Vanligvis drømmer vi hver for oss. Å se film er å drømme sammen. Vi stiger inn i delt fantasi. Tiden oppløses. Vi kan se flere år flyte forbi på en og en halv time fordi rekkefølgen til bildene sier at sånn er det.
Drømmelogikken kan få oss til å tro på alt, bare det fortelles på riktig måte.
Noen filmer utnytter dette til det ytterste ved å skape sine egne drømmeaktige univers. Regissører som Roy Andersson og David Lynch skaper filmer som emosjonelt oppleves sammenhengende selv om handlingen egentlig er et ulogisk beist hvor rollefigurer skifter navn og surrealistiske 180-graders snuoperasjoner finner sted akkurat når du tror du har fått grep om hva som foregår.
En annen slik regissør kunne vært Richard Kelly. Med vekt på «kunne».
Joda, det begynte godt. Han studerte film ved University of Southern California på 90-tallet, hvor han også regisserte et par kortfilmer. Etter universitetet satt han med det han beskriver til MakingOf som den klassiske «hva skal jeg gjøre med livet mitt»-panikken. Så kom ideen om en gutt som får en flymotor kræsjende gjennom hustaket til ham.
– Jeg klemte ut manuset på en og en halv måned og ga det til produsentpartneren min. Han var sånn «ok, dette er ganske bra, jeg tror vi kan klare å skaffe deg en agent».
Han var 24 år gammel. 25 år gammel regisserte han debuten, «Donnie Darko».
Filmen kom ut i 2001 og hadde et budsjett på bare 4.5 millioner dollar, men den ble en indieklassiker. Den hadde alt, fra fengende soundtrack til perfekt casting og siterbare replikker.
Fortellingen om Donnie Darko (Jake Gyllenhaal) som unngikk flymotordøden ved å gå i søvne og hørte profetier om verdens undergang fra en fantasikanin var besnærende og vanskelig å kategorisere. Et håndgripelig og vindskeivt drama fylt med minneverdige rollefigurer ble paret med løse tråder og overnaturlige elementer som aldri helt fikk noen forklaring.
Logiske brister florerte, men drømmen var skrudd sammen på en måte som føltes sann mens vi var i filmens grep, så i stedet for manusfeil så vi mysterier.
«Donnie Darko» spilte inn 7.696.529 dollar. Kanskje ikke kinosuksessen den fortjente, men til gjengjeld fikk den sin revansj som kultfilm. Den føyde seg fint inn blant andre headfuck-filmer som «Fight Club» og «Being John Malkovich».
Folk arrangerte ukentlige midnattsvisninger med ølservering hvor publikumhang igjen etterpå for å diskutere hva de trodde det hele egentlig betød og lete etter skjult symbolikk. «La du merke til…? Og hvis sånn og sånn er sånn betyr det at…» Og så videre.
På dette tidspunktet var Kelly ordbokdefinisjonen av ung og lovende. Som han selv sier til MakingOf:
– Det er veldig, veldig ungt. Nesten for ungt. Jeg vet ikke om noen burde regissere en film før de er 30. Jeg er fortsatt forbløffet over at jeg ikke kødda det til.
Å debutere med en klassiker fører til et høyt forventningspress. Kanskje var det derfor det skar seg.
Kelly bestemte seg nemlig for å drømme større med sin neste film, «Southland Tales», med et budsjett på 17 millioner dollar. Det skulle være Kellys store triumf, men for filmelskere som rakk å se «Donnie Darko» både to og ti ganger i ventetida virket prosjektet stadig mer usikkert. Nyheten om at filmen i 2006 ble buet i Cannes og måtte klippes om var ikke akkurat lovende.
– Det var smertefullt, sa Kelly senere til New York Times.
– Jeg tenke bare «la det være over!»
Kelly klippet om og fikk mer penger til effekter. Hjalp det? Sjelden har høye ambisjoner og manglende gjennomføringsevne kræsjet hardere.
Et forsøk på å beskrive filmen, som foregår i Los Angeles:
I en litt for nær fremtid (2008! At «Blade Runner» foregår i samme by i 2019 virker nesten mer plausibelt) har Demokratene har gått i oppløsning og blitt splittet opp i revolusjonære grupperinger, blant annet en voldelig marxistisk undergrunnsallianse som vil knuse kapitalen. Texas er atombombet og krigen i Irak er dobbelheftig.
Pølsefingrete politisk satire er bare fornavnet.
Samtidig er miljøspørsmålet inne i bildet. En mystisk vitenskapsmann kalt Baronen har skapt en revolusjonerende ny form for trådløs elektrisitet drevet av digre turbiner på havbunnen. Han eksperimenterer med tidsreiser på si, noe som fører til at en ny Messias oppstår. Samtidig omgir Baronen seg med et entourage av det vi må anta er hekser stylet av Tim Burton. Selvsagt truer alt dette med å rive et hull i virkelighetens fjerde dimensjon.
Å, og så har vi all stuntcastinga! The Rock spiller hovedrollen som Boxer Santaros, en actionskuespiller med bånd til det republikanske partiet. En åpenbar Schwarzenegger-karikatur som det er vanskelig å føle noe for, hverken den ene eller andre veien.
Han har hukommelsestap og shanghaies av pornoskuespilleren Krysta Now (Sarah Michelle Gellar), et lufthode som forsøker å få ham til å spille i en actionfilm hun har skrevet manuset til. Og så er hun egentlig i ledetog med marxistene. Krysta har forøvrig sitt eget talkshow, en energidrikk og popsingelen «Teen horniness is not a crime» på samvittigheten.
Både The Rock og Gellar har tydeligvis fått beskjed om å spille som om de var biroller i en meksikansk såpeserie på formiddags-tv.
Hei, nevnte jeg at filmen begynner midtveis i historien og at du må ha lest en tre binds lang prequel-tegneserie utgitt før filmen for å i det hele tatt ha en snøballs sjanse til å skjønne hva som foregår?
Jepp, du leste riktig. Med unntak av en forhastet og hullete voiceover-gjennomgang av hendelsene så langt er det å se «Southland Tales» som å skru på fjernsynet i bakrus og få med seg siste timen av søndagsmatineen. Bortsett fra at den timen varer i nesten to og en halv time.
Kelly forklarer litt om den transmediale ideen bak tegneseriene i denne videoen, men vær klar over at det han sier om at filmen står på egne bein er løgn og forbannet dikt:
«Southland Tales» uten tegneseriene er nesten ugjennomtrengelig. Den forsøker å eksistere i det samme drømmeaktige landskapet som «Donnie Darko», men er full av forstyrrelser som vekker deg oppå, påminnere om at du egentlig bare ser en oppstyltet og kronglete film. Den henger sammen på sitt vis, men bare via endeløse mengder voiceover og forelesninger om hva som egentlig foregår.
Og nei, å kopiere Lynchs «Mulholland Drive» ved å ha Rebekah Del Rio med i filmen er ikke nok til å redde det inn:
«Donnie Darko» var på mange måter like ugjennomtrengelig som etterfølgeren, men den var mer jordnær og fløt mye mer naturlig. Og kanskje viktigst, Donnie Darko var en rollefigur vi ble oppriktig glad i. Vi kunne identifisere oss med ham, oppleve mysteriene gjennom ham.
«Southland Tales» har også noen slike rollfigurer, men de forsvinner litt i all grøten. Den tredje hovedrollen er Seann William Scott, som viser seg å ha mer på lager enn bare Stifler. Justin Timberlake i en tidlig filmrolle som hjemvendt Irak-soldat er også minneverdig de få gangene han slipper til. Den beste scena i hele greia tilhører faktisk ham, et syrete lipsync-nummer som fungerer som etterlengtet pusterom halvveis gjennom filmen.
«Donnie Darko», 80-tallssettingen til tross, var tidløs. «Southland Tales» var derimot av sin tid, og kun av sin tid. Så forsinket var filmens lansering at den strengt tatt var gått ut på dato da den kom på kino, sent i 2007.
Den dro bare inn katastrofale 374.743 dollar.
Kelly fikk likevel lov til å fortsette. Med sin neste film, «The Box» fra 2009, gikk han i mager pluss og fant tilbake til de gode og jordnære rollefigurene sine. Et ektepar (James Marsden og Cameron Diaz) får en boks med en knapp av en fremmed mann (Frank Langella). Om de trykker på knappen, vil to ting skje: De vil motta en million dollar, og et menneske de aldri har møtt vil dø. Finfint dilemma!
Lykken varer bare en stund. Et stykke ut i filmen forsvinner handlingen nok en gang inn i den typen Kellysk tåkespinn som ikke gjør annet enn å trekke oppmerksomheten bort fra hjertet i handlingen.
Det er som om Kelly har bestemt seg for at tidsreiser, alternative dimensjoner og skeive digresjoner er varemerkene hans. Koste hva det koste vil må de inn og komplisere alt han lager. Uendelig med fantasi, men ingen evne til å tøyle den når det trengs.
En Kelly-film er ikke en Kelly-film om folk ikke kan ta en øl etterpå og gruble over hva som egentlig skjedde, liksom.
Men gidder folk å diskutere filmene hans over en øl lenger? Richard Kelly er nå en regissør som har laget mer middelmådig film enn god film. Det kan være fristende å tenke at «Donnie Darko» bare var en slump, et eneste stort lykketreff. I 2013 er ikke Kelly lenger en ung og lovende fyr vi følger spent med på. Han er en frustrerende 37-åring som muligens er på sin siste sjanse.
I så måte skal det bli interessant å se om dette blir året da vi får trua tilbake. Om alt går etter planen spilles nemlig Kellys thriller «Amicus» med Nicolas Cage i hovedrollen inn i disse dager.
Filmen er basert på den sanne historien om en mann som betalte en leiemorder for å drepe hele familien sin. Målet var å arve pengene til sønnen, som hadde fått to millioner dollar etter et søksmål om medisinsk feilbehandling.
Det viste seg etter hvert at leiemorderen hadde brukt en selvhjelpsbok for leiemordere (det finnes!) som guide, noe som selvsagt førte til søksmål for utgiveren. Cage spiller advokaten som skal forsvare forlaget i retten.
Hvem blir Richard Kelly når han ikke strekker seg mot det drømmeaktige? Når han må gyve løs på et manus rotfestet i en hard og realistisk virkelighet uten muligheter for transdimensjonale ormehull?
Kanskje blir han en bedre regissør. Vi krysser fingrene.
