[filter_factboxes]

Otto Jespersen er tilbake på skjermen i TV 2s Monster-produserte humorsatsning, «Nattskiftet». Drevne folk både foran og bak, kan det gå galt?

Nei da. Dette holder hva det lover. Dette er rett fram buskishumor, overdrevent og fysisk, befolket av pappfigurer istedenfor hele mennesker, historielinjer som er fullt ut forståelige for ethvert norsktalende menneske over tolv år og, ikke minst, en karismatisk hovedperson.

Serien er basert på den islandske serien «Næturvaktin». Se her:

Vi skjønner ikke stort av hva de sier, men én forskjell er åpenbar: Den norske utgaven er langt mer vakkert fotografert. Det ser ut som påkostet reklame. Serien er behagelig å se på til tross for at den foregår på en bensinstasjon. Det er blankpolert skittenrealisme der bensinstasjonen ikke lenger er et virkelig sted, men en teaterkulisse. Det gnistrer i ruta.

Etter mange, mange, mange år med norsk TV-titting er vi fortrolige med å se Jespersen gå akkurat passe langt over streken. Det er plass til flere av hans etter hvert velkjente tirader. Han har så mange sarkasmer å komme med at han nesten går tom for luft. Hvis du liker det, så liker du det.

Serien legger seg på en fandenivoldsk tone og søker seg vekk fra det overbeskyttende og det korrekte. Her er alle noen svin, de slår barn, lyver, stjeler og kjefter på hverandre uten å skamme seg. På sitt beste er det forfriskende. På sitt verste er det bare veldig harry. Ooh, som de tar pulsen på samtiden, jødevitsene fra «Rikets Røst» er jo byttet ut med sigøynervitser. Helt greit, så lenge de kommer i en eller annen fornuftig kontekst. Noen ganger kommer det for nære alminnelig hverdagsrasisme til at det egentlig er gøy. Det skal godt gjøres å få folk til å le av umotivert ondskap.

«Nattskiftet» har enkelte treffsikre vitser og hendelser man knegger litt av. Personlig sliter jeg med at jeg ikke kjenner igjen disse typene. De er figurer som er tegnet utenifra, uten substans eller troverdighet. Jespersen er god på å være ekkel på talkshow, ikke like dyktig skuespiller. Han er gjerrig og han driter i sønnen sin, ferdig med det.

Hans to yngre butikkassistenter er heller ikke veldig treffsikre. John Brungot spiller en slabbedask som drømmer om å bli artistmanager. Hvor mange råneklisjeer er det egentlig mulig å stappe inni en karakter? Han vifter amatørmessig med hendene for å understreke setningene sine. Mats Eldøen spiller en medisinstudent som har droppet ut. Han har litt mer å gå på, og er den i flokken vi blir mest nysgjerrig på.

Et annet problem er at historielinjene tilsynelatende ikke er så viktige. Etter å ha sett tre episoder, virker intrigene slappe og uoppfinnsomme og nærmest et nødvendig onde for å få til elleville hendelser. Serien vil sikkert bli populær på TV, fortrinnsvis blant folk som foretrekker komedie på norsk. For det går jo på TV.

P.S.: Hyggelig med dempet landeveismusikk i bakgrunnen fra min gamle klassekamerat Peder Kjellsby! Hei, Peder, lenge siden! Et spørsmål: Er det virkelig en referanse til kjenningsmelodien til «Fleksnes» inni der, eller er det bare innbilning? Ring en dag du er i byen, da.