Onsdag sparket Kortfilmfestivalen i Grimstad i gang, som vanlig med et rikholdig utvalg kortfilmer, dokumentarer og musikkvideoer på programmet.

En av dem som deltar i hovedkonkurransen her er Torill Kove, som har premiere på sin nye animasjonsfilm «Tråder» i kveld.

Animatøren, til daglig bosatt i Canada, vant Oscar for sin kortfilm «Den danske dikteren» i 2007 og har i tillegg vært nominert for begge de to andre kortfilmene hun har regissert.

Der hennes siste film, selvbiografiske «Moulton og meg», var en lun humørpille fylt med barter og merkelige sykler har hun denne gangen gått for en mer nedpå og symbolladet fortelling som dreier seg rundt to mennesker, en mor og et barn, som føres sammen av en magisk rød tråd.

Prosjektet startet med at Kove, som selv har en adoptivdatter, for noen år tilbake skrev tre manus om adopsjon.

– Jeg skrev to historier som var ganske typiske for hvordan jeg egentlig lager filmer, litt personlige og med fortellerstemme, bortsett fra at det var et annet tema, sier hun til Filter Film og TV.

Kove følte hun hadde gjort dette før, og falt i stedet ned på den tredje ideen sin: En fortelling uten dialog, noe hun beskriver som «litt utenfor komfortsonen».

– Jeg trengte et grep eller sterkt symbol for å fortelle historien visuelt. Sånn ble «Tråder» til, som handler om tilknytning mellom en mor og et barn. Etter hvert som vi jobbet med filmen ble den mindre og mindre sentrert rundt adopsjon, den handler mer om å ta seg av noen og bli glad i noen, å føle en tilknytning som varer resten av livet.

– Hva vil du seeren skal sitte igjen med?

– Jeg vet ikke… Underveis har jeg vist den til kolleger og folk jeg kjenner godt, enten fordi jeg søkte råd eller bare hadde lyst til å vise den frem. Jeg viste den til en kollega. Halvveis gjennom filmen begynte hun å gråte.

Kove ler litt.

– Så var filmen ferdig, hun spurte om jeg hadde Kleenex og fikk det, og så sa jeg «beklager, det var ikke meningen at du skulle bli lei deg». Hun sa «jeg er ikke lei meg i det hele tatt, jeg synes bare det er så fint å se en film som handler om hvor viktig det er å oppleve som barn at noen er glad i deg». Det husker jeg spesielt godt fordi hun ikke har barn, og jeg har vært litt engstelig for at det bare skulle gripe folk som har barn selv.

Det er likevel ikke til å komme bort fra at filmen, som også gis ut i bokform, i stor grad handler om nettopp forholdet mellom foreldre og barn.

– En venn av meg som så filmen da den var ferdig sa at «forholdet mellom barn og foreldre er den eneste typen nært og intimt forhold hvor man sier at det må føre til at man skilles for at det skal være vellykket». Det tror jeg kommer med i filmen. Ikke at den har en sørgelig slutt, men det går sånn det må gå.

– Det er ikke penger å tjene

Tidligere har Kove vært innom spillefilmenes verden med «Hokus pokus, Albert Åberg».

Det er imidlertid kortfilmene som er formatet hennes. Tross i at hun er én av bare to nordmenn med en Oscar-statuett på baklomma er Kove klar på at prosjektene hennes ikke tilhører det mest kommersielle sjiktet i så måte.

– Skjebnen til kortfilm er at det ikke er penger å tjene på det. Og hvis det ikke er penger er det vanskelig å få folk til å se på det. Kortfilmen er tilgjengelig for publikum som er interessert i den, men det krever litt intiativ. Kortfilm kommer normalt ikke løpende etter deg for å bli sett, slik helaftensfilmer og kattevideoer gjør.

– Nå blir jo alle formater kortere på grunn av svekket konsentrasjonsevne – kan kortfilmen ha en fordel da?

– Jeg har hørt folk si det, men jeg er usikker. «Kortfilm er perfekt fordi vi har så kort attention span». Det blir litt feil, det burde ikke være grunnen til at man har lyst til å se kortfilm. Jeg har sett noen filmer i dag som har vært ganske krevende, selv om de ikke varte så lenge. Så jeg håper det ikke er sant, at ikke folk kommer til oss fordi vi er så kortsagte. Det blir som å tenke at «ja, nå er det en veldig god tid for folk som skriver dikt fordi folk ikke gidder lese romaner lenger». Det tror jeg ikke kommer til å skje.

Regissøren har tro på at det vil dukke opp mange nye stemmer innen kortfilmen uansett.

– Teknologien gjør at det er lettere å lage filmer nå enn det har vært før. Så, om folk ikke inspireres til å se mer kortfilm blir de i hvert fall inspirert til å lage mer.

– Papiranimasjon er utrolig kronglete

Kove startet med animasjon på slutten av 90-tallet. Siden den gang har hun selv omfavnet de tekniske nyvinningene i feltet hennes på en temmelig helhjertet måte.

– Jeg elsker å jobbe digitalt. Jeg tror det reddet meg.

– På hvilken måte?

– Å jobbe med papiranimasjon er bare så utrolig kronglete. Det er så utrolig mye å holde styr på, det blir så utrolig mye papir og det var så komplisert å ta det opp. For meg var digital 2D-animasjon en befrielse, og jeg synes ikke det tar bort det jeg opplever som taktilt og personlig og nært og alle disse tingene man vil ha når man tegner.

Å tegne på brett i stedet for ark ble kjapt en vanesak for Kove, som blant annet trekker frem måten hun nå kan eksperimentere mer med fargevalg og ikke være avhengig av store dyre fotolaboratorier for å ta opp filmen.

– Så får du jo andre komplikasjoner ved å jobbe med data, men det er enklere å hanskes med. Det finnes alltid et menneske som fikser dataproblemer, vet du.