«It’s not a country, it’s a business. So give me my fucking MONEY!»

Dette er en av mange minneverdige punchlines i «Killing Them Softly», en gangsterfilm med Brad Pitt og James Gandolfini som har premiere til helgen. Utgangspunktet er ganske tradisjonelt: to unge narkiser raner en lokal pokerkonge og det hemmelige kortlauget hans. Det er andre gang dette skjer, så den lokale mafiaen ser seg nødt til å ta inn noen proffer som rydder opp i situasjonen.

Grepet som gjør «Killing Them Softly» friskere enn det høres ut som, er at alt måles opp mot den siste finanskrisen i USA. Vi hører til stadighet George W. Bush eller Barack Obama komme med pompøse taler om den økonomiske fremtiden, hvordan amerikanerne må stå sammen, og hvor fabelaktig alt blir om man bare tror litt hardere. Samtidig kommenteres presidentene og politikerne av filmens manus, og alle setningene får en ironisk dybde når de settes opp mot de økonomiske krisen og lovnadene fra TV-talene.

Leiemorderne småkjekler om hundrelapper med dollars, en småskurk prøver å stikke av med en dollarseddel Brad Pitt har gitt i tips, og James Gandolfinis forfyllede, kåte og usympatiske leiemorderkarakter nekter å tipse en hore som nettopp har jobbet hardt på hotellrommet hans.

Det er finanskrise, og den treffer både mafia, junkier og leiemordere.

Og når man skuer bakover i filmhistorien, har finanskriser, økonomiske depresjoner og motgangstider ofte vært gode baktepper for filmbransjen. USAs svar på «Grevinnen og hovmesteren», juleslageren «It’s A Wonderful Life» (1946) med Jimmy Stewart er en smellvakker fortelling om en forretningsmann som vurderer å ta livet av seg pga dårlige forretninger, mens Warren Beatty og Faye Dunaway er briljante som skurkeparet «Bonnie & Clyde» under 30-tallets desperate pengesituasjon.

I disse «Skyfall»-tider må vi heller ikke glemme Sam Mendes sin rørende og fengslende «Road To Perdition», hvor Tom Hanks spiller en leiemorder som i 1931 bare vil komme seg bort fra the biz.

Men den nærmeste referansen til «Killing Them Softly» ligger så nære at man knapt tenker over det. For James Gandolfinis portrettering av bossen Tony Soprano tar jo utgangspunkt i at New Jersey-mafiaen er truet fra alle kanter, både rent personellmessig, men aller viktigst økonomisk. De gamle inntektskildene var begynt å tørke ut, og mafiaen som tidligere spradet rundt i classy dresser og styrte byene, måtte begynne å gjøre ustilige ting for å sikre cash flow.

Samtidig som første sesong gikk på amerikansk TV, offentliggjorde FBI avlyttinger som viste at desperate mafiakarer planla en svindel hvor de skulle lage falske baseballkort for å hustle antikvariater for smådollars. I de samme avlyttingsloggene sitter mafiaen småstolt og skryter av at dette nye TV-showet, «The Sopranos», er basert på dem.

Så slik sett er det perfekt at James Gandolfini dukker opp som leiemorderen Mickey i «Killing Them Softly», og det er vanskelig å ikke tenke på ham som en slags Tony Soprano som omsider har mistet grepet, fortapt og forfyllet og desperat i en småby et sted i USA hvor han ikke skulle vært, men dessverre ender sin karriere og nesten sitt liv.

Nød lærer naken kvinne å spinne, og mafiamenn å koke opp dumme ideer.

God film blir det ofte av det uansett.