Et ord, et blikk, en berøring.

En setning som ytres i én scene, og gir mening til den neste.

Eller fraværet av ord. Det som ikke blir sagt.

«Masters of Sex» består av slike øyeblikk.

Lag på lag bygger de opp fortellingen. Bit for bit bygger de ut karakterene.

Det er de små øyeblikkene, i de to sekundene blikk møtes, tre ord ytres eller en hånd møter en annens hud, at serien og karakterene blir levende.

Da jeg satte meg ned for å skrive ukas oppsummering håpet jeg derfor å finne det avgjørende øyeblikket.

Du vet, det øyeblikket. Der Ginny legger Bills hånd på puppen. Der øyene til Bill forteller Libby at barnet er dødt. Der Margaret og Austin lener seg inn mot hverandre.

Der du kjenner kjeven slippe seg ned et hakk, pusten bli kortere, pupillene utvidet.

Jeg ville finne Øyeblikket, og skrive om det (og bare det).

Men hvor var det? Hva var det?

Var det den smått flørtende baksetesamtalen mellom en optimistisk, nyforfremmet Ginny og en kompisgrei Ethan tidlig i episoden?

Scenen var både lystig, varm og vennlig, men betød også noe mer. For under lå Ethans løgner til Vivian om hvor han skulle den morgenen, og det lille flakket i øynene hans når han tilbød seg å signere på lånet til Ginny

Det var et flakk som signaliserte håp. Muligheter. Ginny + Ethan = sant?

Så ja, det var definitivt et øyeblikk der. Men selve øyeblikket var det ikke.

Kanskje var det heller da Libby oppsøkte Ethan for å be ham om å gjøre henne gravid en gang til?

Da gisper jeg. Da tenker jeg ‘så klart!’. Klart hun ikke gir opp. Forrige uke trodde jeg det.

Forrige uke trodde jeg Libby skulle tilbringe resten av sesongen i bunnløs sorg, eller ta en helomvending og bli til Den Nye Libby: hun som drikker, lyver og danser med gamle menn.

Her er hun imidlertid, og hun er mer bestemt enn noen gang. Hun har et mål. Og hun har et prosjekt.

Det er med andre ord bare å begynne på’n igjen.

Det er et øyeblikk dette også. Men ikke et avgjørende et. Til det er argumentet om hvorfor det er så viktig for Libby å få barn for velkjent, og Ethan for medvillig for fort.

Det føles derfor mer som en oppbygning, en lovnad om noe mer. Et øyeblikk som skal bli.

Da ligger heller scenen der Bill kommer trampende inn stua hjemme med favnen full av ved, nærmere det øyeblikket jeg er på jakt etter.

Selve handlingen betyr ingenting. Han er bare ute og henter ved. Allikevel rommer nettopp det så mye. Det sier noe om at det er høst, det er kaldt, og snart er det jul.

Jeg drømmer om lukta av vedfyring og kalde vinterkvelder selv, det er kanskje derfor jeg blir så fanget av dette øyeblikket.

Det sier også en hel del annet. At han har kommet hjem tidlig og drevet på der ute i kulda er også forspillet til middag foran peisen, et langt kyss, en overrasket Libby og en smilende Bill med skuldrene senket.

Det er et tilsynelatende et øyeblikk av ekteskapelig lykke mellom to som har vært gjennom så mye. Og samtidig er det jo alt annet enn det.

For vedstablen i armene på Bill, forslaget om middag, det ektefølte kysset – det har egentlig ingenting med dette øyeblikket å gjøre. Det tilhører Ginny.

Rettere sagt: det tilhører Ginny og Bill, og det de to har sammen inne på labrommet på sykehuset.

Alt det Bill gjør i denne scenen, gjør han for Ginny.

Libby er ikke en del av det, ikke på den måten hun ønsker og tror.

Og kanskje er det det som gjør det til et øyeblikk.

Eller kanskje er øyeblikket, selve DET ØYEBLIKKET, dette:

Bill og Ginny, tett, tett sammen. Ansikt og kropper vendt mot hverandre, elektroder på, klær av.

Stillingen er hentet fra kama sutra, den er ideell for klitorisstimulering. Målet er orgasme, sammen.

Så tror jeg Bill sier Libbys navn. Nei, han stønner Libbys navn. Og Ginny bare ser og ser på han. Fortsetter å puste. Fortsetter å se. Får orgasme.

Etterpå tar han på seg hatten og frakken og forlater Ginny, som har foreslått middag og gjennomgang av resultatene, for å møte Libby i stedet.

Det er øyeblikket, tenker jeg, da.

Uttrykket til Ginny når hun står igjen alene sier egentlig alt om episoden, om hva den egentlig handler om: Om trekantforhold, maktbalanser, ambisjoner.

Og om at det er en hard jobb å skille sex fra kjærlighet når det kommer til stykket.

Allikevel er det ikke slik at øyeblikket, selve det øyeblikket, alltid er det du tror det er mens du ser på.

For øyeblikket med stor Ø har egentlig ingen ting med selve seeropplevelsen å gjøre. Øyeblikket kommer etterpå, mens du er ute på en kjapp gåtur, mens du spiser middag, når du har lagt deg. Plutselig ser du det. Plutselig skjønner du at dér er det.

Øyeblikket som har satt seg, som har brent seg fast, som trer fram, som blir værende – i alle fall frem til neste uke når det fortrenges av nye inntrykk og nye øyeblikk.

Margaret i trappa. Morgenkåpe, uryddig hår. Nei, han vekte henne ikke, hun var allerede våken. Bartons litt for andpustne, innøvde forklaring om toget som aldri kom.

Ingen av dem som sier noe.

Så går det i en dør – vi hører bare et lite knepp – oppe i andreetasjen. Og Margaret sier: «I need you to go to your bedroom, Barton, and stay there».

Det er øyeblikket for meg.

LES OGSÅ:

«Masters of Sex» s01e06: Ginny tar rotta på Freud, Libby lyver på seg unger og Margaret griner seg til orgasme