Honey Boo Boo Child viste seg raskt å faktisk ha en ganske herlig personlighet. Tåpelig også, selvfølgelig, men for det aller meste herlig. Jeg ser også svært mye opp til Mamma June, selvtilliten hennes kan muligens være det aller største som noensinne har dukket opp i realitysjangeren.

Det finnes liksom en åpning for at en smålubben femåring kan gå opp og riste på rumpa på scenen, for deretter å gråte fordi hun ikke får førstepristiaraen i skjønnhetskonkurransen. Mammaen, som åpenbart gir fullstendig blanke i at hun aldri vil bli omtalt som «en klassisk skjønnhet», trekker stadig vekk fram kvaliteter som personlighet, en smule klasse og anstendig personlig hygiene.

Det var vel bare et spørsmål om tid før Honey Boo Boo skulle få sin egen tv-serie. Første sesong ligger ute på YouTube nå.

«Dette er to personligheter som kommer til å bli drevet inn i galskapen, som kommer til å sprekke under den styrte regien», er det lett å spontant tenke. Om man er en skeptiker. Som jeg jo er. Og så kommer man til å tenke på det meste regisserte øyeblikket i «The Osbournes», eller hvor vanskelig det er med spin-off-serier basert på en wacky karakter (som Joey).

Men til min store forundring slås jeg av at familien, i motsetning til hva man skulle tro, synes å være normale i sitt hjemmemiljø. De virker lite plaget av kameraet, samt det faktum at de faktisk er et YouTube-fenomen basert på ikke bare ren beundring, men også en stor dose hånflir.

Nei, de påpeker glatt hvor herlige rednecks de er («redneckognize!») hvor mye de elsker å se på gjørmebryting, hvordan de vasker håret i vasken fordi det er ekkelt med badekar. Samtidig som de poengterer at de faktisk har en viss klasse. De elsker kanskje gjørmebryting, men de skulle aldri gjøre noe så upassende som å ikle seg bikini eller vise kløft. Jeg setter eksepsjonelt stor pris på dette, hvordan denne høyt satte egenmoralen faktisk er selve kjernen, selve kompasset oppi alt dette. Det er den som hindrer dette fra å bli et freakshow. Dette er stolte mennesker, ikke tapere.

Til tross for en viss freak-faktor som oppstår når faren snakker så grov southern drawl og tygger så mye skrå at man faktisk trenger teksting hver gang han er på skjermen.

Liten jente til tross, hele USA synes åpenbart at det er lov å le av det hele:

Eller, vel, nesten alle: