Det er så fordømt trist. Philip Seymour Hoffman er en av de skuespillerne vi i Filter-redaksjonen har vært oppriktig glade i i en årrekke, og nå er han plutselig borte.

I kjølvannet av Hoffmans bortgang ved heroinoverdose virker det å ta en titt på noen av de gode filmopplevelsene han ga oss som det eneste fornuftige å gjøre.

For meg personlig tror jeg det første møtet med Hoffman må ha vært «Magnolia», hvor han spilte en sykepleier som forsøkte å gjenforene en døende far med en bortkommen sønn.

Desto sterkere inntrykk gjorde likevel rollen hans i «Happiness». Spesielt husker jeg denne scenen, hvor han og Lara Flynn Boyle klemmer inn mer kleinhet, smerte og ensomhet på tre og et halvt minutt enn andre klarer i løpet av en hel film:

Hoffman var ikke en kjekkas, ikke noe plakatmateriale. I stedet var han den typen skuespiller med den typen utseende og den typen roller som folk som føler seg litt annerledes lett kan trykke til brystet.

Rollene hans var ofte litt skeive, litt utenfor, på den ene eller andre måten. Han ble etter hvert et ansikt jeg alltid ble glad over å oppdage i en film, en «å, der er HAN!»-fyr, slik tilfellet ofte er med eksepsjonelle karakterskuespillere hvis berømmelse ennå ikke har eksplodert helt.

Et godt minne: «Almost Famous», hvor han pustet liv i den fabelaktige musikkritikeren Lester Bangs:

«Good looking people, they got no spine. Their art never lasts.»

Hør stemmen hans. Den skarpe kanten når den går ned i det mørkere registeret, diksjonen som får hver replikk til å høres ut som den er det viktigste i hele filmen.

Selv i de mindre rollene hans, som i «Punch Drunk Love», gjorde han et uutslettelig inntrykk.

Jeg tror den første hovedrollen jeg så ham i var da jeg fant sørgelige «Love Liza», skrevet av storebroren Gordy Hoffman, på en DVD-sjappe. En alt annet enn munter film hvor han spiller en mann som går inn i en dyp depresjon etter at kona Liza tar selvmord.

Den kunne vært utålelig tung, men Hoffman spilte på en måte som gjorde rollefiguren fascinerende, selv i alt mørket.

Da det store gjennombruddet hans kom med Oscar-seieren for beste hovedrolle i «Capote» i 2005 vil jeg tro at jeg ikke var alene i å tenke «vel fortjent».

Året etter, da han spilte skurken i «Mission Impossible III», husker jeg at jeg satt og var smått irritert i kinosalen – han spilte så mye bedre enn filmen og rollen de hadde gitt ham fortjente.

I årene som fulgte kom perlene ramlende i tur og orden.

Han ga Charlie Kaufman alt han trengte for å gjøre «Synecdoche, New York» til den typen film man etterpå trengte to øl og en prat for å fordøye. Jeg har ennå ikke turt å se den en gang til.

Og hvor skulle «Doubt» funnet en mann mer skikket til å spille frem ambivalensen i en katolsk prest som kanskje, men kanskje ikke, er skyldig i å misbruke altergutter?

For et par år siden skapte han en annen ambivalent rollefigur i tolkningen av en scientologi-aktig leder i «The Master», som sikret ham nok en Oscar-nominasjon men dessverre ingen seier.

Den siste gangen jeg så ham var i en liten men viktig rolle i «The Hunger Games: Catching Fire», det føltes som en liten retur til de tidlige dagene da han ennå var «åh han fyren!»

Herfra og ut er det begrenset hvor mye mer vi vil se til ham. Vi vil muligens aldri få se TV-serien han skulle spille i, «Happyish» (tidligere døpt «Trending Down»), og han hadde ennå en innspillingsuke igjen for de to siste «The Hunger Games»-filmene.

Ifølge HitFix virker det som om produsentenes intensjon er å finne en løsning for å beholde ham i sistnevne.

Den nyeste filmen hans, «God’s Pocket», har dessverre også mottatt lunkne reaksjoner, men vi i redaksjonen ser veldig frem til Anton Corbijn-regisserte «A Most Wanted Man».

Spionthrilleren ser ut til å bli en verdig svanesang for en av vår generasjons absolutt største skuespillere.