Dokumentaren «Palme» dro inn mer penger enn «The Bourne Legacy» i Sverige i fjor. Den hadde høyere inntjening enn «Men in Black III» også.

Det er ytterst gode nyheter for svensk dokumentarfilm, men også for svensk film generelt (og til en viss grad er det jo også en seier for den gode smak). I Sverige har vi funnet en sjanger som vi er virkelig, virkelig gode på. Og, ikke minst, som det svenske kinopublikummet er villig til å betale for å se.

Hva innebærer dette for svensk film? Jo, veldig mye faktisk.

Ta foreksempel suksessfilmen «Searching for Sugarman». Foruten fremskrittet med utenlandssalg og oscarnominasjon så har den også vist at en dokumentar kan fortelles på mange forskjellige måter. For eksempel i en delvis eksperimentell stil med musikk og animasjoner som en del av det fortellertekniske. Vi trenger flere slike eksempler, der filmens form også kan fortelle noe, like mye som filmens objekt.

Det er bra å ha i bakhodet med tanke på mer tradisjonelle dokumentarer som «Palme» og Jan Stenbeck-trilogien til SVT.

For om det var noen fellesnevner, eller kanskje til og med trend, man kunne lese ut av fjorårets dokumentarer så var det makt under lupen fortalt med en hyggelig underdog-vinkling.

Fortellerne var de som gjerne ikke høres så ofte. Som i «Big Boys gone Bananas», der et stort internasjonalt selskap som Dole prøver å tie i hjel et lite svensk filmselskap. Eller «Pojktanten» som var en transpersons fortelling om ekskludering. Den like personlige «Våga minnas» er Ewa Cederstams eget oppgjør med minnene og effekten av et overgrep som fant sted 25 år tidligere.

Og så «…Sugarman», såklart – fortellingen om Rodriguez, sangeren som ble skjøvet til side. Den går på norske kinoer nå, og den burde du få med deg.

Filmer som «Palme», med mer tradisjonell fortellerteknikk og objekt har selvfølgelig også sin plass. Den kommersielle suksessen, om ikke annet, vitner om nettopp dette. Men det er de mindre tradisjonelle historiene som dominerer den interessant dokumentarbølgen i 2012 og som trolig blir med inn i 2013 også.

Forhåpentlig har «Searching for Sugarman» gitt et frampek om svensk films fremtid. Det er med nye dokumentarer vi gjør entré på arenaen. Det er det ikke bare filmskapere og publikum som har oppdaget – også det svenske filminstituttet har høynet bidrag for filmer i denne sjangeren fra 12 millioner til 20 millioner per år. Ytterligere ti (millioner) kommer til å gå til langfilmsdokumentarer som skal settes opp på kino.

Det gir grunn til forhåpninger om svensk films framtid.