• Her kan du se «Neil Young – Journeys»

Neil Young er for tiden aktuell i Norge med selvbiografien «Memoarer», og nå får vi sjansen til å bli med rockelegenden ut på biltur.

«Neil Young Journeys» ble filmet i mai 2011, under de to siste dagene på en turne som endte i Torontos legendariske Massey Hall. Regissør Jonathan Demme satte seg i passasjersetet på Neil Youngs velholdte 1956 Ford Crown Victoria, og filmet hele kjøreturen. Vi snakker om 134 kilometer i bedagelig søndagstempo, fra rockerens hjemby Omemee, Ontario og til konserten i Toronto.

Mesteparten av filmen består imidlertid av konsertopptak, der Young står mutters alene på scenen – med et helvetes kraftig lydsystem, en spesialbygget gitar, et pumpeorgel fra 1885 og en svær indianer i tre. Her forteller han historier med musikk, mens han raser igjennom en blanding av gamle høydepunkter (inklusive «My My, Hey Hey (Out of the Blue)» og «Ohio»), samt nyere låter fra «Le Noise».

Deriblant «Walk With Me» og «Peaceful Valley Boulevard». Her spiller Neil Young sistnevnte på Farm Aid i 2011:

Undertegnede er ingen hardcore Neil Young-fan, men har stor respekt for fyren – og til å ha rundet 67 er det sannelig fortsatt nok futt i gubben. Det er også interessant at konsertopptakene gir et mer intimt innblikk i Neil Youngs liv enn dokumentarscenene, selv om de utfyller hverandre ganske bra.

Klimakset med den selvutleverende låta «Hitchhiker» er skikkelig gåsehudøyeblikk, der han ramser opp et langt liv på amfetamin, tjall, kokain, valium og paranoia. Det er heller ikke tilfeldig at Young endte turneen sin i Massey Hall: førti år tidligere spilt han inn liveplata «Live at Massey Hall 1971» her, som først ble sluppet i 2007:

Som konsertfilm er «Neil Young Journeys» sterke saker, selv om intervjuene forteller oss fint lite nytt. Dette gir oss i alle fall en bra følelse av å dra ut på en sightseeingtur med Neil Young, og det er jo litt spesielt i seg selv. Ikke så mange av oss som sånn ellers vil få sjansen til å oppleve noe sånt.

Jeg vil ikke påstå at Young gir så fryktelig mye av seg selv her, og Demme stiller ikke akkurat dyptpløyende spørsmål som lar oss komme nærmere innpå denne legenden. Han er bare med som passasjer, og fanger opp det Young har lyst til å fortelle om der og da. For det meste mimring om gamle dager, mens han peker ut områder han husker fra barndommen – mesteparten for lengst revet og byttet ut med nye bygninger.

Han viser oss rundt i hjemtraktene, og forteller anekdoter fra oppveksten: om hvordan han tok livet av en skilpadde ved å stikke en kinaputt opp i baken på den, og ble lurt til å spise tjære av en eldre gutt.

På veien kjører Neil innom en ungdomsskole som er døpt etter faren hans, den anerkjente forfatteren Scott Alexander – og stopper noen minutter på eiendommen der familiehjemmet hans lå, sammen med lillebroren Bob. Alt er veldig uformelt, upretensiøst og slentrende – filmet med et hjemmevideokamera, uten staffasje og styr.

«Neil Young Journeys» er nok mest for den ivrige fansen, men holder interessen selv for de av oss som har et mer avslappet forhold til Neil Young. Konsertopptakene er helt glirende, og intimt filmet. Så intimt, faktisk, at Neil spytter ned deler av linsa på et av kameraene, som er festet tett på mikrofonstativet hans. Dette er trolig så nærme de fleste har lyst til å komme fyren, uten å bli påspandert middag først.

Som Young selv sier på DVD-ens ekstramateriale, som musikkfilm er dette «pretty simple».

I USA ble «Neil Young Journey» satt opp på kino, mens her hjemme slippes den rett på hjemmekino – og det er nok et smartere valg. Dette er langt fra like filmatisk som greiene Jonathan Demme tidligere har laget sammen med Neil Young. De har samarbeidet jevnlig helt siden Young komponerte tittellåta til Demmes film «Philadelphia»:

Demme regisserte senere live-videoen «The Complex Sessions» (1994):

I 2006 lagde de «Neil Young: Heart of Gold» sammen:

… og deretter «Neil Young Trunk Show» (2009):

Jonathan Demme er fortsatt best kjent som filmregissøren bak saker som «The Silence of the Lambs», «The Manchurian Candidate» og «Philadelphia» – men har gjennom hele karrieren laget musikkfilmer.

Hans mest kjente er trolig Talking Heads’ «Stop Making Sense» (1984):

Sånn til slutt, her er en konsertfilm Neil Young selv lagde i forbindelse med lanseringen av «Le Noise» i 2010: