- Sjekk alle oppsummeringene til Fiselin her
Episoden starter med at en jeep kjører gjennom jungelen, før den slipper av seks personer. Dette er det nye utfordrerlaget, bestående av deltagere fra 71° Nord og Farmen.
De får et brev om at de skal bære en kiste gjennom jungelen. De filmes på avstand, men jeg hadde ikke kjent igjen en kjeft av dem uansett, siden jeg ikke har sett på noen av programmene. Jeg har litt blandede følelser om at det skal komme inn et nytt lag.
Samtidig, et helt annet sted i Malaysia.
Mannfolkene bader. Carl klarer ikke flyte i vannet.
– Jeg flyter så jævlig lett, sier Stian.
Vet du hva annet som er jævlig lett? Å sette inn en tjukkasvits her nå. For lett, faktisk, derfor skal jeg ikke gjøre det.
Hans Olaf vil hjelpe Carl. «Trekk pusten jævlig gødt. Slapp av, du er jo stiv som en pinne.»
Ah, for en nydelig morgen i paradis, fylt av våryr lek og seksuell innuendo.
Pærra-gutta ser på Hans Olaf som en slags mentor i alt som har med villmark å gjøre. Han nyter rollen sin, og lener seg selvtilfreds tilbake, biter seg i kinnene for å ikke virke altfor kry, og stikker tærne opp i friluft, det internasjonale tegnet for at man koser seg i vannet.
«Jeg har lært dem veldig mye, nok til at de kan overleve her sjøl. Men det er opp til dem om de gidder eller ikke?» Gidder hva da? Å overleve?
I jenteleiren går Alita og irriterer seg over det lave nivået på samtalene. For å understreke det får vi noen gullkorn fra Silje:
«Kan vi bare ligge her og klø oss i hakket da, og vente på at morgendagens timer skal komme?»
Det er vanskelig å være uenig med Alita, og hun viser seg egentlig som en av de mest oppegående deltagerne. Så kommer jeg på at hun er sammen med David, og at hennes personlige gjenstand er en englebok.
Silje er frustrert over at hun ikke får intimbarbert seg her. «Who let the bush out?» sier hun. Hun er så fresk, ass. Også klager hun over at hun har dårlig morraånde: «Merker på morningen at noen har bæsja i munnen min.»
Åja, er det derfor det kommer så mye dritt ut av kjeften din, altså? Zing.
Caroline sier noe, men selv producer synes hun er dørgende kjedelig og fader henne ned til fordel for musikken.
Så får vi hilse ordentlig på utfordrerlaget, altså kistebærerne.
Det er Ingvild, fjorårets Farmen-vinner.
Bjørn Tore, fra Fredrikstad. Ut fra klippene vi får se er han tydeligvis en sånn fyr som går opp i fistel når han blir provosert.
Mikkel er fra Kautokeino, og i syden for andre gang. Han hater når folk ikke respekterer at han er same.
Jeg vet ikke hva det vil si å ikke respektere at noen er same, men det er sikkert frustrerende for den det gjelder. For at han er same er det ingen tvil om, og skulle vi være i fare for å glemme det minner han oss på det hele tiden. Mikkel er reineier, har med seg lasso som personlig gjenstand, og hans sivilstatus er, hold dere fast: sam-boer. Hehe. Hans største styrke (bortsatt fra å mase mye om at han er same) er å lire av seg selvfølgeligheter, som «Å være her kan ikke sammenlignes det å være i Kautokeino.»
Mari vant 71° Nord i 2010, og har tatt med seg slak line. Ok.
Eivind Segtnan er en barsk trønder, og hans styrke er å ha altfor mange konsonanter i etternavnet sitt. «Å komme som utfordrer, det e jo en utfordring … som e aldri har vært med på.»
Så har vi Grete, fra Bryne. Nok en rogalending, med andre ord.
Dette virker som en ganske habil gjeng, det er nesten bare tidligere vinnere eller andreplasser. Enda mindre sannsynlig at Pærra-gjengen vår greier å hevde seg, med andre ord.
Hva skal vi kalle dette laget? Det blir vel for døvt med «Utfordrerlaget»? Vi kjører konkurranse i kommentarfeltet, vinneren får en upvote av meg.
De skal finne frem til ulike poster i jungelen, og til slutt komme frem til de andre lagene. I stedet for et kart får det kun en tegning laget av en i idégruppas fem år gamle datter som hjelpemiddel.
Tilbake på stranden finner Poppe et brev, og får samtidig vist frem den litt høytsittende trampstamp-tættisen sin, som sikkert kommer til sin rett når han blir tatt i doggy av dama.
I forrige episode lot Pærra-laget Silje, den desidert minst egnede, stå inni labyrinten i tvekampen. I dag følger de opp «Paradise Hotel-deltagere gjør ting de ikke kan»-greia si med å la Caroline lese brevet de har fått. Hun stotrer seg gjennom det, bryter opp setninger og ord helt vilkårlig, og legger trykk på de merkeligste steder: «For vinnerne. Vil premien virke for. Friskende. Mens taperne vil kjenne! Nederlaget på kroppen.»
Lagene skal velge to stykker med god utholdenhet.
Alita, David, Caroline og Dennis skal representere. Det brofistes i rikt monn.
Konkurransen går ut på at man skal holde en stav som støtter opp en bøtte fylt med fiskeslo. Den som glipper den først taper, og får bøtta over seg som bonus. Vinneren får en dusj.
Det er med andre ord en litt gøyere variant av balansere-machete-på-håndflaten-duellen vi har sett opptil flere ganger i sesongen allerede. Idégruppa måtte vel komme seg avgårde til hytta før fredagsrushet begynte, eller noe sånt.
Dennis og David skal først i ilden.
– Motivasjonen ligger nå i hodet og hjertet, for taperen får noe jævlig vemmelige greier over seg, sier Dennis, poeten.
Kristin glemmer at hun egentlig burde heie på Dennis, og gjør alt hun kan for å få ham til å miste fokus med sin uavbrutte «oppbyggelige» nægging: «Bare se på det punktet du har funnet. Kjæmpebra, Dennis. Du gjør det veldig, veldig, veldig bra.»
Til slutt lykkes hun, og Dennis taper.
Så klart.
Han får fiskeslo over seg, og alle vrir seg og bare «oooooooooooh …» på en litt sånn Fresh Prince-aktig måte.
Pappa Poppe ler mest av alle. Dad of the year.
– David har vist nok en gang at han mestrer statisk styrke, sier Christer.
På skalaen av ting det er sexy å mestre, så ligger statisk styrke trygt plassert mellom å av-ise fryseren og få-en-skje-til-å-henge-på-nesen-trikset.
Det er jentenes tur. Alita vs. Caroline.
– Det skal ikke være et alternativ å taba, sier Caroline.
Hun taper.
– Da har vi to vinnere, Alita og David. Dere får nå muligheten til å lukte godt, ikke bare for hverandre, men for resten av gjengen, sier Christer, og gir Dennis utfordring som ekspedisjonens hverdagspoet.
David og Alita klemmer. Et øyeblikk tror jeg det er ti år gamle arkivbilder vi ser, men så skjønner jeg at nei, David går faktisk med tommelring i 2013.
David og Alita går i dusjen, og kamera henger på. Premien var altså å bli filmet mens man dusjer. Heldiggriser.
Samtidig forteller Carro, som jo fikk fiskeslo over seg, at hun ble skrubbet med sand, whiskey og desinfeksjon av de andre jentene mens hun sto splitter «naked» på stranda.
Men dét gadd ikke teamet å filme. Nei, vi måtte ta til takke med rompe-tribalen til David. Takk skal dere faen meg ha.
David føler seg for maskulin, og barberer bort tredagersskjegget. «Nå føler jeg meg som en helt ny og fresh, søt gutt.»
Så pusser de tenner. Jeg elsker å se folk pusse tenner på tv. Det er selve oppskriften på must see-tv. Det er et hett tips til alle dere serieskapere der ute: mangler serien deres spenning? Legg inn litt tannpuss, da vel! SPOILER WARNING: Klimakset i siste episode av sesong to av «Broen» er at Kim Bodnia pusser tenner i ti minutter.
De har fått tannbørster som er surret inn i et palmeblad eller noe greier, sånn at det skal bli mest mulig realistisk og tett opp mot hvordan det var for den virkelige Robinson Crusoe. Hans tannbørste var, som vi husker, også surret inn i et palmeblad.
Tannpusscenen slutter så altfor, altfor tidlig, og vi er tilbake inni jungelen hos 71° Farm-laget (hehehehe).
Mikkel klager over at jungelen oppfører seg som en jungel. «Den må være et eldorado for elefanter og tigre og ikke for oss mennesker. Jeg er vant til vidda.» Bra han minnet meg på at han kommer fra vidda, ellers så hadde jeg fort glemt det, og jeg er livredd for at det kanskje ville være å ikke respektere at han er same.
Bjørn Tore hører en lyd. «Shit, var det elefant, eller? Køddæær ikke me mæ, ass!» sier han på så østfoldsk vis han bare klarer.
Mitt forslag til lagnavn: stereotypi-laget.
Bjørn Tore har overtenning nå, og peker på noen torner på en trestamme. «Shit, sjekk spikesa! Alt er giftig, vøtt!»
Jeg skjønner ikke helt hvorfor han tror de er giftige, men dessverre er han ikke klønete nok til at han får testet ut sin egen hypotese ved å stikke seg på dem.
Eivind sender et «Are you getting this guy»-blikk i kamera.
Jeg liker Eivind.
Tilbake på stranden sløyer David en fisk, mens Francois later som han bader men skal nok egentlig bare tisse.
De snakker om at de er litt lei av å bo sammen med PH-gutta. David misliker å ikke være på lag med laget sitt. Som den freshe, søte Machiavelli’en han er, sier han «Taktikken min nå er å se ting an.»
Gud, som jeg savner Kristian René.
Veteranene går for å skaffe litt mat, mens Carl & Co. (hehehe) blir igjen for å lage mat.
– Nå er det ungkarene som er husmødre, sier Carl.
– Runk-karane! utbryter Hans Olaf, og er så fornøyd med egen vits at han sier det en gang til.
Carl får ros for risen sin, og det er et fint feelgood-øyeblikk. I hvert fall inntil Francois sier «Nå er du riskokeren vår.» Jeg er ganske sikker på at det er rasistisk, Francois.
Stian gjør seg refleksjoner. «Man har jo trodd Francois var et rasshøl, men så er han en ålreit kar. Vi blir jævlig baonda sammen.» Han sier faktisk «baonda», og jeg blir glad inni meg. Samtidig savner jeg Mangne.
Jungelgjengen gjør fremskritt: De finner en kamuflert, liten nøkkel som henger på et tre. Husk at det eneste de har hatt til å hjelpe seg er en barnetegning. Jeg er uironisk dødsimponert.
De låser opp kisten, og finner et telt. «Eg håpa det var kola oppi,» sier Grete. Spar det til premierefesten, partygirl.
Så er det tid for Robinsonkamp.
Siden det tydeligvis er «Høythengende bøtter med væske oppi»-uke denne uken, skal lagene slepe en svær fotkule til en nøkkel, heise kula opp i et stillas, og så få nok fart på den til å knuse noen høythengende bøtter med væske oppi.
Det vinnende laget får en bonus: de kan velge hvilken øy de skal bo på.
Konkurransen er klippet litt rart, så det er ikke helt lett å få med seg hvordan det går, men Pærra-laget taper, så klart.
Robinson-laget slås sammen igjen og flytter tilbake til den poshe leiren på Lima.
Nå merker jeg at jeg begynner å bli litt irritert. For det første er disse konkurransene dønn forutsigbare, for det andre er de urettferdige. Robinson-deltagerne er fysisk sterkere enn motstanderne, har vært gjennom dette før, og alle konkurransene er tilrettelagt dem. Hva er vitsen med å ha et Paradise Hotel-lag hvis de bare skal konkurrere på Robinson-premisser?
Er ikke litt av moroa med en mashup som dette at Robinson-gjengen av og til må ut av sin komfortsone og konkurrere på Pærra-premisser? Hvorfor er Paradise-kidsa her egentlig, det virker som om produksjonsteamet bare er opptatt av å bekrefte fordommene man har om dem enn å faktisk la dem tilføre konseptet noe som helst?
Jeg skrev etter første episode at dette programmet var den beste mashupen siden Smash, men en god idé er ingenting verdt hvis man ikke klarer å forvalte den riktig. Hvis det fortsetter sånn som dette er det i fare for å bli ikke så mye Smash som Soho, yoghurt/sjokolade-hybriden som terroriserte landets butikkhyller en velsignet kort periode på midten av nittitallet, og som en eller annen gjøk av uforståelige grunner har funnet for godt å hente fram igjen.
Ok, beklager utbruddet. Det går bedre nå.
Robinson-laget får brev, hvor de får beskjed om at de må flytte fra Lima.
Alle er rasende. Nikolina synes Christer er et rævhøl som ikke informerte om det før de valgte øy.
Jeg tror kanskje det var litt av poenget, Nikolina.
Poppe blir så oppgitt at han ikke orker å holde lagflagget oppe.
I Pærra-leiren lager gutta mat, og Dennis later som there ain’t nothing to it, men egentlig er han kry som en hane.
Caroline forteller at hun har følt seg utenfor. «Eg tror ikkje de andre kommer til å stemma på meg, men eg kan aldri vida,» sier hun. Klassisk Carro, den evige analytiker.
Dennis prøver å ligge med Kristin.
Gutter ass, bruker alltid feil hue. Høhøhøhøhøhø.
Jentene har deeptalk i vannet, og Carro løfter litt på låret og drar en Francois (som det å tisse uten at noen andre merker det fra nå av skal hete.)
Gutta har også deeptalk. Stian betror at han synes det er vanskelig å si hva jentene vil.
Må jeg få anbefale Mel Gibson-filmen «Det kvinner vil ha», fra 2000, Stian?
The Robinsons får brev. De får muligheten til å frede en av Paradise-deltagerne.
– Jeg vil frede han som er mest utsatt, bare for å kødde med dem, sier David, gærningen.
Hos Søttifarm° Nord-laget ser Grete en frosk og får pækkern.
Det er øyråd.
Caroline forteller at hun har følt seg litt utenfor, og kjeder seg selv i søvn.
Alle stemmer på Carro, bortsett fra Carro som stemmer på Carl. Med andre ord var ikke Carolines følelse av å være utenfor heeelt på jordet.
Så forteller Christer at Robinson-laget har fått frede en deltager.
Han bruker veldig lang tid på å si hvem det er. Det er litt spennende. Ikke minst fordi avspilleren min plutselig begynner å buffre rett før han snur lappen.
På lappen står det Stian.
Takk gud.
Det hadde vært for dumt om Carl måtte dra hjem på grunn av denne håpløse tvisten. Ikke nok med at alle konkurranser favoriserer Robinson-gjengen, plutselig skal de få bonus-makt også? Det er jo bare deres egen korttenkthet som gjorde at de ikke fikk sendt ut Carl, og da hadde lagene vært enda skjevere. Jeg trodde litt av poenget med konkurransedrevet reality var at begge lag faktisk skulle ha en mulighet til å vinne.
Uansett. Caroline må hjem. Stian drar en Francois.
Tilbake i jungelen har utfordrerne bestemt seg for å spise frosken. Bjørn Tore, som for litt siden mente at alt her var giftig, har tydeligvis ikke fått med seg at det faktisk finnes giftig frosk.
De spiser den, og alle dør en langsom, smertefull død, for åpent kamera.
– Smaker som tam kylling, sier Mari.
I motsetning til den fryktede vill-kyllingen.
Nå er jeg sur. Jeg ville ha sjokoladetrukne mais-kjegler, men dette begynner å smake mer og mer av femten år gammel, vassen youghurtsjokolade. Vi trenger en twist.
- Sjekk alle oppsummeringene til Fiselin her
