I går lanserte altså Netflix-gründer Reed Hastings (bildet) sin tjeneste i Norge, og med det ga han ytterligere fart til det som trolig vil vise seg å bli den største film- og tv-revolusjonen siden dvd-formatet ble introdusert. Selv om vi i Comoyo er en konkurrent til Netflix, og også jobber med abonnementsløsninger for film og tv-serier selv, må vi selvfølgelig ønske den amerikanske giganten hjertelig velkommen.

Flere her i huset har jo hatt amerikansk Netflix-konto en stund (den bytter jeg foreløpig ikke med den norske), og man må jo bare være imponert over den teknologiske løsningen og den enorme kundemassen selskapet har opparbeidet seg gjennom flere år.

Men hva er det egentlig ved Netflix som gjør folk så forventningsfulle? De har jo hverken de nyeste filmene eller de siste sesongene av tv-seriene jeg følger med på?

«Content is king» er en frase som ofte blir gjentatt av folk som jobber i de mer tradisjonelle delene av mediesektoren. For mange av de gamle mediekjempene har Netflix‘ suksess faktisk vært en stor overraskelse, nettopp fordi selskapet har gjort så gode penger på hovedsaklig gammelt innhold og nisjeinnhold krydret med noen få nyere titler.

I Norge har de riktignok sesong 1 av «The Walking Dead», men sesong tre er jo i gang nå? Hvor er de siste «Dexter»-sesongene? Og de aller fleste filmene er jo av eldre dato?

Her til lands møter Netflix konkurranse fra særlig to store selskaper som er aktive i å kjøpe eksklusive rettigheter – Viaplay og CMore.

Hvis content fremdeles er en eneveldig konge vil vi tro at disse selskapene, som tradisjonelt har vært gode på tradisjonell betal-tv, utkonkurrerer Netflix ganske greit.

Viasat har til og med lansert en nettjeneste, Viaplay, som koster det samme som Netflix. Viaplay har brukt mye penger på å inngå eksklusive film- og tv-serieavtaler, særlig med de store Hollywood-spillerne, som Netflix foreløpig mangler.

Med nyere og større titler vil vel Viaplay helt objektivt være et foretrukket valg for 99 prosent av alle nordmenn når de nå skal velge seg en abonnementsbasert streamingtjeneste? Eller?

Vel, jeg tror ikke nødvendigvis at tjenesten med det «beste» innholdet vinner denne «krigen» lett.

Først og fremst har Netflix et veldig sterkt merkenavn, med en ekstremt lojal kundebase (en undersøkelse fra 2011 viste at amerikanske Netflix-kunder til og med var mer lojale enn Apple-kunder). Tradisjonelle tv-distributører oppnår sjelden denne typen lojalitet.

Netflix har en enkel og velfungerende streamingløsning, og anbefalingsmotoren (en avansert algoritme som skal hjelpe kunden med å finne relevant innhold) gir Netflix høy troverdighet som internettjeneste.

Det Netflix skjønte tidlig er den ekstreme viktigheten av distribusjon. Hjemme hos meg kan jeg allerede nå bruke Netflix på min laptop, PS3, Mac Mini, Apple TV, iPad og to smarttelefoner. Og jeg kan starte en film på én dings og fortsette den på en annen.

Netflix er en tjeneste som har internett som første og eneste prioritet (dvd-utleien de driver med i USA vil de fase ut), noe som merkes og settes pris på av en kundebase som i økende grad bruker nettet som mediekanal nummer én. Den tilbyr noe annet og noe mer enn enkelte konkurrenter fra tv-verden, som bare dytter ut innhold på nettet og håper på det beste.

Derfor tror jeg også at Netflix, i hvert fall på sikt, kommer til å gjøre det bra i Norge selv om CMore og Viaplay i utgangspunktet tilbyr nyere innhold laget av større innholdsprodusenter. Så vil innholdet selvfølgelig også ha mye å si for hvordan styrkeforholdet blir konkurrentene imellom. For selv om content kanskje ikke er eneveldig konge lenger, er den definitivt del av den rojale familien.

Så, til slutt, hva slags håp gir dette for Comoyo?

For det første har vi en fordel vel ikke å ha kortsiktige ambisjoner om å nedkjempe Netflix, men snarere lære av dem og prøve å tilby en tjeneste med en litt annen vri. Dette er et maraton der det ikke nødvendigvis bare er én vinner, men der det forhåpentlig er flere som vil løpe sammen i mål – om man i det hele tatt kan snakke om en målstrek. Mange trodde musikkstreamingtjenesten Wimp i sin tid ville være sjanseløse mot Spotify, som var først ute, men Wimp lever jo nå godt ved å konsentrere seg om sin egen greie.

Vi håper at det kan bli en fordel at vi har ansatte i Norden (Netflix styres derimot i sin helhet fra USA) og kan ha en tettere dialog med den nordiske rettighetsbransjen.

Dessuten har vi ambisjoner om å bygge en internettjeneste som til fulle utnytter nettets fordeler som distribusjonsform – og ikke bare en tjeneste som spyr ut innhold uten tanke på at internett faktisk har potensial til å gi kunder helt andre typer opplevelser enn det tradisjonell tv kan.

Og på det siste punktet har vi mest å lære av Netflix.