Da vi mottok nyheten om at Rolv Wesenlund gikk bort i natt, var det som om å høre at en folkekjær monark hadde gått bort, ispedd en ørliten følelse av å ha mistet noen man kjente.
På mange måter var det jo nettopp det som hadde skjedd også. For så omfattende, så intimt var Wesenlunds nærvær i livene til – tja, alle som var født en gang mellom cirka 1940 og 1980 her i landet, minimum.
Ikke minst på grunn av hans status som ledende tv-komiker i en tid med kun én kanal, men det var slett ikke den eneste arenaen Wesenlund gjorde seg bemerket på.
Alt før komikerkarrieren hadde den tidligere jazzklarinettisten (vinner av NM i jazz to år på rad i sin ungdom!) markert seg som fremsynt popprodusent og A&R for Phillips (og startet den aller første «bergensbølgen» – sjekk samleren «Bergen Beat og annen vestlandsrock» for et møte med popvisjonæren Rolv Wesenlund).
Og komiduoen Wesensteen markerte seg selvsagt med styrke både på scene og på plate, foruten TV-mediet.
Men la oss benytte anledningen til å minne om Wesenlunds helt unike innsats på et annet felt: spillefilmen.
Fra en rik filmografi vil vi dag minne om tre filmer han spilte inn fra 1968 til 1974, som på hvert sitt vis fortjener hver sin plass HØYT oppe i en (litt spinkel) norsk filmkanon.
«Mannen som ikke kunne le» (1968)
Regi: Bo Hermansson
Året før hadde Wesenlund en mindre rolle i Pål Løkkebergs «Liv», et av få forsøk på å lage «kunstfilm» (inspirert av den franske nybølgen) her til lands.
Likevel er komedien «Mannen som ikke kunne le» en langt mer formmessig radikal film. Kanskje er den det mest radikale en norsk komiker har gjort i spillefilmformat til dags dato. Manuset (skrevet av senere kulturjournalistlegende Bengt Calmeyer) inneholdt nemlig ingen replikker. De ble i sin helhet improvisert på settet -jazzkomikeren Wesenlund i fri vigør.
Kombinert med relativt stilsikkert svart/hvitt foto, gjør dette sitt til at filmen ligger nærmere John Cassavetes formeksperimenter rundt samme tid, enn «norsk filmfarse».
Legg til et helt usedvanlig ensemble med birolleskuespillere, som inkluderer både et topplag med norske revy/komiveteraner fra Juster og Grannemann til Just Nilsen og Heide Steen, Wenche Myhre i en oppbevaringsboks på Østbanehallen, Odd Grythe og… lyriker Stein Mehren? «Den nye humoren» og «den nye, nye humoren» har ikke en sjanse. De kan aldri bli hippere enn dette.
«Norske byggeklosser» (1971)
Regi: Pål Bang-Hansen
En av tidenes norske kassasuksesser gjennom tidene selvsagt. Mindre omtalt er det faktum at «Norske byggeklosser» er noe så sjeldent som et vellykket forsøk på satire på norsk. Med byråkrati og skjemavelde representert ved nær-Kafkaaktige byggeforskrifter.
Skråblikk på den sosialdemokratiske staten var noe av et varemerke for regissør Pål Bang-Hansens filmer (selv hevdet han til sin død at Partiets folk i kulturdepartement og filmstyrer forhindret han fra å lage flere filmer etter kontroversielle «Kronprinsen»).
Alt året før hadde han regissert Wesenlund i «Douglas», en underlig blanding av lett sexploitation (!) og satirisk blikk på det norske etteretningsvesenet. Sies det, for vi har enda til gode å ha sett denne sjeldent viste filmen, la oss håpe den dukker opp på de Rolv Wesenlund-kavalkadene som både tv-kanaler og landets cinemateker BØR ha begynt å legge planer for allerede.
«Den siste Fleksnes» (1974)
Regi: Bo Hermansson
(Se «Den Siste Fleksnes» på Comoyo View!)
Filmversjonen av tv-serien og rollefiguren Rolv Wesenlund fremfor noe annet vil bli minnet for, er kanskje ikke like radikal i sine formgrep. Det kan til og med argumenteres for at det er en svakere film jevnt over enn de to ovennevnte.
Likevel er det den som ligger mitt hjerte nærmest av disse tre, en film som er blant det første jeg tenkte på når jeg hørte dagens vemodige nyheter.
Altså, jeg husker ikke hvem av dem det var, men en av de banebrytende svenske komikerne i Killinggänget skrev en gang på slutten av nittitallet en analytisk tekst om humor for svenske Nöjesguiden, hvor en av konklusjonene var at «god humor er en liten mann som har det veldig, veldig vondt».
Og mens det ALLEREDE er skrevet mye i dag om Marve Fleksnes som et (vreng)bilde på Nordmannen og folkesjelen, sitt århundres Peer Gynt, er det fremfor alt dette Marve Fleksnes i essens er: En liten mann som har det veldig, veldig vondt.
Ikke noe annet sted enn i denne filmen er den mer tydelig: denne litt underkjente, men vesentlige, dimensjonen ved Rolv Wesenlunds tolkning av rollefiguren som tross alt opprinnelig ble skrevet for den britiske komikeren Tony Hancock. «Den Siste Fleksnes» har forbløffende dystre undertoner, i enkelte sekvenser kan man nesten si overtoner. Det er som om man (i den litt ujevne filmens beste partier) har flyttet Marve Fleksnes ut fra TV-kulissene og inn i en ubehagelig virkelighet.
Både i sin skildring av det tross alt dønn dysfunksjonelle forholdet mellom Fleksnes og hans mor, Marves betydelige mellommenneskelige utfordringer (som følge av det ovennevnte?), og i en forlengelse av dette: En oppsiktsvekkende direkte skildring av ensomhet. Sluttscenen er rett og slett blant de mest hjerteskjærende øyeblikk i norsk filmhistorie.
Og i likhet med de tre ovennevnte filmer (og for eksempel «Bør Børson»-filmene) tjener også denne som en påminnelse om hvor naturlig Wesenlund agerte foran et kamera, en sjeldenhet i norsk film på den tiden (kanskje til en viss grad ennå?).
Man minnes hvordan Wenche Foss briljerte når hun en sjelden gang fikk filmroller verdig hennes talent, og kan bare lure på hva Rolv Wesenlund kunne ha utrettet om han var født i et bedre filmland enn Norge.
Hvil i fred!
