Mot slutten av 2010 leverte Paul Thomas Anderson endelig inn et ferdig manus for sitt nyeste prosjekt «The Master» til Universal Studios. Etter den kommersielle og kunstneriske suksessen med «There Will Be Blood» (2007) så utsiktene lyse ut. Studioet hadde siden begynnelsen av 2009 finansiert utviklingen av filmen. Nå var ledelsen spent på resultatet.
I lang tid hørte ikke Anderson noe før beskjeden kom i begynnelsen av 2011. Universal mente prosjektet var for risikabelt, og stoppet videre finansiering. «The Master» var på vei mot skraphaugen. I et stadig mer risikoavers Hollywood, fremsto Andersons ambisiøse film om en religiøs sektleder på 50-tallet lite attraktiv. Så kom en 25-årig tidligere partyjente på banen. Hollywood har ikke vært helt den samme siden.
Megan Ellison (26) er datter av USAs tredje rikeste mann Larry Ellison, grunnlegger av Oracle. For fire år siden var hun mest kjent gjennom oppslag på kjendisryktenettsiden gawker.com. I dag er hun en av Hollywoods mektigste produsenter.
Det er litt som om Camilla Hagen eller Cecilie Fredriksen plutselig skulle finansiere Joachim Trier og Eskil Vogts nye filmer. Fra en luksuriøs og gedigen villa i Beverly Hills styrer Ellison Annapurna Pictures. Med sin velholdne pengesekk sto hun bak to av konkurransefilmene i Cannes (Andrew Dominiks glimrende gangsterkomedie «Killing them Softly» og John Hillcoats forbudstidsdrama «Lawless»). Hun har betalt Kathryn Bigelows film om aksjonen mot Osama bin Laden (premiere i desember) og Wong Kar Wais nye drama om Bruce Lees trener The Grandmaster.
I tillegg finansierer hun de kommende filmene til Spike Jonze («Where the Wild Things Are»), David O. Russell («The Fighter») og Bennett Miller («Moneyball») som alle vil begynne innspillingen i løpet av sommeren.
Det er ingenting i veien med filmsmaken til Ellison tydeligvis. Men filmkarrieren hennes var ikke like kvalitetspreget til å begynne med. Hennes filminteresse begynte gjennom videokvelder i ungdommen sammen med moren og broren David (han er også produsent, men for mer kommersielle prosjekter som «Mission Impossible» og «G.I. Joe»). Hun begynte på en filmutdannelse ved University of South California i Los Angeles, men fullførte den aldri. I stedet brukte hun tiden på reising og festing, før hun en dag fikk det for seg at hun ville jobbe som filmprodusent.
Hennes første prosjekt var «Waking Madison» (2010), en indiefilm om en dame med spaltet personlighet. Den ble ingen suksess og gikk rett på video. Sammen med andre lavbudsjettsfilmer som «Passion Play» og «Main Street» fra samme år, vitnet de på ingen måte om en produsent med teft for kunstnerisk verdifulle filmer.
Men karrieren tok en brå vending i 2011. På 25-årsdagen overtok hun en betydelig større andel av familieformuen, og med ett var det mulig for henne å spille i en annen liga. Med agentbyrået ICA som rådgivere tok Ellison mål av seg å fylle et hull i Hollywood: finansiering av prosjekter til kunstnerisk ubestridte filmskapere som studioer med superhelter på hjernen har mistet interesse for.
Først spyttet hun inn en liten sum i Coen-brødrenes «True Grit», en investering som viste seg svært lukrativ. Men det var først da hun fikk snusen i Paul Thomas Andersons finansieringsproblemer at den unge produsenten fant et prosjekt som skulle bli rettledende for selskapet hennes. I fjor brukte hun 600 millioner kroner på fire filmprosjekter («Killing Them Softly», «Lawless», «The Master», «The Grandmaster»).
I tillegg kjøpte hun tre hus i Beverly Hills for 130 millioner kroner som til sammen utgjør hovedkontor og postproduksjonsfasiliteter. I 2012 har hun dessuten etablert en egen internasjonal salgsavdeling og et samarbeid med Sony Pictures. Hun har også ambisjoner om å ha en langt mer aktiv produsentrolle enn kun å finansiere. På Kathryn Bigelows nye film var hun til stede på settet under hele innspillingen i Pakistan.
Ellison har blitt sammenlignet med 90-tallets indiefilmfrelser Harvey Weinstein. Men der Weinstein var og er en halvpsykopatisk brumlebass, er Ellison stille, beskjeden og pressesky. Hun stiller ikke opp i intervjuer, og har knapt blitt fotografert offentlig de siste par årene.
Hun har også til gode å kunne vise til håndfast suksess. Høsten 2012 kan snu opp ned på dette. Både «Killing Them Softly», «The Master» og Bigelow-filmen har stort oscarpotensiale. Weinstein var 46 før han fikk sin første Oscar med «Shakespeare in Love». Kan Ellison bli tidenes yngste vinner av Oscar for beste film?
