Wow, dette var ikke den filmen jeg forespeilet meg, i det hele tatt! Undertegnede så «Burning Palms» helt uten forhåndskunnskaper, og gikk likegyldig ut ifra at dette var et helt ordinært, romantisk drama. Ikke akkurat. Jøjje, denne filmen har et mørkt hjerte!

«Burning Palms» er en forskrudd dramakomedie med fem separate historier, som alle utspiller seg i California. Alt er rammet inn som ruter i en tegneserie, sånn som man kunne ha sett i en straight antologi-skrekkfilm fra åttitallet. For eksempel Steven King-grøsseren «Creepshow» (1982), for dem som fortsatt husker den. Ifølge coveret på tegneserien vi ser i starten av «Burning Palms» er dette «5 tales of madness!!!» – men skrekkhistoriene dreier seg ikke om voodoo-forbannelser, mostre i esker eller forsmådde ektemenn som står opp fra graven for å ta sin grusomme hevn.

«Burning Palms» gir oss derimot hverdagslige skrekkhistorier om sjalusi, ensomhet, neuroser, mentale lidelser, selvmord, sammenbrudd og tragiske misforståelser. Til å være en amerikansk mainstream-film er dette forholdsvis provokative saker, som kanskje kan beskrives som en blanding av «Tales from the Crypt» og Todd Solondz’ «Happiness». «Burning Palms» er vanskelig å definere, og likner ikke helt på noe annet der ute. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva jeg føler om denne forunderlige filmen – men den har en appellerende sans for morbid humor og viser en beundringsverdig vilje til å terge konservative amerikanere. Jeg tipper at det var akkurat denne blandingen av nattsvart humor og hverdagstragedie som Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen prøvde å treffe med sin norske spillefilm «5 Løgner» (2005) – men ikke hadde tilstrekkelig med ferdigheter til å mestre.

Vi starter med episoden «The Green-Eyed Monster», som utspiller seg i Santa Monica.

Dennis Marx (Dylan McDermott) henter sin femtenårige datter Chloe (Emily Meade) på LAX-flyplassen sammen med sin anspente, nye forlovede Dedra (Rosamund Pike). Hun gjør sitt beste for å komme på godfot med den fremtidige stedatteren, men kjemien funker bare ikke. Dedra er sjokkert over Chloes frilynte forhold til sex, og blir ikke så rent lite sjalu over hennes nære bånd til faren. Hun begynner å mistenke at forholdet deres er unaturlig, og blir stadig mer paranoid. Dette er en tragisk novellefilm om en patologisk usikker nervebunt som selvdestruerer skikkelig, på en måte som slett ikke er så usannsynlig.

Humoren er så godt som fraværende her, men får desto større spillerom i filmens andre episode: «This Little Piggy». Vi drar til et sted i Westwood, der det unge paret Chad (Robert Hoffman) og Ginny (Jamie Chung) har samlivsproblemer. Ginny er usikker fordi hun har små pupper, og ukomfortabel med at den enfoldige kjæresten vil at hun stikker en finger opp i baken hans når de har sex. Ikke minst fordi hun føler at fingeren lukter så æsj etterpå. Dette leder til en utflukt i tvangsneuroser (angivelig inspirert av Edgar Allan Poe-novellen «The Tell-Tale Heart»), som blir litt ubehagelig, men mest morsom. Jesus gjør også et gjestespill!

Moroa blir mye mørkere og syrligere i segmentet «Buyers Remorse». I West Hollywood gjør det homofile paret Tom (Ansok Mount) og Gerry (Peter Macdissi) seg klare til å adoptere en afrikansk jente – som de døper «Mahogany». Den illegale adopsjonen går ikke direkte strålende: paret er mest opptatt av å bruke Mahogany som en pyntegjenstand for å imponere andre homsepar, og det ville pikebarnet sier ikke et kløyva ord. Pertentlige Tom prøver å være pappa, mens Gerry er mest opptatt av å ta crystal meth mens han har tilfeldig rumpesex med ukjente menn. Dette sarkastiske segmentet gjør nådeløst narr av den narsissistiske, overfladiske homsekulturen i L.A. – på en såpass treffsikker (og ondsinnet) måte at enkelte sikkert vil la seg provosere litt. Manusforfatter/regissør Michael Landon er selv gay, så han kjenner trolig dette miljøet fra innsiden.

Deretter hopper vi videre til det fjerde segmentet: «Kangaroo Court». Dypt religiøse Blanka (Paz Vega) er en miserabel husholderske i en enorm villa i Holmby Hills. Her herjer de tre sønnene som rabiate villdyr, mens foreldrene har reist til den franske rivieraen på ubestemt tid. Barnevakten har det passende navnet Mary Jane (Lake Bell), og er så pisse skev at hun ikke bryr seg om hva slags faenskap ungene finner på – selv ikke når de prøver å henge en nabogutt fra et tre i en galge. Da navlestrengen til Blankas avdøde barn forsvinner sporløst, beskylder hun den sadistiske eldstesønnen for å ha tatt den. Ungene oppretter en provisorisk domstol for å finne den skyldige, noe som leder til en uventet avsløring. Dette er filmens mest underutviklede fortelling, men den er allikevel fornøyelig nok.

«Burning Palms» runder av med den sterkeste og mest problematiske episoden: «Man Eater». Det er juletider i Sherman Oaks, og Sarah (Zoe Saldana) i ferd med å bli brutalt voldtatt av en maskert mann. Dagen etter oppdager hun lommeboka til voldtektsforbryteren under sofaen, og oppsøker ham på jobben. Dette er filmens desidert mest interessant sekvens, men vanskelige saker. Voldtektsforbryteren spilles av Nick Stahl, som den siste tiden har figurert i media takket være sine velpubliserte forsvinningsnumre. Han forsvant visstnok igjen denne uken, etter å ha forlatt en avrusningsklinikk før behandlingen var ferdig. Uten at det forhåpentligvis har noe som helst med denne filmen å gjøre.

Finaleepisoden stripper bort humoren, og gir oss et sluttpoeng som bare er vondt og trist – et inntrykk som forsterkes av at Zoe Saldana gjør en så hjerteskjærende innsats i hovedrollen. Du bør være veldig forstyrret for å finne «Man Eater»-segmentet gøyalt, men filmen fortjener respekt for å utfordre publikum. At tonen virrer fra gjøglete humor til desperat tragedie er sikkert et bevisst valg, men det gjør «Burning Palms» til en ujevn opplevelse. Dette er regidebuten til Christopher Landon (sønnen til «Det lille huset på prærien»-pappaen Michael Landon!), som er mest kjent for å ha skrevet manusene til filmer som «Disturbia» og «Another Day in Paradise». Han har samlet sammen et skikkelig bra ensemble med dyktige skuespillere, som alle angriper rollene sine med stor entusiasme.

Regissøren har uttalt i intervjuer at han er en dedikert fan av skrekkfilmer, og at sjangeren har influert «Burning Palms» veldig. Så for å få utbytte av denne filmen hjelper det nok å ha et nært forhold til horror-filmer generelt, og spesielt antologi-grøssere. «Burning Palms» er forfriskende politisk ukorrekt, og leker seg med tabubelagte temaer som incest, voldtekt, selvmord, barnedrap og rumpesex. Filmen blir aldri like provokativ som den ønsker å være, og jeg har vanskelig å for å tro at noen her hjemme vil li særlig sjokkert – men i USA har den skapt en del oppstyr. Etter å ha lest litt på nettet ser jeg at reaksjonene på «Burning Palms» til tider har vært preget av rent raseri. La gå at enkelte «Fox News»-amerikanere har det som hobby å la seg provosere over bagateller.

Filmen vakte en del harme under festivalvisningene i USA, og har blitt beskyldt for alt fra kvinnehat til rent menneskeforakt. Den har blitt kalt «den mest støtende filmen jeg har sett det siste tiåret» og «årets mest kontroversielle film». Bare overdrivelser og overreaksjoner. At noen allikevel følte seg dypt og personlig forurettet av «Burning Palms» får meg til å like den enda mer. Langt fra alt fungerer her, men Christopher Landon har laget en uvanlig, uredd og interessant film med høyt kultpotensial. Absolutt ikke en opplevelse for alle, men verdt å sjekke ut hvis du har en syk sans for svart humor og takler filmer som etterlater deg med en litt vond følelse i magen. Den overrasket i alle fall meg skikkelig!