Denne uken var det norsk premiere på krimthrilleren «Parker», som ved første øyekast kan se ut som en helt straight Jason Statham-film. Og viser seg å være en helt straight Jason Statham-film. Ikke noe galt i det.

Men selv om vi digger den britiske muskelbunten med den blanke issen, hadde «Parker» potensial til å bli så mye mer. Filmen er nemlig basert på en roman av den legendariske krimforfatteren Donald E. Westlake, som under pseudonymet Richard Stark skrev en hel bokserie om den hardbarkede forbryteren Parker.

En innflytelsesrik serie som nyter enorm respekt blant andre forfattere – og har kultstatus blant kjennere av hardkokt litteratur. I motsetning til så mange av sine pocketkrim-kollegaer var Westlake er helt glimrende forfatter, som hadde et overlegent håndlag både når det gjaldt skrivekunst og konstruering av intriger.

Hvis du har lyst til å finne ut mer om Parker bør du sjekke ut den innholdsrike websiden «The Violent World of Parker».

Romanene har blitt filmatisert gjentatte ganger siden hardhausen Parker først dukket opp i debutboken «The Hunter» for over femti år siden. Problemet er at hovedpersonen er en råtass som er alt for nådeløs til å bli skildret trofast på film. Parker lever av å stjele, men er slett ingen gentlemanstyv. Han er en iskald, steinhard sosiopat uten et snev av empati.

En fryktinngytende hardhaus som driter i alle og kun er opptatt av å fullføre jobben, stjele det han kan – og eventuelt ta en nådeløs hevn hvis noen våger å kødde med ham.

Jason Statham har det rette utseendet for rollen, men årets filmversjon av «Parker» sliper ned alle de skarpe kantene i et forsøk på å forvandle en av litteraturhistoriens største badass-er til en helt vanlig actionhelt. Synd, for den samme feilen har i forskjellige grader blitt begått i omtrent hver bidige Parker-filmatisering siden sekstitallet.

Personlig føler jeg at en perfekt skuespiller for rollen som Parker hadde vært Michael Shannon, i ale fall hvis han trente seg opp litt. Forfatteren baserte Parker på en ung Jack Palance, sånn som denne avdøde filmskurken så ut i «I Died a Thousand Times» (1955):

Donald E. Westlake nektet alle de tidligere filmene å ta i bruk navnet Parker (ikke noe fornavn, bare Parker), siden han hadde et håp om at noen en dag ville produsere en hel filmserie som var trofast mot de kompromissløse romanene. Don ventet forgjeves frem til sin død i 2008, og deretter solgte kona hans filmrettighetene til første og beste.

Siden «Parker» floppet på kino i USA er det tvilsomt om Jason Statham får muligheten til å fortsette serien, noe som åpner opp et lite håp om at noen en dag vil gi oss en vaskekte «Parker»-film.

Før den tid må vi nøye oss med det glimrende tegneserien av Darwyn Cooke, som jeg helhjertet kan anbefale. Særlig den luksuriøse «Martini Edition», en diger praktutgave som ligger ved siden av meg mens jeg skriver dette.

Hvis du har sans for tegneserier bør du også sjekke ut de hardkokte krimhistoriene til Ed Brubaker, som har tatt mye inspirasjon fra Westlake. Selv om vi har til gode å se Parker trofast skildret på film, er det allikevel laget flere filmer basert å denne romanserien – og dem skal vi se nærmere på nå:

«Made in U.S.A.» (1966)
Basert på: «The Jugger».
Denne versjonen av Parker heter: Paula (spilt av Anna Karina).
Trofast mot opphavet: 1/10. Nei, absolutt ikke!

Jean-Luc Godard regisserte denne New Wave-lavbudsjettfilmen med sin muse Anna Karina i hovedrollen. Så ja, et sted på veien forandret den hardkokte ransmannen Parker seg til en kvinnelig reporter ved navn Paula – som en gang i fremtidens Frankrike etterforsker mordet på elskeren David.

Undertegnede er ingen hardbarket Godard-fan, men «Made in U.S.A.» er en uoversiktlig smørje selv til ham å være. Med en masse referanser til datidens politiske brannfakler (som fortellerstemmen sier: «Vi befinner oss i en politisk film. Walt Disney med blod!»), antikapitalisme, miniskjørt og Marianne Faithfull i en liten birolle. Slett ikke min greie, som har minimalt med Parker å gjøre.

«Mise a sac» (1967)
Basert på: «The Score».
Denne versjonen av Parker heter: Georges (spilt av Michel Constantine).
Trofast mot opphavet: 7/10. Angivelig temmelig nære boken.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha sett denne franskproduserte thrilleren, som er notorisk vanskelig å få tak i. Finnes ikke så mye som et klipp fra den på YouTube, heller. «Mise a sac» gikk i sin tid uklippet på norske kinoer under tittelen «Midnatt-raidet», men er siden den gangen ikke sluppet på noe hjemmekinoformat.

I romanen leder Parker et ambisiøst kupp, der et dusin yrkesforbrytere slår seg sammen for å robbe en hel småby i Nord-Dakota. I «Mise a sac» er handlingen forflyttet til Servage, en småby i de franske alpene – men i følge kyndige fagfolk følger filmen boken temmelig trofast. Så i dette tilfelle er jeg tilbøyelig til å la tvilen komme tiltalte til gode.

«Point Blank» (1967)
Basert på: «The Hunter».
Denne versjonen av Parker heter: Walker (spilt av Lee Marvin).
Trofast mot opphavet: 6/10. Ikke fryktelig trofast, men allikevel et must!

Et av sekstitallets cooleste krimfilmer, med en av sin tid cooleste filmtøffinger! Løst basert på den aller første Parker-romanen, men fortalt i en fragmentert stil som antyder at alt vi ser muligens er den døende hovedpersonens feberdrøm. Enten det, eller så er Walker (Lee Marvin) muligens en hevnende engel som allerede er død.

Uansett en førsteklasses kultklassiker, der hardhausen Walker blir bedratt av sin makker Mal (John Vernon), som skyter ham i ryggen etter et verditransport-ran – og stikker av med Walkers upålitelige kone Lynne (Shar|on Acker). Walker overlever (muligens), og går målbevisst inn for å ta hevn, samt få tilbake de 93.000 dollarene han ble frastjålet. En essensiell gullfilm!

«The Split» (1968)
Basert på: «The Seventh».
Denne versjonen av Parker heter: McCain (Jim Brown).
Trofast mot opphavet: 5/10.

En stjernespekket thriller med godtfolk som Gene Hackman, Warren Oats og Donald Sutherland. En helt brukbar kuppthriller, men en underveldende Parker-filmatisering.

«The Spilt» var den første filmen til å få en streng «R»-rating i USA, og i Norge ble den grundig klippet ned (fun fact: byråkratene i den norske filmsensuren beskrev hovedpersonen som «neger», og hans kjæreste Elle som «negerpiken» i sakspapirene sine. Slagsmålene måtte sensureres, men rasisme var åpenbart helt greit).

Sett i dag er ikke «The Spilt» særlig brutal, men den er temmelig dyster. McClain (Jim Brown), leder et kupp mot fotballstadion L.A. Coliseum, med et utbytte på en halv million dollar. Men så blir pengene stjålet, og tyvene angriper hverandre. Filmen ble for første gang sluppet på DVD i fjor.

«The Outfit» (1973)
Basert på: «The Outfit». Duh.
Denne versjonen av Parker heter: Macklin (spilt av Robert Duvall).
Trofast mot opphavet: 8/10. Ja, faktisk.

Donald E. Westlake uttalte før sin død i 2008 at Robert Duvall var hans personlige favoritt blant skuespillerne som portretterte Parker, og «The Outfit» er den filmen som holder seg tettest opp til det han skrev. En minimalistisk actionthriller regissert av John Flynn, mannen bak den glimrende exploitation-rullen Rolling Thunder.

Denne utgaven av Parker heter Macklin, og selv om Robert Duvall ikke er noens definisjon av en beinhard muskelbunt, overbeviser han som seriøs yrkesforbryter. Macklin har akkurat kommet ut fra fengselet da elskerinnen Bett (Karen Black) gir ham nyheten om at broren Eddie har blitt henrettet av mafiaorganisasjonen The Outfit.

Macklin føler at 250.000 dollar er en rimelig kompensasjon for drapet, og han akter å plage livet av mafiabossen Mailer (Robert Ryan) helt til han punger ut. Etter å ha blitt rundlurt av Mailer går Macklin til full krig mot mafiaen, sammen med makkeren Cody (Joe Don Baker). En barsk lavbudsjettfilm som gjør akkurat det den skal gjøre!

«Slayground» (1983)
Basert på: «Slayground».
Denne versjonen av Parker heter: Stone (spilt av Peter Coyote).
Trofast mot opphavet: 3/10. Rundt ti minutter er fra boken, toppen.

Ok, det begynner å bli noen år siden jeg så denne britiske thrilleren, men bare begynnelsen ser ut til å være tatt fra boken. Den profesjonelle raneren Stone (Peter Coyote) er nødt til å hyre inn en uerfaren sjåfør til en kupp mot en pengetransport, og under flukten kjører grønskollingen rett inn i ung jente.

Dette viser seg å være datteren til en mangemillionær som ansetter den iskalde leiemorderen/seriemorderen/psykopaten Costello (Philip Sayer) for å drepe de ansvarlige. Denne utgaven av Parker er en veik, sutrete småforbryter, som stikker av til London rundt halvveis ut i handlingen – der han slår seg sammen med moromannen Mel Smith!

«Slayground» er en av de få filmene produsert av video-distributøren Thorn Emi, som ble en gedigen flopp. «Slayground» er så godt som glemt i dag, og med god grunn.

«Payback» (1999)
Basert på: «The Hunter».
Denne versjonen av Parker heter: Porter (spilt av Mel Gibson).
Trofast mot opphavet: 6/10.

Dette er trolig den Westlake-filmatiseringen flest har sett (basert på samme roman som «Point Blank»), selv om mange neppe vet at studiosjefene reagerte med forferdelse over originalutgaven av «Payback» – og forlanget at deler av filmen ble spilt inn på nytt.

Mel Gibson er Porter, en hardbarket forbryter som med nød og neppe overlever to kuler i ryggen etter å ha blitt bedratt av sin sadistiske partner Val (en lystig overspillende Gregg Henry). Porters prinsippfaste mål er å få tilbake sin del av byttet fra kuppet: 70.000 dollar, uansett hva det ellers måtte koste ham. Gibson filmet om finalen helt, og gjorde Parker mer publikumsvennlig med en sardonisk «voice over» og noen vittige replikker.

Det er også interessant at Gibsons forsøk på å gjøre filmen mer kommersiell blant annet involverte å legge til en scene der han blir torturert med slegge. Jeg lurer på hva dealen er med Mad Mel og tortur, et sado-tema som går igjen i foruroligende mange av filmene hans. Bare spør Jesus.

«Payback: Straight Up – Director’s cut» (2006)
Basert på: «The Hunter».
Denne versjonen av Parker heter: Fortsatt Porter, fremdeles spilt av Mel Gibson.
Trofast mot opphavet: 8/10.

Sju år etter at Mel Gibsons versjon av «Payback» gikk på kino, fikk regissøren Brian Helgeland endelig muligheten til å fullføre sin «director’s cut» av filmen med total frihet. Resultatet er en markant forbedring, med en langt grimmere stemning – som er mye mer i tråd med Westlake–romanen.

Uten blåfilter og humoristisk fortellerstemme, med en mer jazzy musikkspor og en kompromissløs tone. Helgeland legger lista under det første kvarteret, der Porter grisebanker kona Lynn (Deborah Kara Unger, som knakk to ribbein under opptakene av denne scenen) – og denger hodet hennes inn i en ovnsdør på kjøkkenet.

Greit nok, dama skjøt ham to ganger i ryggen, men dette er allikevel ubehagelige saker. Særlig med tanke på hva vi har hørt om Mad Mels raptusanfall i ettertid. «Payback: Straight Up» er ikke perfekt, men dette er en fordømt underholdende krim som gir oss en Parker det står respekt av.

PÅ EN MÅTE PARKER!

Donald E. Westlakes Parker-bøker har også inspirert en rekke andre forfattere og filmskapere. Her er et lite utvalg med filmer som minner mistenkelig om Parker, eller i det minste utspiller seg i hans voldsomme verden:

«Get Carter» (1971)

Michael Caine føles som en cokney-utgave av Parker i denne hardbarkede klassikeren. «Get Carter» er basert på en roman av den engelske krimforfatteren Ted Lewis – men er nærmere Westlake enn mange av filmene basert på historiene hans:

«Prime Cut» (1972)

Lee Marvin er tilbake i «Prime Cut», som er en av de rareste krimfilmene laget på syttitallet. En eksentrisk godbit som sjokkerte kritikere i USA med sin blanding av pikante nakenscener, skuddvekslinger, slakt og morbid humor.

Gene Hackman er kjøttgangsteren Mary Ann, mens Sissy Spacek er for det meste naken som den tvangsprostituerte gladjenta Poppy:

«Charley Varrick» (1973)

Moromannen Walther Matthau er ikke først og fremst forbundet med hardkokt krim, men han er allikevel helt glimrende som sløy bankraner i denne severdige Don Siegel-thrilleren.

Quentin Tarantino er en stor fan, som bl.a. tyvlånte «…go to work on you with a pair of pliers and a blowtorch»-monologen i «Pulp Fiction» herfra. Jeg mistenker også at Cormac McCarthy så «Charley Varrick» et par ganger før han skrev «No Country for Old Men»:

«Thief» (1981)

Michael Manns spillefilmdebut tar for seg hverdagen til juveltyven Frank (James Caan), basert på opplevelsene til den virkelige mestertyven John Seybold – som i skjul også var filmens tekniske rådgiver, mens han var ettersøkt av FBI.

«Thief» er mer realistisk og mindre hardkokt enn Parker-historiene, men opererer innenfor det samme universet:

«City on Fire» (1987)

Hongkong-action i regi av Ringo Lam, med vår mann Chow Yun-Fat. Han er en politimann som går «deep, deep undercover» som medlem av en bande juveltyver, og sliter med å bedra sine nye venner i det kriminelle miljøet.

«City on Fire» ble senere kjent som en av inspirasjonskildene til neste film på lista…

«Reservoir Dogs» (1992)

Quentin Tarantino har flere ganger innrømmet at Parker-bøkene var blant de mange inspirasjonskildene til «Reservoir Dogs».

Men han tok selvsagt også en del inspirasjon fra tidligere nevnte «City on Fire», «Point Blank», samt et femtitall andre filmer.

«The Dark Half» (1993)

Stephen King skrev romanen «The Dark Half» som et farvel til sitt pseudonym Richard Bachman. En overnaturlig thriller der en forfatter av hardkokte, Parker-aktige krimbøker (spilt av Timothy Hutton), blir hjemsøkt av sitt fiktive alter ego «George Stark».

Ja, veldig nære Westlake-pseudonymet Richard Stark – Men filmens Stark er langt mer psykopatisk enn Parker. Stephen King var en stor fan av Westlake, og en god venn – så han understreket at «The Dark Half» var en hyllest til Parker-serien i bokens forord.

«City of Industy» (1997)

Denne thrilleren har nasket plottet rett fra Parker-boken «The Sour Lemon Score», uten å kreditere forfatteren. Skurkete, selv om filmen er helt ok.

Harvey Keitel er den pensjonerte tyven Roy Eagan, som lar seg overtale til å delta i et siste kupp. Ranet utspiller seg uten problemer, men så bestemmer sjåføren Skip (Stephen Dorff) seg for å beholde utbyttet selv – og dreper alle medhjelperne. Men Parker… eh, unnskyld: Eagan lar seg ikke kverke like lett.

«The Limey» (1999)

Parker er en tidløs fyr som i løpet av de siste femti årene ikke har blitt en dag eldre. Men hvis Parker noensinne når pensjonsalder ville han trolig minnet veldig om Terence Stamp i denne Steven Soderbergh-thrilleren:

Og helt til slutt, her er tre andre severdige filmer skrevet av Donald E. Westlake:

«The Hot Rock» (1972)

«The Stepfather» (1987)

«The Grifters» (1990)