• Les alle «Masters of Sex»-oppsummeringene her

You know humans have taken the basic impulse for sex and turned it into some unrecognizable ordeal. Romance, chivalry, codes of etiquette… What if we could just cut through the maze, to the essentials. What if we could understand the basic physiology underneath all that nonsense?

The real truth is: I don’t know anything about sex! And you don’t know either. But wouldn’t you like to know? Wouldn’t we all be so much better off if we could shine a light into the darkness?

Omtrent slik åpner den tredje episoden av «Masters of Sex».

Det vil si: Den åpner med et par knullende kaniner – og et hopp nesten femten år tilbake i tid.

Til 1945, og en ung (i alle fall yngre) William Masters som forteller vennen og veilederen Barton Scully at det han drømmer om – det han ønsker å gjøre til sitt livsverk – det er å forske på og fullt ut forstå den menneskelige seksualiteten.

Denne episoden viser enda tydeligere enn de foregående at akkurat det er enklere sagt enn gjort.

Tilbake i seriens nåtid, februar 1957, forsøker nemlig Ginny og Bill å beholde troen på at sexprosjektet går fremover, selv om det fortsatt skjer i skjul, på et bordell, med et utvalg forsøkspersoner som i følge Masters er så langt unna Bells kurve at han ikke engang kan høre den ringe.

Sagt med andre ord: Når utvalget du skal basere livsprosjektet ditt på (og som du planlegger å få en Nobelpris for) foreløpig kun består av en håndfull sykdomsbefengte prostituerte, er det lett å miste nattesøvnen.

Ginny, som den pragmatikeren hun er, endrer spørreskjemaene de bruker for å kartlegge sexlivet til de de prostituerte slik at de passer bedre overens med livene deres.

Gode intensjoner til tross, det viser seg kjapt at selv om det gir dem et fascinerende innblikk i «gledespikenes» livshistorier (og bidrar til å gi karakterene mer substans og sjel for oss seere), så er det et stykke igjen til jentene lever opp til det standardiserte seksuallivet Masters helst skulle sett at de hadde.

Ikke engang orgasmene passer inn i malen.

Ofte er det ikke engang noen orgasme å snakke om.

Dessuten er det ikke til å komme unna at de gjerne skulle ha observert noen menn også, og selv om Betty tidligere har sagt at kundene er forbudt område for Masters, er hun behjelpelig med å skaffe et par gutter.

Det hun «glemmer» å fortelle, er at de absolutt ikke er horekunder. De er det motsatte.

I sitt forsøk på å kutte ut all nonsens for å komme frem til kjernen ved seksualiteten ender derfor Masters, med Ginny som en logrende cocker spaniel halsende i hælene på seg (treffende og hjerterått beskrevet av Betty), bare med å bevege seg dypere inn i labyrinten han så gjerne vil finne veien ut av.

Menn som har sex med menn, små jenter som lærer om sex fra onklene sine, prostituerte som ikke husker hvordan en orgasme føles – det er ikke dette han er ute etter.

Men det er det han får.

Introduksjonen av homoseksualitet som et tema i serien bidrar dessuten til å belyse de mørkere sidene ved Masters og Johnsons prosjekt.

For som Bill forteller en av de unge (homofile) mennene Betty har skaffet til veie, og som er beæret over at noen synes det er interessant å forske på ham: Det er ikke rom for avvikere som deg i denne studien.

«Masters of Sex» blir markedsført som serien om paret som satte i gang den seksuelle revolusjonen og som endret amerikanernes holdninger til sex.

Sannheten er at Masters og Johnson var svært bakstreverske når det kom til homofili, og at de på et senere tidspunkt begynte med forsøk hvor de prøvde å «reversere» homofile menn for å gjøre dem heterofile.

I Thomas Maiers biografi om paret hevdes det at Ginny hadde visse kvaler med disse forsøkene. Det kommer også til syne i denne episoden, hvor hun stiller Masters spørsmål ved om det egentlig gjør noe at forsøkspersonene deres er «avvikere», og hvor hun virker mer åpen for kjærlighet med noen av samme kjønn (hun oppfordrer for eksempel Betty til å droppe pretzelkongen for lesbiske Helen).

Masters og Johnson har absolutt spilt en viktig rolle for vårt syn på seksualitet. De viste at også kvinner har en sterk seksualdrift, og at sex er en sunn og positiv aktivitet man ikke burde skamme seg over.

Men med forsøkene sine skapte de også sterke sammenhenger mellom seksualitet og normalitet. Alt som ikke falt inn under standardresponsen på seksuelle stimuli, ble avvikende og unormalt. Kvinner som ikke fikk orgasme var «seksuelt dysfunksjonelle». Homofili var noe som kunne kureres.

Det er klart Masters og Johnson var produkter av sin tid. De var langtfra de eneste som tenkte om sex og seksualitet på denne måten, og de prøvde i det minste å finne vitenskapelig belegg for om det var slik.

Problemet er bare at spørsmål om normalitet fortsetter å definere vårt forhold til seksualiteten den dag i dag. Arven etter Ginny og Bill er med andre ord ikke bare kvinner som kommer og et syn på sex som noe som like gjerne kan nytes utenfor ektesenga.

Det er også spørsmål som «er jeg normal?» og «har jeg en seksuell dysfunksjon hvis jeg ikke får til dette?».

Homofilitemaet får dessuten praktiske – og dramatiske – konsekvenser i episoden.

En uventet avsløring gir nemlig Bill muligheten til å presse Scully til å la prosjektet få komme tilbake på sykehuset, og til å overtale sykehusstyret om å gi sin nødvendige støtte.

Denne konfrontasjonen kommer etter en rekke tilbakeblikk som ikke bare tegner et bilde av forholdet mellom Masters og Scully, men som også hinter til Scullys dobbeltliv og at han risikerte sin egen karriere for å løfte Masters dit han er i dag.

Bli bedre kjent med Beau Bridges i rollen som Barton Scully her:

At William Masters setter livsverket foran det meste annet, inkludert kona Libbys ønske om en familie, har blitt tydelig for lenge siden.

Men episoden innebærer også noen oppriktig ømme øyeblikk med Bill.

Etter å ha gitt Betty en heller kraftig verbal salve, ser vi faktisk at han oppriktig bryr seg om henne under operasjonen hun har fått mast til seg for å reversere sterilitetsoperasjonen sin.

Og når han forteller henne at det allikevel viser seg at hun ikke kan få barn, virker han oppriktig berørt.

Også overfor Libby ser vi tilløp til noe som kan ligne kjærlighet når Bill kommer hjem en sen kveld og finner henne i sin sedvanlige opprørte tilstand.

Lite vet Bill om at det ikke er firlingfeberen som herjer som gjør henne så tankefull, men heller det faktum at Ginny har sladra om at Bill ikke kan få barn.

Og overraskelsene fortsetter, for Ethan bestemmer seg for at Libby skal bli gravid. Og at det er han som skal ordne det.

I den siste scenen, der en smilende Libby ønsker «daddy» velkommen hjem og skjenker han et glass champagne, er rollene snudd. For vi vet, og hun vet, og Ginny og Ethan vet, at det nok ikke er Bill som er pappaen her. Men selv vet han ingenting.

Ah. Wouldn’t we all be so much better off if we could shine a light into the darkness?