• Lei «Resident Evil: Retribution» her

Denne filmserien kunne faktisk ha vært helt fantastisk. Tilbake i 1999 fikk zombie-gudfaren George R. Romero jobben med å filmatisere Capcoms vanvittig populære «survival horror»-spill «Resident Evil».

Litt av et kupp, med tanke på at Romero skapte hele denne sjangeren med sin «Night of the Living Dead», og regisserte det som fortsatt er zombiefilmens store målestokk «Dawn of the Dead». Etter å ha levert inn «Resident Evil»-manuset sitt til produsentene ble Romero behørig avskjediget. Han hadde vært alt for trofast mot spillet.

Isteden fikk briten Paul W.S. Anderson jobben, og han gjorde denne filmserien til en showcase for sin fremtidige kone Milla Jovovich. La gå at han knapt ser ut til å ha spilt «Resident Evil»-spillene mer enn noen minutter, og lager B-filmer blottet for spenning, skrekk og karakterutvikling. Disse filmene har slått stort an blant en del tenåringer, og ikke særlig godt an i det hele tatt blant oss kritikere. Ja, jeg har sett hver bidige «Resident Evil»-film, men har i likhet med Anderson vanskeligheter med å skille dem fra hverandre.

For all del, den første «Resident Evil»-filmen og den tredje; «Extinction» er etter det jeg husker helt brukbar underholdning – men serien kunne ha vært så mye, mye mer.

Da jeg slo av en prat med min filmatiske helt Romero for noen år siden passet jeg på å gratulere ham med den første «Resident Evil»-filmen. «Omtrent hver bidige anmeldelse kommenterte hvor mye bedre den ville ha vært hvis du hadde regissert den». Romero bare lo, og svarte «Vel, sannheten er at jeg fikk sparken, men sånn er nå denne bransjen». Urettferdig, sånn er denne bransjen.

Mens en forholdsvis talentløs fyr som Paul W.S. Anderson nå står klar med den femte «Resident Evil»-filmen, sliter legendariske George A. Romero med å få finansiert lavbudsjettproduksjonene sine. Triste greier.

«Resident Evil: Retribution» er den desidert dårligste delen i denne serien, med god margin – og den første som ikke settes opp på kino her hjemme. Lett å skjønne hvorfor. Anderson har for lengst gitt opp å fortelle en sammenhengende historie, for ikke å snakke om en historie som han noen forbindelse til Capcoms dataspillserie. Jeg tror for å være ærlig Anderson selv totalt har mistet oversikt over den halvhjertede mytologien som er bygget opp i løpet av filmserien – men dette er i grove trekk hva som har skjedd siden sist:

Så ja: den onde Umbrella-korporasjonen slapp ut et virus som forvandlet store deler av jordens befolkning til zombier, takket være en kunstig intelligens kalt «The Red Queen», som er formet som en trassig jentunge. Supersoldaten Alice (Milla Jovovich) er immun mot zombie-viruset, og etter litt eksperimentering fikk hun superkrefter – som inkluderer evnen til å utføre vaierstunt i tettsittende latexdrakter. Umbrella har klonet Alice, fratatt henne superkreftene, og mesteparten av hennes kumpaner er nå døde. Den forrige filmen, «Resident Evil: Afterlife», endte med at Alice var om bord Umbrella-skipet Arcadia, omgitt av korporasjonens kamphelikoptre.

«Retribution» begynner sekunder senere, men åpningsscenen viser i revers mens helikoptre eksploderer, kuler fyker i alle retninger og Alice ender opp bevisstløs i havet. Noe som trolig så litt mer imponerende ut i 3D på kino, enn i flatt format hjemme på skjermen. Alt sammen er bare et påskudd for å sende Alice tilbake ned i kaninhullet, sånn at hun kan delta i høydepunkter fra de tidligere filmene.

Men først hopper vi til en idyllisk småby utenfor Racoon City, der Alice plutselig er en blond husmor. Lykkelig gift med Todd (Oded Fehr) og mor til den døve gladjenta Becky (Aryana Engineer). Eh, hva skjer?

Før vi får sjansen til å spørre oss hvorfor Todd ser akkurat ut som avdøde Carlos (fra «Resident Evil: Apocalypse» og «Extinction»), angriper zombiene og dreper Alice. Ingen fare, det viser seg senere at hun bare var en av ørten hundre Alice-kloner Umbrella-korporasjonen har skapt. Hvorfor? Fordi de kan. Klonene er i alle fall et greit påskudd på å bringe flere av de avdøde karakterene fra serien tilbake til live – så vi får et gjensyn med bl.a. Michelle Rodriguez’ leiesoldat Rain og Oded Fehrs Carlos.

Den virkelige Alice våkner opp i Umbrellas enorme forskningsstasjon dypt under havet et sted i Nord-Russlands kaldeste isøde. Her har den slemme korporasjonen bygget opp kopier av Tokyo, Moskva og Berlin i naturlig størrelse, sammen med en idyllisk småby et sted utenfor Racoon City. Disse byene er befolket av kloner, som blir produsert på løpende bånd i massiv skala. Et ambisiøst byggeprosjekt bare for å kunne studere effekten av T-viruset nøyere. Å tenke over logistikken rundt alt dette mer enn et par minutter kan forårsake skikkelig migrene, så la oss bare «roll with it».

Alt er uansett bare et påskudd for å la Mila Jovovich delta i reprisesendinger fra de forrige filmene, mens hun sparker rumpe og utfører vaierstunts i sakte film. Og si hva du vil om all idiotien som omgir henne, Milla holder seg i fordømt fin form. Jeg lurer forresten på om Milla og ektemannen Paul W.S. Anderson noensinne har parmiddager med Len Wiseman og Kate Beckinsale. Utveksler litt tips og erfaringer, liksom.

Uansett, Alice må flykte fra denne latterlig enorme forskningsstasjonen, og får uventet hjelp av Umbrella-korporasjonens mystiske femme fatale Ada Wong (Bingbing Li) og superskurken Albert Wesker (Shawn Roberts). En gruppe leiesoldater har også brutt seg inn i denne forskningsstasjonen for å assistere Alice: deriblant Leon S. Kennedy (Johann Urb) og Barry Burton (Kevin Durand). Dette er navn som burde være godt kjent for dem som har spilt «Resident Evil»-spillene – men filmene har ellers latterlig lite med opphavet å gjøre.

Paul W.S. Anderson dytter fra tid til annen inn noen overflatiske referanser til spillene, her i form av «Las Plagas»-parasitten fra «Resident Evil 4», pluss et par bosser og en biljakt fra «Resident Evil 5». Alt er imidlertid iscenesatt totalt uten forståelse for hva som gjør spillserien så bra, og enda verre: uten den mest basiske forståelsen av hvordan man bygger opp spenning. Det ser ut til at Anderson mest har hatt lyst til å lage «Inception» denne gangen, kombinert med litt fullkontakt silat-fighting. Vel, det mest positive jeg kan si om «Resident Evil: Retribution» er at den avsluttende fighten mellom Alice og Jill Valentine (Sienna Guillory) er velkoreografert og brutal. Samt at Milla Jovovich fortsatt ser skikkelig spenstig ut i trikot.

Filmen får også en liten gullstjerne i margen for sitt dataanimerte hjernemonster, og kommunist-zombiene med motorsag. Historien er imidlertid imponerende hjernedød, dialogen oppsiktsvekkende lusen og manuset så vanvittig dårlig skrevet at det bare ikke kan forsvares. Paul W.S. Anderson har hevdet i intervjuer at en halvtime lengre «director’s cut» ville bli sluppet på Blu-ray, men spesialutgaven er ikke inkludert i den første hjemmekinoutgivelsen.

At «Resident Evil: Retribution» mangler en halvtime kan muligens forklare hvorfor filmen er så totalt usammenhengende, men vil noen virkelig se en enda lengre versjon av dette tannløse, fjortisvennlige zombiesprøytet? Siden «Retribution» tjente inn over to hundre millioner dollar på verdensbasis er det allerede planer om en sjette film, som angivelig kommer til å avslutte historien om Alice. Jeg håper den får tittelen «Resident Evil: Desecration».

Hvis du har glemt hva som har skjedd tidligere i serien, her en rask gjennomgang av trailerne for de første fire filmene:

«RESIDENT EVIL» (2002):

«RESIDENT EVIL: APOCALYPSE» (2004):

«RESIDENT EVIL: EXTINCTION» (2007):

«RESIDENT EVIL AFTERLIFE» (2010):

Det ble også laget to dataanimerte rett-på-hjemmekinofilmer som er totalt trofast mot spillserien, og desto mer severdige.

«RESIDENT EVIL: DEGENERATION» (2008):

«RESIDENT EVIL: DAMNATION» (2012):