• Les alle «Masters of Sex»-oppsummeringene her

NB! Spoileralarm!

Hittil er det vel Lizzy Caplan som Virginia «Ginny» Johnson som har mottatt de største ovasjonene fra kritikerne (og meg) for sin «Masters of Sex»-rolle, men denne uka er det endelig Michael Sheen (William Masters) som dominerer.

Masters er en raring – arrogant, innesluttet, ukomfortabel i sosiale situasjoner.

Denne uka innhenter imidlertid fortiden både Ginny og Bill, og det fører til at vi får et (etterlengtet?) innsyn i hva som har formet mannen under den hvite frakken og bak den strikse tversoversløyfa.

Det er for så vidt ingen overraskelse at Michael Sheen spiller rollen sin med overbevisning – finnes det egentlig noen der ute som er bedre til å portrettere virkelige personer enn ham?

Han var jo Tony Blair i «The Queen», David Frost i «Frost/Nixon» og har til og med klart å spille den spenna gærne keiser Nero med overbevisning i tv-serien «Ancient Rome: The Rise and Fall of an Empire».

Den biografiske rollen jeg først og fremst anbefaler dere å sjekke ham ut i, er likevel som den legendariske Leeds-treneren Brian Clough i «The Damned United». Se den!

Men dette er et sidespor – la oss vende tilbake til St. Louis.

Borte er horene og homsene – inn på scenen kommer moren til Bill (Ann Dowd) og Ginnys musikereks George (Mather Zickel).

Det er duket for ekteskapelig kammerdrama med en touch av ibsensk opprulling av familiehemmeligheter. Det kler serien.

Handlingen i den nyeste episoden er lagt flere måneder frem i tid. Libby har fått en ordentlig kul på magen og studien av «the human sexual response» har for alvor fått bein å gå på.

Nye forskningsobjekter er rekruttert og det er i det hele tatt mindre fokus på å få prosjektet oppe og stå (no pun intended!) og heller på smooth gjennomføring og metodisk korrekthet.

Troverdigheten til funnenen settes imidlertid på prøve når Ginnys slaskete musiker-eksmann George dukker opp. Han er pengelens og kåt, og ser sitt snitt til å tjene noen ekstra dollar på å runke på bestilling.

Blikket han sender Ginny i det han er i ferd med å nå den tredje – og orgasmiske – fasen er herlig creepy.

Når Ginny senere forteller Bill at en av forsøkspersonene er eksmannen (i frykt for at dette kan ha forkludra funnene), men ikke hvem det er, gjennomsøker han like godt samtlige filer for å finne fyren, samt kaller han inn til et skikkelig snikete ekstraintervju hvor han fravrister han alle detaljer om hvordan Ginny liker det i senga.

Forskningsetikk var med andre ord ikke Masters’ sterkeste side.

At Ginny har en sterk effekt på mennene rundt seg har vært tydelig fra første sekund. I løpet av denne episoden ser vi imidlertid hvor sterk besettelsen er for både Ethan (som sammenligner Ginny med fargesekvensene i Trollmannen fra Oz), George (som forteller Bill at hun er magisk) og ikke minst Bill, som er bemerkelsesverdig uberørt av det faktum at han er farlig tiltrukket av assistenten sin (sånn med tanke på at han har en høygravid kone hjemme, mener jeg).

Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før Bill og Ginny blir mer enn bare labpartnere, og at Georges frilynte utlegninger om Ginnys apetitt for sex, samt Libbys ensidige fokus på barnerom og barneklær, vil være det som driver dem til det.

Men er Ginny egentlig tiltrukket av Bill – på den måten?

De beste delene av denne episoden foregår faktisk utenfor universitetssykehuset og innenfor huset vegger.

Det vil si: I god sykehusserieånd knyttes nemlig historien om den unge, utenlandske kvinnen som kommer inn og ber om å bli sterilisert, til Bills egen barndom og det («tilfeldig») sammenfallende besøket fra moren.

Jeg veit ikke om jeg er så veldig begeistra for denne måten å fortelle historier på, men det er klart at det er et effektivt virkemiddel for å få fram følelsene til en som er så innesluttet som Bill Masters.

Bill ser i alle fall tydelige likheter mellom seg og den unge morens sønn, og derfra knyttes det også tråder til Bills kommende rolle som far.

Jeg tror allikevel at historien ville kommet frem selv uten denne noe opplagte parallellen.

De beste scenene er for eksempel de der Bill ser med vantro på den radikale transformasjonen moren har gjennomgått etter farens død, og middagsselskapet der det som først fremstår som en artig historie om Bill som liten, viser seg å være en langt mørkere fortelling om en voldelig far og en mor som skrudde opp volumet på radioen for å slippe å høre hva som skjedde.

Ann Dowds inntreden som Bills frigjorte (her i bokstavelig forstand) mor er episodens friskeste nye pust, mens sidehistorien med en stadig mer utagerende Ethan og Scullys unge og yndige datter Vivian (Rose McIver) ikke er interessant nok til å vekke mitt engasjement.

Da er det mer interessant å fundere på hvor veien går videre for Bill og Ginny, som stadig vikles tettere sammen i nettet de har skapt seg av elektroder, nakne kropper og seksuelle bekjennelser.