og Silje.

Øyråd. Christer står i ewok-landsbyen fra «Return of the Jedi» og lurer på hvordan stemningen er.

«Silje og meg er litt outsidere her,» sier Kristin.

Så later hun som hun tar selvkritikk: «Vi kunne kanskje gjort mer, men noen ganger er det kanskje noen som tar litt mye plass.» Jeg går ut fra at hun sikter til seg selv.

Silje, som tydeligvis ikke har skjønt at noen skal stemmes ut umiddelbart etter det hun er i ferd med å si, sier at hun ikke finner kjemien med de andre.

Her er en vitenskapelig fremstilling av Siljes hjerneaktivitet, forresten.

Det stemmes.

Silje.

Blogge-Kristin. (hehehe)

Mari.

Carl.

Silje.

Kristin.

Christer prøver å hale ut spenningen før den siste stemmen ved å dysse alle i søvn med reglene om hva som skjer om det er tre stykker som får like mange stemmer.

Det står Silje på den siste lappen.

«Kjedelig. Sånn er det,» sier Christer.

Ikke stjel replikken min, Christer.

«Tror du at du kunne gjort noe annerledes?» spør han Silje.

«Det blir litt for falskt for min del,» svarer hun, og føyer til «For hva er edel ferd? Å tåle dette regn av sten og piler en bitter skjebne sender mot oss? Eller å trekke sverdet mot et hav av sorger og gjøre slutt på dem? Å dø, å sove – ja, bare dét. For refleksjonen gjør oss alle feige; besluttsomhetens friske morgenfarge vil synke bort i ettertankenes blekhet, og foretakender med kraft og kjerne vil gjennom denne tanke skjene ut, og miste navn av handling… Jeg har prøvd alt jeg kunne, men jeg gidder ikke gå og sleike ræv, for å si det rett ut. Nå tar jeg med meg brunfargen min for å stikke hjem igjen til Norge.»

Hun drar.

Men historien har en lykkelig epilog: Jeg har hørt rykter om at Silje har planer om å fullføre utdannelsen sin der hun slapp, og at hun nå er immatrikulert i klasse 5C på Bolteløkka skole.

Snakkes om en uke, a!

 

Skulle dere også ønske dere hadde en sånn derre, du vet sånn bombom du kan fyre av nå vettø, sånn gratulerer her er århundrets lissom dummeste pris? Skriv om det i kommentarfeltet, da vel!

Eventuelt kan dere tygge litt på det: