Hva er pornografi?

Nærmere bestemt: Hva er forskjellen på pornografiske og vitenskapelige fremstillinger av seksualitet?

Svaret er mindre opplagt enn det du kanskje skulle tro.

Da den britiske, sexologiske pioneren Havelock Ellis gav ut sitt store seksualvitenskapelige verk «Studies in the Psychology of Sex» i 1896 ble for eksempel boka sensurert, og bokhandlere som solgte den ble dømt for spredning av pornografi. I retten ble det hevdet at det vitenskapelige ved verket bare var et skalkeskjul for å utgi «utuktige skrifter».

Og da legen Karl Evang (som senere skulle bli en av de viktigste figurene i opprettelsen av den norske velferdsstaten og ideen om folkehelsen) på 1930-tallet publiserte en artikkel om homoseksualitet i det tverr-Skandinaviske «Populært Tidsskrift for Seksuell Oplysning», ble artikkelen i Sverige stevnet for retten som pornografi.

Det til tross for at tidsskriftet hadde et uttalt mål om å systematisk unngå «ethvert pornografisk preg» og derfor bevisst brukte et ekstremt klinisk språk.

Og det slutter ikke der. Da Trond Viggo Torgersen lekte seg med taustumper i «Kroppen» på 80-tallet gikk for eksempel enkelte prester ut og advarte foreldre mot å la barna se programmet, på grunn av dets «upassende» innhold.

Og da reality-, makeover-, humor- og sexopplysningsserien «Trekant» hadde premiere på NRK3 i 2010 (og i igjen i 2011) var reaksjonene overveldende – og delte. På den ene siden ble programserien betegnet som relevant og moderne folkeopplysning for dagens unge, mens andre kalte programserien kynisk, spekulativ og seksualisert underholdning.

Journalisten Frank Rossavik kom kanskje med den artigste beskrivelsen, da han sa at det eneste som skilte «Trekant» fra porno, var fnisingen. For i følge Rossavik så fniser man ikke i porno.

Seksualopplysning har med andre ord opp gjennom historien stadig blitt møtt med beskyldninger om å være skalkeskjul for å spre pornografi, eller for å ha pornografiske trekk og likheter.

Det har igjen ført til et dilemma for de som vil spre viten om seksualitet og seksuallivet: For hvordan opplyse – uten å opphisse?

Det er også dilemmaet Bill og Ginny står overfor i den niende episoden av «Masters of Sex».

De har nemlig opparbeidet seg en solid mengde funn, og begynner så smått å bli klare for å la omverdenen får vite om hva som har foregått innenfor de fire laboratorieveggene i sene kveldstimer (vel, i alle fall det meste av det som har foregått…).

Men hvordan kan de best formidle hva de har funnet ut?

Spesielt Ginny synes verbalspråket blir for fattig, for klinisk og for tørt. Forrige uke satte hun derfor Bill på tanken om å få installert et kamera i Ulysses, slik at de med egne øyne kunne se – og senere vise frem – hvordan innsiden av en vagina ser ut under seksuell stimuli.

Og for deg som lurer: Det så omtrent slik ut:

sex1

Denne uka er de imidlertid på sporet av en ny oppdagelse. Rykningene, sammentrekningene, knipingen og klemmingen de har observert at forsøkspersonene deres gjør under sexakten – er de uttrykk for nytelse og lidenskap, eller er det rett og slett ufrivillige, fysiologiske fenomener?

Bill og Ginny kommer frem til at den beste måten å observere og vise frem funnet på, er å filme det.

Og Jane, ivrig etter å få gode skussmål for jobben hun gjør som sex-sekretæren deres, stiller opp, mot visse betingelser:

Fjeset skal ikke med, ei heller rumpa. Hun vil helst filmes fra høyre – hennes beste side. Filmen skal godkjennes av henne, og bare folk i vitenskapsmiljøet får se den.

sex2

Det virkelig interessante med episoden, med sitt fokus på visuell formidling av (sex)forskning, er hvordan den også blir en slags kommentar på serien som helhet.

Janes krav til filmen mimer for eksempel på mange måter kravene som filmskuespillere, inkludert Heléne Yorke og Lizzy Caplan, stiller til sine sexscener.

Og spørsmålene om opplysning versus opphisselse er like relevante for serien som helhet, som for formidlingen av funnene til Bill og Ginny.

For selv om vi ser på «Masters of Sex» for den gode historiens skyld, for mellommenneskelig drama og en spennende historie så loves vi også av produsentene at vi skal lære noe om den moderne sexforskningens utvikling, sett gjennom øynene til Masters og Johnson.

Og selv om ikke dette er noe som det ropes høyt om, så er det vel ikke utenkelig at noen rett og slett ser på serien fordi de synes den er litt sexy også, med sine villige sekretærer, sexsultne husmødre og jomfruelige sykepleiere?

Opplysning og opphisselse, med andre ord. Det ene utelukker ikke det andre, i stedet er det to sider av serien – og to sider av sexformidlingen til Bill og Ginny.

sex3

De to, i sin boble av kliniske fagbegreper og oppkonstruerte måter å betegne orgasmer og opphisselse på, ser imidlertid ikke helt denne koblingen mellom det pornografiske og det vitenskapelige i den ganske så sanselige filmen av Jane.

Det er det derimot Lester som betjener kameraet som påpeker. Han nekter nemlig å fremkalle filmen på sin vanlige filmlab, for som han sier: Guttene som jobber der «knows pornography when they see it».

Bill og Ginny får værsågod ta med seg filmrullen til en av de lugubre sjappene der de driver med den slags.

sex4

Og med det er vi for så vidt tilbake ved utgangspunktet.

For hva er pornografi?

Og hva er forskjellen på pornografiske og vitenskapelige fremstillinger av seksualitet?

Det kommer, slik denne scenen synliggjør, helt an på øyet som ser.

Der Bill og Ginny ser billedbevis på fysiologiske fenomener ingen tidligere har vært på sporet av, ser Lester en uanstendig film han ikke vil bli sett med.

sex5

Et kongressmedlem i det amerikanske senatet ble en gang bedt om å definere hva han mente med pornografi. Han sa: «Jeg kjenner det igjen når jeg ser det».

At den gjengse definisjonen på porno baserer seg på magefølelse og subjektive meninger, forklarer hvorfor det er så å si umulig å ha gode offentlige diskusjoner om det.

Det forklarer også hvorfor det er så lett å karakterisere noe som «pornografisk», «upassende» og «utuktig» – og på den måten samtidig avfeie det som verdiløst og lavkulturelt.

Til og med i en serie som grenser mot det mykpornografiske, og som vi altså denne uka ser at selv lefler med pornokonvensjoner i filmsekvensene av Jane og Ginny, vektlegges et skille mellom det «ekte» pornografiske og det Masters og Johnson holder på med.

Mens de venter på at rullen med Jane blir fremkalt prøver de nemlig ut en av filmfremviserne i sjappa. I et klipp som nesten er en identisk kopi av et av de første klippene vi så av Michael Sheen/Bill Masters i serien, der han ser på en kvinne som faker en orgasme gjennom et kikkehull, stadfester han at hun er en «elendig skuespiller» og at han og Ginny, med sin viten om hvordan den «ekte» seksualiteten ser ut, kan se at hun jukser på mils avstand.

Slik opphøyes, på et øyeblikk, sexprosjektet deres til noe annet og mer høyverdig og viktig. De driver tross alt ikke med underholdning og kynisk fanteri. De driver med ekte sex, de.

Og det altså til tross for at likhetene mellom Bill som startet sesongen med å kikke på at prostituerte Bethany faket seg til orgasme, og Bill som ler av en kvinne som gjør det samme her (riktignok på film), er påfallende.

Grensene mellom vitenskapelige og pornografiske fremstillinger av seksualiteten er altså slett ikke svart/hvite.

sex6

Det blir ikke minst tydelig i to av episodens beste scener, som begge kommer mot slutten.

Jane, som hadde som klausul i «kontrakten» at hun skulle få se den ferdig fremkalte filmen, er nemlig ikke fornøyd med resultatet, til tross for at verken ansikt eller rumpe er med, og hun er filmet fra sin beste side.

Det er ikke henne, føler hun.

Kvinnen foran kameraet er for overskridende, for hemningsløs. Hun kjenner ikke seg selv igjen.

Dessuten føles det ikke riktig at hun har gjort dette for penger – for som Ginny senere forklarer Bill, det er det i Janes øyne bare horer og pornoskuespillere som gjør.

sex7

Jane trekker seg med andre ord fra avtalen, og Bill og Ginny sitter igjen uten bildebevis.

I vitenskapens navn blir det nok en gang Ginny som kaster klærne. Hennes eneste betingelse, er at det ikke skal være noen andre enn Bill tilstede når hun gjør det.

sex8

Jeg syns denne scenen er magisk. Bills ubehag mens han står der – denne følelsen av at dette ikke er rett og riktig, men at det allikevel på et eller annet plan må gjøres – i vitenskapens navn og tjeneste – kommer frem i de små glimtene der øynene viker fra kameraet og han sliter med å fokusere på filmen, fordi han er så opptatt med å fokusere på Ginny.

Opplysning og opphisselse – hånd i hånd.

Og etterpå ødelegger han alt.

I en brun konvolutt har han nemlig ikke bare stappet noen penger han skylder Ginny for utlegg hun har hatt i jobben. Han har også lagt med en bonus, en godtgjørelse for tjeneste hun utfører i jobben, tjenester andre – altså Jane – ville fått betalt for, og som det derfor bare er rett og rimelig at hun også tilbys. Penger for sexen. Penger for å la seg filme.

Ginny ser slik ut når hun skjønner at det ikke er tull:

sex9

Hva er det med Bill, som får seg til å komme med et slikt tilbud?

Skjønner han ikke hvordan det vil bli oppfattet av Ginny, som er lidenskapelig opptatt av jobben nettopp fordi hun gjennom den føler hun gir et bidrag til vitenskapen?

Skjønner han ikke at når Ginny forteller han at Jane trakk seg fordi hun følte det var feil å få betalt, så var det muligens noe som ville gjelde for henne også?

Jo, jeg tror faktisk han skjønner det.

Etterpå.

Jeg tror at Bill, hvor usympatisk og tidvis manipulerende han enn kan virke, først og fremst sliter med sin manglende evne til å lese og forstå sosiale situasjoner.

Han skjønner seg rett og slett ikke på kvinnene rundt seg: Ikke på moren, ikke på Libby. Og heller ikke på Ginny, selv om hun muligens er den eneste har gjør et forsøk på å komme under huden på.

Jeg tror heller ikke at han egentlig mener å undervurdere Ginnys bidrag til prosjektet ved å gi henne penger for innsatsen og påpeke at han er sjefen og at det er i hans rett å gjøre nettopp dét.

Han vet godt at prosjektet ikke er verdt en krone uten Ginny, og at han skylder henne alt. Det forteller han henne også i rapporten han skriver om arbeidsinnsatsen hennes.

Det jeg tror er årsaken til at Bill betaler Ginny pengene, er fordi filmen ikke har noe med vitenskap å gjøre – og det hadde ikke de følelsene han kjente på under produksjonen av den heller.

Opplysning og opphisselse. To sider av samme sak.

sex10

LES OGSÅ:

«Masters of Sex» s01e08: Hvor autentisk er egentlig denne serien?

mastersofsex_hoved