NB! Spoilervarsel!

La oss snakke litt om autentisitet.

For i periodedramaer som «Masters of Sex» er autentisitet alt – og ingenting.

Utgangspunktet for slike serier er egentlig såre enkelt: Vi skal tas tilbake i tid, og for at det skal oppleves troverdig, er det flere kriterier som må oppfylles.

For det første må de konkrete, materielle omgivelsene være på plass – fortiden må se ut slik vi ser for oss at den så ut gjennom kles- og hårdrakt, tidsriktige biler og teknologi.

Dessuten må vi føle at vi er der, i universet som er skapt.

I «Masters of Sex» befinner vi oss for eksempel i St.Louis, Missouri, og i to korte klipp i denne og forrige ukes episode har det blitt gjort et (overtydelig?) poeng ut av nettopp det.

Da Barton parkerte bilen i et smug for å vente på prostituerte Dale forrige uke, hang det et stort, fargesprakende reklameskilt for St.Louis synlig plassert på en vegg like ved.

Og da Margaret ventet på Austin på togstasjonen denne uka, kunne vi igjen se et lignende skilt (lengre unna, men antagelig det samme?).

Funksjonen synes tydelig i begge scenene, nemlig å poengtere autentisiteten til en ellers ganske kjedelig – og ikke særlig livaktig – scenografi, som mest ser ut som om den kommer rett fra en middelmådig teaterproduksjon med flyttbare pappvegger i en udefinerbar brunfarge.

Få oss til å føle at vi er der, rett og slett.

Når vi først snakker om hvordan byen, eller i det minste bygninger, kvartaler eller andre geografiske landemerker brukes aktivt som kulisser i påkostede periodedramaer, står for så vidt både «Mad Men» og «Downton Abbey» i en særklasse.

I tilfellet Downton vil jeg gå så langt som til å si at det er selve herskapshuset som er seriens hovedkarakter, siden det er dets indre og ytre liv og skjebne i en verden i rask omveltning handlingen sentrerer rundt.

I «Mad Men» er det derimot byen New York som spiller en aktiv rolle som kulisse og bakgrunn for handlingen, med byens larm og ståk (som kan høres helt opp i leiligheten til Don og Megan), restaurantene og barene som stadig frekventeres, og gatene Don, Sally og Peggy tråkler seg fram i.

Når det gjelder «Masters of Sex» viser nettopp St.Louis-eksemplene jeg nevnte over at det her er brukt færre ressurser for å skape levende – og slik sett troverdige – omgivelser handlingen kan foregå i.

Serien er dessuten innspilt i California, trolig av budsjetthensyn.

Universitetssykehuset er allikevel et levende og livlig unntak, og det er tross alt her vi tilbringer mest tid.

Autentisiteten blir slik sett ikke nevneverdig ødelagt av at serien ellers stort sett er filmet i rolige forstadsgater og på en og annen parkeringsplass, og at «byscener» som den fra stasjonen er filmet med lettvegger.

sex1

«Masters of Sex» mangler kanskje litt av «Mad Men»s finesse når det gjelder fysiske autentisitetsmarkører i form av bybilder, rekvisitter og fancy innspillingslocations, men serien er bedre enn mange andre, og bortsett fra de litt påklistra (bokstavelig talt) St.Louis-skiltene, (og Bills kontorgardiner som er sydd av et stoff jeg har sett reklamert på Etsy), så skal det ikke mer enn en åpningsscene til før jeg føler at stemninga er satt og tidsreisen er foretatt, og at jeg er der.

«Masters of Sex» har imidlertid en annen utfordring å stri med som både «Downton Abbey» og «Mad Men» slipper unna: Serien er bygget på virkelige personers liv, og på faktiske, historiske hendelser.

Det vil si: Serien er bygget på Thomas Maiers biografi om William Masters og Virginia Johnson, og den er slik sett serieskaper Michelle Ashfords gjengivelse av Maiers gjengivelse av Masters og Johnsons liv og virke.

Når man beveger seg såpass langt vekk fra originalkilden er det lett å miste virkeligheten av syne, men til Ashfords forsvar skal serien ligge tett opp til boka, og til Maiers forsvar skal boka ha vært forholdsvis troverdig.

Vi kan med andre ord med god samvittighet la oss forføre av en fascinerende fortelling, samtidig som vi tar utgangspunkt i at vi også lærer «sannheten» om to av sexforskningens største pionerer.

sex2

Måten forholdet mellom Bill og Ginny portretteres på i serien er kanskje dens sterkeste troverdighetskort.

At det var en gnist og en tydelig kjemi mellom de to, virker naturlig og sannsynlig for alle som har fått med seg de to viktigste faktaene om Masters og Johnson: De forsket på sex, og de var sine egne forskningsobjekter.

Autentisiteten i det anspente, stadig vanskelige privat-profesjonelle forholdet blir styrket av Michael Sheen og Lizzy Caplans eminente skuespill. Vi tror på forholdet mellom Masters og Johnson fordi vi tror på Sheen og Caplan i rollene som dem.

sex3

Tror vi så på ekteskapet mellom Bill og Libby?

Vel, det spørsmålet har for så vidt dobbelt betydning, og mitt svar blir derfor både ja og nei.

Nei, jeg tror ikke det vil vare. Jeg tror ikke dette ekteskapet har noen fremtid. Men jo, jeg tror på måten det fremstilles på i serien.

Det til tross for at denne delen av fortellingen er fri fiksjon: Virkelighetens Bill og Libby Masters hadde nemlig to barn på det tidspunktet Bill begynte å samarbeide med Ginny.

Det kan kanskje sees som et brudd på autentisitetskontrakten, men jeg foretrekker en spennende historie foran realisme, og er glad for at serien tør å gå egne veier og bryte med forventningene.

sex4

Libby opplever likevel noe i ukas episode som problematiserer dette med forventninger og forestillinger om perioden serien foregår i. Hun blir venn med den svarte handymannen Walt, og han slippes inn i varmen og blir dansepartneren hennes i Bills fravær.

Scenen der de danser tango på stuegulvet, med tv’en som instruktør, er veldig vakker. Men er den troverdig? Autentisk? Sannsynlig?

Nå er det lenge siden jeg har sett den, men jeg synes å huske at filmen «Far From Heaven» fra 2002 (regissert av Todd Haynes, med Julianne Moore i hovedrollen) malte et tilsynelatende svært troverdig bilde av forholdet mellom en hvit, amerikansk husmor og en svart mann i femtitallets USA.

sex5

Sammenlignet med filmen (se den!), er Libby litt for rask til å slippe Walt så nært inn på seg, litt for vennlig og litt for lite betenkt over om noen kan komme til å se dem (og hva de i så fall vil si), til at jeg tror at dette er noe som kunne ha skjedd «i virkeligheten».

Og når sant skal sies så røper hun ikke at han er dansepartneren hennes for legen på sykehuset, som i tillegg kan opplyse om at hun er gravid (hurra!).

Men likevel: Er det virkelig sannsynlig at den profilerte, vakre unge kona til en av byens mest kjente leger, så lett lar en afroamerikansk håndtverker slippe så tett innpå seg?

En vi forhåpentligvis får se mer av i kommende episoder, og som vi endelig kom litt under huden på denne uka, var den tilknappede og inneslutta Dr Lillian DePaul.

sex6

Og det er kanskje først når vi får innblikk i karakterens indre liv og skjulte hemmeligheter (som for eksempel i den hjerteskjærende måten vi får vite at Lillian har kreft på), at de for alvor trer frem og blir «virkelige» for oss.

For det er først da vi begynner å bryr oss, som om de skulle vært virkelige personer, noen vi kjenner.

Men DePaul er altså er en fiktiv person, som (så vidt jeg vet) ikke hadde noen plass i Masters og Johnsons virkelige liv.

Og først og fremst representerer hun i serien en forventning vi har om at kvinner som gjorde suksess i mannsdominerte yrker på den tiden, møtte motstand, likegyldighet og uvitenhet.

Karakteren i seg selv er altså kanskje ikke det viktigste, men det hun står for og reaksjonene hun møter, er et sentralt budskap i serien. Og nettopp motstanden er det som gjør henne troverdig som tv-figur.

Gnisningen mellom Lillian og Ginny synliggjør også at kvinner ikke nødvendigvis vil andre kvinner vel selv når det er få av dem, og at de i motsetning til å støte og hjelpe hverandre frem, er konkurrenter om menns anerkjennelse, samarbeidsvillighet og faglige støtte.

sex7

Forresten: Musikk er ofte opplagte autentisitetsmarkører i periodedramaer.

I ukas «Masters of Sex» er det Frank Sinatras «Love and Marriage» som setter stemningen og fanger tidsånden, og som også gir tittel til episoden.

Låta henspiller på inngåelsen av et ekteskap – og oppløsningen av et annet.

Ethan og Vivian personifiserer her sekstitallets normer og forventninger til gutt møter jente, gutt frir, gutt og jente inngår giftermål.

Selv om jeg syns karakterene er blant de minst troverdige i hele serien (de er så unge, pene og… flate), så virker denne naive troen på ekteskapet ekte og realistisk. For hvilke andre muligheter fantes?

Ingen, ennå. Hippietid og seksuell revolusjon er noen år unna, fremdeles.

Når det er sagt så er det allikevel litt usannsynlig at Ethan og Vivian begge har en slik blåøyd tiltro til ekteskapsinstitusjonen at de er helt fullstendig blinde for alle ekteskapene rundt seg, hvorav ingen kan kalles særlig velfungerende.

Men det er kanskje bare med på å styrke autentisiteten at de likevel, tross alt, velger å gå for ring på fingeren.

sex8

Ekteskapets utfordringer (og oppløsning) blir portrettert av Vivians foreldre, Barton og Margaret, som riktignok kanskje sliter med større problemer enn de fleste.

Likevel er det noe som skurrer i vårt møte med de to denne uka.

For er det virkelig så utenkelig for Margaret at Barton kan være homofil? Hun virker ikke engang være i nærheten av å tenke tanken, selv i møte med Dale. Men kanskje er hun bare så oppslukt i sitt eget miserable liv, at hun ikke ser andre i det hele tatt?

Barton, på sin side, sliter ikke bare med å komme opp med en troverdig forklaring på sin manglende interesse for kona. Han utviser også en stadig sterkere desperasjon etter å gjøre noe med «problemet», og oppsøker Bill for å spørre han om det finnes terapi som kan kurere homofili.

Og det bringer oss tilbake til kjernen i serien, nemlig arbeidet til Masters og Johnson.

For vi vet at spesielt Masters etter hvert ble svært opptatt av seksuelle avvik, og at han gjorde en rekke ndersøkelser og eksperimenter der han forsøkte å «omvende» homofile menn. Han mente også at han hadde lyktes.

Ginny var i følge biograf Maier ikke like sikker på denne studien, og hadde mistanker om at Bill kunne ha forfalsket bevisene.

Bartons forspørsel denne uka er et frampek til alt dette. Om det virkelig var slik Bill Masters ble interessert i å kurere homofili, er imidlertid usikkert.

Men gjør det egentlig noe at det ikke er helt autentisk – når det er en god historie?

 

LES OGSÅ:

Ah, stas: HBO Nordic henter mafiaserien «Gomorra»

gomorra-960x539