– Jeg tror ikke tyske offiserer samler på reproduksjoner, Roger.

Det er en tidlig scene i Morten Tyldums thriller «Hodejegerne».

Vi befinner oss på et pent, om enn litt personlighetsløst, kjøkken i en velstående del av byen.

Her har Diana (Synnøve Macody Lund) nettopp har uttrykt sin skepsis overfor ektemannen Roger (Aksel Hennie) i en diskusjon om et stykke dyrebar kunst han planlegger å stjele.

Scenen er temmelig hverdagslig, på ingen måte spektakulær.

Og likevel et moderne vidunder.

Rett utenfor kameraets synsfelt finner man nemlig en skokk usynlige hender og hoder som har gjort scenen mulig:

• Som cateringfolkene, de som har servert både kjøttgryte og et sunt alternativ og et vegetaralternativ hver dag.
• Eller fotofolket, de som holdt fokus selv da den ene skuespilleren ikke sto helt der hun skulle.
• Og hva med scenografen som dekorerte hvert lille sett for å passe akkurat til rollefigurenes personlighet eller stemningen man ville ha frem?
• For ikke å snakke om regissøren, som har grublet i måneder og år over hvordan alt skal henge sammen.

Et gedigent produksjonsapparat har i det hele tatt destillert enorme mengder arbeidstimer, kompetanse og kreativitet ned til et kompakt og finslipt maskineri hvor hver lille bevegelige del, hvert klipp, hver lyd, jobber på lag som helhet for å dra seeren inn i fortellingen, for å oppheve veggen mellom fantasi og virkelighet i et par timer.

Hvorpå elektromontør Tom-Erik Foldnes fra Fjell i Hordaland likevel ser seg nødt til å bryte inn på dempet strilemål med følgende tørre bemerkning om kjøkkenbenken man skimter i bakgrunnen:

«Roger og Diana jobber hele dagen men har likevel tid til å lage såpass mye mat at de har fire flasker med matolje stående fremme?»

Fulgt av en knyttneve-lydeffekt og nok et poeng i telleverket øverst i høyre billedkant av YouTube-videoen.

15 slag hittil. Den skal komme 34 slag til før elektromontøren har jobbet seg frem til slutten.

Foldnes og YouTube-kanalen hans, Filmkveld, er et av de ferskeste tilskuddene i en temmelig smal – men høyst populær – sjanger:

Partering av filmer.

Eller humoristiske dekonstruksjoner, om du vil.

Det er ikke en ny øvelse, og den finnes i alle former, inkludert i den tørrvittige kompisen din som sitter ved siden av deg i kinosetet.

Likevel, med nettet later den til å ha vokst både i popularitet og deltakelse:

• Her finnes YouTube-videoer som påpeker alt en film gjør galt flere millioner treff.
• Det har dukket opp hele podcaster dedikert til å stusse over hvordan dårlige filmer blir laget.
• Og å lese recaps er aldri så gøy som når de dissekerer filmer og serier vi egentlig ikke burde se.
• Enkelte har til og med å bygget hele karrierer på tulle med øyeblikkene hvor filmskapere kommer til kort, og reiser rundt med liveshow eller drar inn gode annonsekroner på videoene sine.

Hva er det egentlig som er så morsomt med å peke nese til kinolerretet?

Hvorfor gjør vi det? Og er det i det hele tatt riktig å plukke fra hverandre noe talløse mennesker har brukt år og dag på å sette sammen?

«Pregnancy doctor-en kler av kvinnen»

– Det å bruke satire og ironi på kulturelle underholdningsprodukter er en del av kunstverdenen og ikke noe nytt i seg selv, sier Kai Hanno Schwind.

Han er førsteamanuensis ved Westerdals ACT Oslo, med humor i filmer og tv-serier som sitt spesialfelt.

– Allerede i opplysningstiden på 17- og 1800-tallet satiriserte man ting som ble ansett for å være høyverdig kunst, folk innså tidlig at man kunne angripe etablerte hierarkier på den måten. Men det er interessant å se hvordan det fungerer med moderne medier, for der finner man en ny dynamikk.

Ifølge Schwind faller den spydige dissekeringen av filmer og serier inn under en av de basale teoriene i klassisk humorforskning, overlegenhetsteorien.

Den handler rett og slett om å føle skadefryd over andres ulykke, og på den måten stadfeste at man selv er overlegen disse personene.

– Dette går tilbake til Aristoteles og Platon, og brukes for å angripe sosiale hierarkier og autoriteter. Du kan også forklare mobbehumor med dette, sier Schwind.

– Denne typen humor fungerer best jo mer pompøst og pretensiøst det som gjøres narr av er, sier postdoktor i medievitenskap Gry Cecilie Rustad ved Universitetet i Oslo.

– Det er morsomt å latterliggjøre ting man egentlig skal ta seriøst. Og det er lettere å gjøre med filmer enn for eksempel bøker, fordi de er lettere tilgjengelige. Det er flere som har sett «Transformers», så humoren sitter lettere, med mindre man leser opp hver setning som i «My Dad Wrote A Porno».

I så måte var nok opphaussede «Snømannen» et lett bytte her om dagen.

På vei inn til filmens premiere smilte Jakob Oftebro (som har en mindre rolle i filmen) sitt bredeste viljestyrke-smil i en plettfri rolletolkning av «mann som synes det er stas å stå på rød løper», selv med journalist etter journalist som alle spurte og gravde om de dårlige anmeldelsene.

Det var mange av dem, nemlig, men det var spesielt én som gikk sin seiersgang på nett:

Bjørn Gabrielsens anmeldelse i Dagens Næringsliv, en ironisk hyllest til «verdens beste film».

Selv før noen hadde rukket å se filmen omfavnet leserne Gabrielsens salte radbrekking, en tørt oppramsende liste over merkverdige handlingsdetaljer som at «pregnancy doctor-en kler av kvinnen, så den rike mannen kan se hennes bryst».

«En mann forkler seg som håndverker, går inn i Harry Holes leilighet og peller på sovetablettene hans.

Hvorfor? Hvem vet! Dette er en film om gåter og mysterier!

Den falske håndverkeren blir senere observert av den faktiske håndverkeren. «Hey!» roper den faktiske håndverkeren etter ham. Ingenting skjer etterpå. Håndverkeren vet noe du og jeg ikke vet.»

Det var rett og slett noe nær en recap, et detaljert handlingsreferat ubekymret for spoilere lik det også utenlandske anmeldere valgte å gjøre med årets andre kjempekalkun, regissør Colin Trevorrows hjertebarn «The Book of Henry».

– Det var spektakulært skrevet, sier filmkritiker Brita Møystad Engseth om Gabrielsen-anmeldelsen.

– Det er kjempelett å mose en film du ikke liker, men når man i tillegg er en så strålende skribent som Gabrielsen blir teksten i seg selv underholdende.

– Finnes det et manus?

Møystad Engseth går ikke av veien for en god slakt selv.

Som filmkritiker har hun dyrket ideen om at anmeldelser skal kunne stå på egne ben som tekster, at man skal kunne plukke dem opp ti år senere og kose seg med dem, selv om filmen de omhandler for lengst er glemt.

Inspirasjon hentet hun blant annet fra de smått legendariske husmor-anmeldelsene i filmbladet Premiere skrevet av Libby Gelman-Waxner, det satiriske alteregoet til manusforfatter Paul Rudnick.

– Hun inkorporerte sitt eget liv i hvordan hun så film og gikk på kino med sin tragically single girlfriend Tracy, sier Møystad Engseth.

– Hun skrev på en måte som var veldig personlig, og kunne sitte og rope «hvordan kan de behandle Tom Cruise på denne måten?» Og da hun kom hjem hadde ikke ektemannen blitt til Val Kilmer. Henne leste jeg på slutten av 80-tallet og visste at den formen, den skjønner jeg. Jeg visste at jeg ikke hadde lyst til å være handlingsreferent, en som til slutt bare kastet en terning som ikke ga mening.

Da hun selv begynte å skrive anmeldelser for Dagsavisen kunne hun for eksempel ende opp med å anmelde den første «Star Wars»-prequelen, den med alle handelsblokadene, i form av et referat fra et politisk møte.

– Den handlet jo mest om forsyninger og om hvem som skulle eie hva.

Hun tok med seg den holdningen også da hun begynte med recaps, blant annet i sine særdeles godt leste, ekstremt lange og veldig detaljpirkete frontalangrep på NRKs storsatsing «Mammon» og hovedrolleinnehaver Jon Øigarden her på Filter Film og TV.

Et lite utdrag:

Jons svigerinne venter i bilen og lurer på hva som skjedde.

– Bare noe tull, svarer Jon.

Så sant som det er sagt.

– Men hva slags tull? vil svigerinnen vite. – Du vet at jeg ikke leser de delene av manus hvor jeg ikke selv har replikker.

– Manus? spør Jon forbløffet. – Finnes det et manus?

– Ja, se her, svarer Svigerinnen og drar frem to post-it-lapper.

– Håndskriften er litt vanskelig å lese, men nå tror jeg du skal si noe og jeg skal svare noe sånt som «da gikk Anders på»…

– Anders? Hvem er Anders? spør Jon forvirret.

– Anders T. Andersen! glefser svigerinnen irritert. – Han som spilte mannen min, og broren din, i første episode. Følg med da, Jon!

– Å, han, ja, nikker Jon. – Nå er jeg med. Ok. Skal vi fortsette?

Svigerinnen trekker pusten og rister litt løs på skuldrene.

– Jeg er klar.

Jons øyne smalner idet han går inn i «gravende journalist»-rollen igjen.

– Mumlemannen sa jeg må lete 25 år tilbake i tid, sier han så lavt at det er lurt å sette på tekst-tv.

I kjent og spydig stil omtalte hun konsekvent rollefigurene med navnet til skuespillerne slik hun alltid gjør, fordi «det er jo Mel Gibson som er Mel Gibson og Tom Cruise som er Tom Cruise».

Hun hang seg også opp i sånn cirka hver replikk, som hun i tillegg gjerne omskrev litt for å fremheve absurditeten.

– For meg var det ikke tvil om at «Mammon» var skrevet på engelsk først, og så oversatt til norsk. Leste du det på engelsk hørtes det kult ut, som «get the fuck out of my office». Men «dra deg til helvete ut av kontoret mitt», vi sier ikke det, det funker ikke sånn.

«Se, nå liker jeg noe som er teit og dårlig»

Selv om mange leser slike recaper for en god latter handler sjangeren for Møystad Engseth likevel om mer enn bare humor.

– I recapen ligger det nesten en eksistensiell mulighet til å tenke etter: «Hva er det jeg ser og hvorfor?» Man kan vlege å slakte «Mammon» på én side i en vanlig anmeldelse, men når den fremstår så absurd, bisarr, selvhøytlidelig og usammenhegnende, da må vi påpeke hver detalj.

Gry Cecilie Rustad mener på sin side at det også er med på å skape en viss distanse for folk som sliter med å forene ideen om sin egen gode smak med hva de faktisk liker.

– Med en del ting, som «Paradise Hotel» og «Gossip Girl»-recapene, er det en slags ironi inne i bildet. «Se, nå liker jeg noe som er teit og dårlig, men jeg kan gjøre narr av det, så det er greit».

Selv har hun sansen for podcast-serien «How did this get made?», hvor komikerne Paul Scheer, Jason Mantzoukas og June Diane Raphael tar for seg elendige filmer og grubler over hva filmskaperne kan ha tenkt.

Når gjengen for eksempel tar for seg «Spider-Man 3» kan en typisk kommentar være noe a la dette gullkornet fra Mantzoukas:

«Se for deg at du er et barn, du elsker Spider-Man og går for å se «Spider-Man 3» og halve filmen er dedikert til Mary-Jane’s falmende Broadyway-karriere.»

– Det de finner humor i er ofte små øyeblikk hvor ting er helt latterlige, og så fremhever de det, sier Rustad.

– Og så er de komikere, så de er veldig flinke til å improvisere.

Robotkino i verdensrommet

Man kan antagelig si at bestefaren dagens kommenterende filmhumor er komiker Joel Hodgsons «Mystery Science Theater 3000», som startet i 1988 og ennå holder koken etter en kronerullingsfinansiert tolvte sesong som kom i april i år.

Seriens rammefortelling dreier seg rundt en vaktmester i verdensrommet og robotvennene hans som tvinges av onde krefter til å sitte gjennom noen av tidenes mest ukjente – og elendige – spillefilmer, som de konstant gjør narr av.

Egentlig en smal sak, men etter hvert som årene gikk vokste populariteten og innflytelsen.

Alt fra livetweeting av tv-titting til Lets’ Play-videoer på YouTube kan sies å stamme herfra, samtidig som flere tv-programmer også kopierte stilen.

Rustad trekker for eksempel frem «Beavis & Butthead» på 90-tallet, hvor utgangspunktet var å lage en enkel tegnefilmserie hvor to døgenikter satt og så musikkvideoer og kom med spydige kommentarer.

Samtidig plukket «Mystery Science Theater 3000»-fans som Rich «Lowtax» Kyanka fra humornettstedet Something Awful opp stafettpinnen på tekstsiden med talløse recaps av helt avsindig forferdelige filmer på starten av 00-tallet – en viktig forløper for oppblomstringen av recaper som i dag har nådd selv norske nettaviser.

Det at DVD-er fikk sine egne kommentarspor sies også å være inspirert av Hodgsons serie, noe som bringer oss tilbake til Brita Møystad Engseth og det som antagelig er norgeshistoriens mest beryktede kommentarspor.

Aksel Hennie bor i en kjellerbod

Da Aksel Hennies regidebut «Uno» skulle slippes på DVD, gikk han ifølge Cinerama hardt ut og erklærte at DVDen skulle bli unik og «den mest spesielle og beste norske DVD-utgivelse noensinne»:

– Jeg er opptatt av ekstramateriale på DVD-er, og det skal vi ha masse av på «Uno».

Et av grepene var å invitere Møystad Engseth og kritikerkollega Pål Bang Hansen til å gjøre et av kommentarsporene. Det gikk muligens ikke helt slik filmfolket hadde håpet.

– Det var ekstremt generøst og selvironisk av «Uno»-produksjonen la akkurat oss gjøre det, sier Møystad Engseth i dag.

– Jeg antar de regnet med vi ville veie hverandre opp, og at Pål ikke ville klikke sånn som jeg gjorde. Men han gjør det, han også. Jeg husker Pål sa til meg at han syntes kanskje at jeg var litt for krass. «For krass? Dette er kanskje noe av det dårligste som er laget i norsk film siden lyden kom!» Og han ble etter hvert enig i at dette var ganske kjedelig.

Møystad Engseth mente filmen var et strålende eksempel på det å ikke forstå hvordan det norske samfunnet ser ut, noe hun også ga ettertrykkelig uttrykk for i kommentarsporet.

Blant annet kom hun ikke over at Hennies rollefigur bodde i en bod i Wilses gate, tilfeldigvis samme gate hun selv bodde i.

– Dette skulle være et av de farligste stedene i Oslo. Av alle ting, å bo i en kjellerbod i Wilses gate. Du gjør ikke det. Du behøver ikke det. Du kan gå på NAV. Du har venner. Du kan sette inn en annonse. «Hei, jeg er på jakt etter en leilighet! En liten ettroms et sted.»

– Vi er alle blitt «eksperter»

Samme år som kritikerduoen snakket så skarpt om «Uno» at det nesten kom ripe i DVD-en, ble YouTube lansert.

Kombinert med sitatretten, som gjør at man kan hente utdrag fra et verk for å parodiere eller kommentere det, er dette blitt det foretrukne stoppestedet for alle som elsker å gjøgle med filmer.

Man fikk alt fra ekstremt gjennomarbeidede produksjoner som RedLetterMedia, hvor en kjellerboende og intens nerd begikk fadermord på George Lucas og de nye Star Wars-filmene:

…og YouTube-serier som Honest Trailers (hvis fremtid akkurat nå er litt uviss etter at serieskaper Andy Signore fikk sparken på grunn av seksuell trakassering):

…til mer amatøraktige videoer uten den samme produksjonsverdien. Disse videoene har blitt noe alle kan lage – selv uten å søke tillatelse, siden de går inn under sitatretten.

– Dette er en del av nettets demokratiseringsprosess, sier Kai Hanno Schwind.

– Folk har blitt flinkere til å lese filmer og forstå hvordan de fungerer, blant annet fordi man lærer gjennom denne typen anmeldelser. Vi er alle blitt «eksperter», på godt og vondt, og vi kan mer om fortellerteknikk og estetikk og hvordan filmer henger sammen. Siden folk er mer velinformerte nå kan du argumentere med at vi også har en større rett til å gjøre narr av disse filmene nå.

– Målet er å «jule opp» norske filmer

Det er ikke bare dårlige filmer som får denne behandlingen. Tom-Erik Foldnes har da heller ingenting imot «Hodejegerne», sånn helt egentlig.

– Jeg har alltid likt å legge merke til detaljer i filmer, sier han.

– Målet mitt et å kunne «jule opp» norske filmer, både ved å være streng men også ved å la det skinne gjennom at det er ofte meningen at filmen skal være slik, fordi det tross alt er sånn filmer blir underholdende.

Sin egen YouTube-kanal startet han etter å ha oppdaget Cinemasins, en kanal hvis spesialitet er videoer merket «Everything wrong with…».

Her blir storfilmer sirlig gjennomgått på jakt etter huller i logikken, dårlig skuespill eller overbruk av klisjeer.

Eventuelt helt uskyldige detaljer som kan blåses opp og gjøres et humorpoeng av.

De to som står bak, amerikanerne Chris Atkinson og Jeremy Scott, pleide å jobbe på kino sammen og prate skit om nye filmer som kom inn. Nå har de gjort det om til et levebrød, med en av de mest populære filmkanalene på YouTube.

Duoens mest sette video (begge skriver, men Scott står for pratingen) så langt er en gjennomgang av «Frozen», som nærmer seg 22 millioner treff:

– Jeg synes de har en fantastisk måte å gå gjennom filmer og snakke om alle småtingene på en måte som er humoristisk, nøye og interessant, sier Foldnes.

Etter å ha sett alle episodene bestemte han seg for å lage sin egen norske versjon for «nordmenn som gjerne ikke vandrer like langt inn på YouTube som meg».

Han mener det blir en måte å gjenoppleve gode filmopplevelser.

– Spesielt med gode storfilmer er vi gjerne sultne på mer når teppet faller. Det å kunne tulle med en film, slik jeg gjør, gir kanskje en følelse av å oppleve filmen på nytt i et annet perspektiv.

Selv om hver video bare er noen minutter lang, ligger det veldig mange timer med arbeid bak.

Etter å først ha sett filmen en gang for å få med seg handlingen, starter Foldnes den på nytt for å stoppe opp ved dialoger, actionsekvenser og andre scener hvor det skjer mye på en gang for å notere ned tidspunkter for detaljer han biter seg merke i.

Drikkes det en spesiell type drikke gjennom hele filmen? Er det setninger og ord som går igjen unormalt mye? Foldnes tar det med.

– Når jeg har et grovt manus for episoden min går jeg gjerne gjennom filmen tre til seks ganger til, men da med mye hopping.

Etter å ha funnet flere detaljer og litt manusfyll som gjør at episoden gir et mer helhetlig inntrykk av handlingen, går han over til det virkelige pirket:

– Jeg sjekker at skilting i filmen gir mening, at fakta som blir presentert er riktig, at geografien stemmer og andre ting som er uvesentlige for handlingen sin del. Deretter googler jeg gjerne mye rundt filmen for å se hva andre har skrevet eller diskutert på nettet.

Etter alt dette kan han omsider finskrive et manus, spille det inn og sette sammen filmklippene med stemmen sin til en episode.

Foreløpig er det litt begrenset hvor mange Foldnes når ut til. Han er fersk i faget, og med unntak av en video om «Børning 2» er klikktallene stort sett to eller tresifrede.

Likevel, det begynner å piple inn abonnenter og kommentarer med forespørsler om hvilke filmer han skal ta neste gang.

– Jeg har snakket med en del personer på Reddit som virker veldig positive, og flere har skrevet at de skummet gjennom alle episodene. Jeg gjør fremdeles noen tilpasninger per episode og prøver å ta temperaturen på hvordan det slår an.

– CinemaSins ville denga «Pulp Fiction»

Der den jevne YouTube-seer kan kose seg med slike videoer, er det en annen gruppe som ikke alltid er like fornøyde med dem:

Regissørene.

Som «Kong: Skull Island»-regissør Jordan Vogt-Roberts, som ifølge IndieWire tok til sosiale medier for å forsvare verket sitt etter en 18 minutter lang CinemanSins-video.

««Mystery Science Theater» bygde noe kunstferdig, kjærlig og komisk med andre menneskers verker som fundament. De hadde egenverdi i seg selv, mens ting som dette gjør meg gal. CinemaSins ville denga «Pulp Fiction» fordi Jules og Vincent ikke blir skutt.»

Rian Johnson twitret på sin side at «jeg burde ta dette med godt humør, men det virker merkelig ondsinnet» da CinemaSins plukket «Looper» i biter.

Og Damon Lindelof kom med følgende melding, også han på Twitter:

«’Hmm. Nå skal jeg skaffe meg masse oppmerksomhet ved å rive i stykker noe alle elsket i stedet for å LAGE noe selv.’»

Hvorpå CinemaSins avleverte dette svaret:

«Vi gjør ikke bare narr av filmer alle elsket. Vi gjorde også narr av «Prometheus».»

Lindelof var som kjent manusforfatter på akkurat den filmen, som fikk temmelig hard medfart da folk begynte å pirke i logikken.

– Disse videoene kan sies å være del av mobbekulturen på nett, selv om det er mer kreativt i utførelsen og ganske morsomt, sier Schwind.

Samtidig mener han reaksjonen til regissørene er interessant fordi den sier noe om hvor stor innvirkning en slik video kan ha.

– Humoren er ikke bare subversiv, men også truende. Ta hvordan vi ser på prequel-trilogien til «Star Wars». Kanskje de subjektivt sett er dårlige filmer, men det som går tapt er hva George Lucas forsøkte å gjøre, å oppdatere «Star Wars» for en ny generasjon. Denne typen underholdning og filmanmelderi former forståelsen vår av filmene i det lange løp. Filmprodusenter forsøker å ta høyde for sånt nå, du vil ha fansen på din side for å unngå de kontroversene og skitstormene.

Likevel, for noen filmstudioer kan det virke som at «all PR er god PR»-tankegangen dominerer.

Til avisen Tenneseean forteller CinemaSins-guttene om da sjefen for et stort filmstudio, hvis nye film de nettopp hadde revet i fillebiter, ringte dem for å fortelle hvor morsom videoen var og hvordan nesten alle feilene de påpekte var ting han hadde kranglet om før filmen ble sluppet.

– Jo mer diskusjon det er rundt filmene, jo bedre for dem, sier Kevin Grosch fra YouTube-nettverket Made In Network, som håndterer forretningssiden av CinemaSins.

Kanalen har forøvrig også laget en temmelig selvironisk video om sine egne tilkortkommenheter – samtidig som de gjør det klart at de driver med humor, ikke anmeldelser:

– Fryktet å bidra til mobbekultur

Foldnes har på sin side til gode å få noen sårede regissører på nakken, men han har likevel spurt seg selv om hvorvidt det han gjør er skadelig på noe vis.

– Jeg har fundert litt på det selv og fryktet at jeg er med på å bidra til en mobbekultur, sier Foldnes.

– Men jeg vet selv at etter å se en film bli plukket i biter synes jeg ikke noe mindre om filmen, så jeg har sånn halvveis konkludert med at det blir en slags behind the scenes-greie hvor vi får gå i dybden og lære mer om det vi liker. Jeg merker selv at når jeg jobber med filmene får jeg en helt ny respekt for arbeidet som ligger bak å produsere en god spillefilm.

For Britas del fikk hun faktisk «Mammon»-skuespiller Terje Strømdahl på nakken i kjølvannet av recapene, uten at hun så ut til å la seg affisere nevneverdig av hans karakteristikk av henne i Dagbladet som «en perfid, bitter og sint gammel mann».

For henne virker det å påpeke alskens feil og fomling i filmer og serier mindre som et behov for å være morsom og mer som et kall, eventuelt en ustyrlig impuls.

Selv midt i intervjuet klarer hun ikke la være å sette i gang.

– Nå sitter jeg tilfeldigvis med tv-en på Get-kanalen og den reklamen med Jon Øigarden. Den er så dårlig, jeg får så lyst til å pugge teksten og lese den inn på samme måte for å vise at det finnes én måte å spille på i norsk film, og den er monoton og med pust.

Og så setter hun nok en gang klørne i «Mammon»-stjernen.

– «Vil du jeg skal drepe deg? Jeg har drept før. Vil du se på meg? På kjøkkenet? På soverommet? Valget er ditt.» Kan dere ikke spille da? Forandre tonefall én gang?

Hun sukker.

– Take two, please.