Jeg har en kompis som pleide å jobbe i gravferdsetaten (eller hva det nå heter).

Topp jobb, særlig i sommerhalvåret, mye friluft, og tid og rom til tanker og refleksjoner. Og til å lese på gamle gravstener, selvsagt.

En av de inskripsjonene kompis husker best, av typen «en roman på én setning», er denne:

ALDRI GLEMMER JEG ITALIEN

Hva har dette med nyheten om at det som i følge meg er den eneste seriøse contenderen til tidenes beste TV-serie ved siden av ja-dere-veit nå faktisk er ferdig med både innspilling og klipping av sesong to? Ikke så mye, men nok til at det minte meg om det.

For i «The Trip to Italy», som vises for første gang offentlig på mandag under Sundance-festivalen, vender Rob Brydon og Steve Coogan tilbake i de lett fiksjonaliserte versjonene av seg selv som vi første gang møtte i «The Trip»-regissøren Michael Winterbottoms «Tristram Shandy».

Premisset er noe av det samme som for den opprinnelige serien: Brydon og Coogan er på jobb for The Observers matbilag, på reise fra restaurant til restaurant i fotsporene til de britiske romantiske poetene (Lord Byron, Shelley etc).

Men der den første reisen foregikk i Nord-England, reiser de nå på langs i … jepp, Italien. Fra Liguria i nord(vest) til Capri i sør(-ish).

I gårsdagens utgave av The Observers matbilag finner man en glimrende featuresak med intervjuer med Coogan og Brydon gjort under og etter innspillingen. Av samme avisbilag som de altså ute på oppdrag for i serien – toppen av metamoro (heldigvis er saken også på nett!).

Intervjuet hinter nok en gang mot at dynamikken mellom Brydon og Coogan i virkeligheten ikke er så fryktelig langt unna den vi kjenner fra serien.

Noen andre avsløringer fra intervjuet, punktvis:

– Denne gangen er det Brydon som har fått oppdraget fra The Observer, og Coogan som slenger seg med.

– I tråd med dette er den fiksjonaliserte Brydon denne gangen mer i sentrum for handlingen, og ser ut til å gå gjennom noe av en midtlivskrise, med ekteskapelige problemer og det hele, ikke helt ulikt hva Coogan gikk gjennom i «The Trip»s første sesong.

– Om du, i likhet med undertegnede, for første gang i ditt liv opplevde å virkelig genuint sette pris på ABBA gjennom en viss monolog i forrige sesong, blir du kanskje, i likhet med undertegnede, litt nervøs ved tanken på at sesong to inneholder en monolog om Alanis Morrisettes «Jagged Little Pill». Skal vi måtte begynne å like musikken hennes også nå, liksom?

Om vi skal forsøke å forklare hvorfor «The Trip» er så strålende, er det klippet der en glimrende demonstrasjon av …undertonen til de mange eksemplariske to-veis monologene: en perfekt skildring av hvordan den maskuline besettelsen av popkultur på en og samme tid er en flukt fra å forholde seg til sitt eget følelsesliv, men også en (ekstremt knotete) måte å faktisk forholde seg til sitt eget følelsesliv på.

Kremt, en viss gjenkjennelsesfaktor der ja.

Uansett er serien samtidig (noen vil kanskje si først og fremst) den mest virtuose dialogbaserte (eller to veis monologbaserte, om du vil) tv-humoren siden …ikke siden noe som helst, men NOENSINNE.

Premieredato på BBC er fortsatt ikke fastsatt, og Gud veit når noen er smarte nok til å sende dette på skandinavisk tv.

Men vi har en aldri så liten gladnyhet til på tampen allikevel. På tirsdag, dagen etter Sundance-premieren, stiller Coogan, Brydon og WInterbottom til en timeslang samtale om «The Trip to Italy».

Med digresjonsgaranti, får man nesten si!

Og det beste – herligheten streames live via The New York Times, 17:45 norsk tid! Oisann. Meld deg på her.

BONUS:

Vi fant noen YouTube-videoer fra noen av restaurantene som besøkes i «The Trip to Italy». Herrejemini.

Noen glansede avisbilags-redaksjoner der ute som er hypp på å sende en SULTEN frilanser ut på reportasjereise i Coogan og Brydons fotspor eller?