Det er ikke lett å se det for seg nå som han er en Oscar-vinnende skuespiller som konsekvent styrer mot kvalitetsprosjekter og ydmykt bruker takketaler til å advare mot global oppvarming. Men også Leonardo DiCaprio har en gang vært 22 år, høy på seg sjøl og litt av et rasshøl (full disclosure: Har vi ikke alle).

Det ga noen utslag som 41-åringen i dag legger ned bemerkelsesverdig innsats for å undertrykke. Slik som «Don’s Plum» – DiCaprio-filmen du den dag i dag verken kan leie, kjøpe eller se på kino.

Forhistorie: På andre halvdel av nittitallet hadde «The Revenant»-stjerna gått fra å være et mobbeoffer fra en ubemidlet familie i et røft nabolag i Los Angeles til å spille mot Robert de Niro i «This Boy’s Life» og bli Oscar-nominert for «What’s Eating Gilbert Grape». Sammen med blant andre Tobey Maguire og Kevin Connoly ble han samtidig en del av kompisgjengen som pådro seg økenavnet The Pussy Posse.

Sikkert ikke helt ubegrunnet. Ifølge en artikkel i New York Magazine dreide livene deres om skånselsløs utnyttelse av kjendisstatusen; festing, nedlegging av damer og generell ubehøvlet oppførsel, særlig når de var i New York og på kontinent-avstand fra Hollywood. Blant annet satte de velbemidlede oppkomlingene sin ære i å ikke tipse servitører og strippere.

Disse teite ungdomssyndene kunne kanskje sklidd inn i glemmeboka hadde det ikke vært for at gjengen bestemte seg for å dokumentere dem i en film.

OK, kanskje ikke helt. Men i 1995 la DiCaprio og Maguire penger på bordet for å finansiere en forsøksvis kunstnerisk indiefilm i kornete svarthvitt der de kommende stjernene i all hovedsak sitter på en diner, spises pommes frites, legger an på damer og kjederøyker mens de griseprater og fornærmer sine omgivelser.

Filmen ble skrevet og regissert av R. D. Robb, en av de mindre kjente medlemmene av klikken, sammen med blant andre en viss Dale Wheatley, men i all hovedsak improvisert fram i løpet av seks dager på sett sommeren 1996. Og i utgangspunktet skal DiCaprio ha uttrykt at han var fornøyd med filmen; ledd, applaudert og high-fivet de andre gutta da de fikk se den.

Entusiasmen varte ikke lenge, for snart trakk Maguire og DiCaprio i alle tilgjengelige bransjetråder for at den ikke skulle nå sitt publikum. Ifølge en stevning fra produsenten om kontraktsbrudd i 1998 mente Maguire at den kunne være svært skadelig for hans karriere, fordi han under improvisasjonen skal ha blottlagt «personlige erfaringer og tendenser» som kunne «underminere hans personlige image».

Både Maguire og DiCaprio kuttet brått all kontakt med filmskaperne, og har ikke snakket med dem siden, ifølge Wheatley, som den dag i dag kjemper for å få vise verket offentlig. DiCaprios versjon av historien, som han blant annet kommenterte i Detour Magazine i 1996, er at skuespillerne var forespeilet at materialet skulle klippes ned til en kortfilm – men at Robb og Wheatley istedet klippet det til en veldig dårlig langfilm etter at karrieren hans tok av.

I 1999 kom partene via sine advokater imidlertid til at enighet om at «Don’s Plum» kunne vises – men ikke gis noen bred lansering i USA eller Canada. Det danske produksjonsselskapet Zentropa hjalp til med postproduksjon, og i 2001 ble filmen vist på filmfestivalen i Berlin til blandede, men langt fra nådeløse anmeldelser.

Det har ikke hjulpet det spor på Maguire og DiCaprios innstilling, og så seint som i januar i år skal sistnevnte ha sørget for å fjerne en versjon av filmen på Vimeo – igjen ifølge motparten (korte utdrag er det plenty av på Youtube).

Men hei, internett er internett, og hvis du er nysgjerrig nok er ikke filmen langt unna. Du kan sende Dean Wheatley en mail på freedonsplum@gmail.com, så får du et automatisk svar med et passord og lenke som bringer deg til herligheten i sin helhet.