NB! Spoileralarm!

Den andre episoden av «Masters of Sex» følger opp den sexy piloten med høytopplesning fra Simone de Beauvoirs «Det Annet Kjønn», en hore med store planer og såre scener fra et ekteskap.

Pilotepisoden fikk gjennomgående gode anmeldelser, og jeg (og helt sikkert flere med meg) ble spesielt betatt av Lizzy Caplan som Virginia «Ginny» Johnson.

For der Michael Sheen framviser arrogansen en mann med penger og status kan tillate seg å besitte, og vi bare glimtvis får se William «Bill» Masters vise noen som helst form for ømhet eller omtanke for pasientene, kollegene eller kona Libby, har Caplans Ginny et våkent blikk for sosiale situasjoner, en klar idé om at kvinner burde stå sammen og ektefølt tro på at prosjektet faktisk kan forandre verden litegrann.

Det gjør henne lett å like.

Dessuten hjelper det at Ginny i Caplans tolkning tenker som oss – hun mener ting om kjærlighet og sex som ikke egner seg i middagsselskaper anno 1956, men som få reagerer på i dag. Og hun kaster barnevakten på dør når hun blir kritisert for å sette drømmen om en karriere foran de to ungene sine.

Ikke minst er det bare så innmari tilfredsstillende å se en kvinnelig rollefigur som aktivt styrer sin egen skjebne og som fører handlinga fremover, i stedet for at det bare skjer ting med og rundt henne.

Den andre episoden av serien tar på mange måter opp hvilken drivende kraft Ginny Johnson var i utviklinga av det famøse sexstudiet, og viser tydelig hvorfor det ikke bare er den berømte legen Masters som krediteres for funnene de gjorde (noe som tross alt ikke ville vært uvanlig på 50- og 60-tallet).

Også nattklubbsangerinnen Johnson er en sentral del av det som senere skulle bli forskermerkevaren Masters OG Johnson. Uten hennes handlekraft og sosiale antenner: Ingen forskningsobjekter.

Episoden starter imidlertid med at Ginny får sparken. Hun har på sin side brukt helga til å psyke seg opp til å si nei til Bill om å ha sex med ham som en del av studiet, men rekker ikke engang komme med den nøye innøvde innledningen før han forteller at prosjektet er avslutta – og at hun bare har en jobb til han har funnet en erstatter.

Noen har nemlig sladra til sykehusdirektør Scully (Beau Bridges) om at Bill og Ginny ikke nøyer seg masturberende kvinner, men også har inkludert kopulerende par i prosjektet. Som en følge har han trukket tilbake den hardt tilkjempa tillatelsen og stengt pengekrana inntil videre.

Bill skylder på Ginny, og mener det er uprofesjonelt av henne å ha et forhold til kollegaen Ethan (Nicholas D’Agosto):

Med tanke på hvor smertefritt og forholdsvis enkelt alt fremstod i den første episoden, er det egentlig greit med et tilbakesteg i denne.

Prosjektet til Masters og Johnson var tross alt ekstremt kontroversielt, og at det skulle være så enkelt å få det gjennomført som det kunne se ut i piloten, var lite troverdig.

Bill akter imidlertid ikke å gi seg, og flytter i hemmelighet labutstyret til «a cathouse» i byens mer lugubre strøk for å fortsette undersøkelsene der.

Horehuset er rent og pent og velstelt, og selv om noen av jentene gis et par snåle personlighetstrekk (som for eksempel hypokonderen som trenger briller) forblir de stort sett en gruppe pappfigurer i bakgrunnen.

Jeg fortsetter likevel å være begeistra for Betty (Annaleigh Ashford), som viser seg å ikke bare være en hore med vidd – hun har også et par planer for framtida.

Hun bruker Bills situasjon til egen fordel, og forhandler seg fram til gratis legesjekk og dobbel betaling for jentene, samt jobb til seg selv på sykehuset i bytte mot at han får bruke horehuset som laboratorium.

Dessuten har hun møtt en kjeksmillionær i kirka (!), og det gjør at drømmer om unger og et stort hus på landet begynner å materialisere seg så smått. Det er bare et problem: Hun er steril – og Masters er ikke særlig ivrig på å hjelpe henne med å reversere den prosessen.

Om han egentlig har noe valg gjenstår å se – vi har jo skjønt såpass at studiet kommer foran det meste annet i livet hans, så sjansen er nok stor for at Betty kan begynne å strikke babyklær.

Enkelte vil kanskje mene at bifigurer som Betty og kjærlighetssyke Ethan får for mye tid på skjermen på bekostning av samspillet mellom Masters og Johnson, men jeg tror det er et godt grep for å forankre prosjektet i epoken og for å strekke historien ut i tid.

Dessuten var jo mye av det de drev med på laben ekstremt repetitivt, og slik sett er det kanskje like greit å variere med å vise litt av livet i korridorene og i kantina også?

Scenen der kåtskalken Dr Langham (Teddy Sears) forsøker å overtale Jane (Heléne Yorke) til at de to skal fortsette sexstudiet på egenhånd nå som Masters er tvunget til å avslutte, er for eksempel episodens artigste.

Når Jane i tillegg drar opp de beauvoirs «Det Annet Kjønn», og Langham spør om den er så tankevekkende som folk skal ha det til, er det et godt bilde på hvilken brytningstid Masters og Johnson opererte i, og på kjønnsrolleendringer i emning.

Episodens vondeste/fineste (de to henger tross alt ofte sammen) øyeblikk er for min del scenen der Libby Masters (Caitlin Fitzgerald) forsøker å nå inn til en evig distansert og kjølig Bill ved å tilby seg å gjøre det samme som hun ser for seg at de prostituerte jentene gjør for han.

Bill, ute av stand til å se hvilken kjærlighetserklæring dette er (slik tolker i alle fall jeg det!), ber henne holde opp fordi han elsker henne for mye.

Blikket i øyene hans taler muligens en annen historie, og jeg veit ikke om det vi ser her er en mann som er i stand til å elske noen, jeg.

Det er dessuten her, i scener som dette, at svakhetene ved Masters og Johnsons prosjekt for alvor kommer til syne.

For i sitt ønske om å skille sex fra kjærlighet og følelser, og å studere seksualiteten i lukkede, kontrollerbare omgivelser, ble de kanskje klokere på hvilke fysiske stadier som kom før og etter orgasmen, og hvilke nervesystemer som aktiviseres under seksuell tenning.

Seksualitetens mørkere og mer uforklarlige sider forble imidlertid et mysterium, og det er det som kommer så bra til uttrykk i Libbys ønske om å få kjenne litt nærhet, Ethans usunne besettelse for Ginny og Bettys drøm om et bedre liv med en mann hun ikke elsker.

Ginny og Bill portretteres på sin side som drevet av kald fornuft og klare målsettinger: Han vil ha berømmelse, hun vil fylle livet med noe meningsfullt.

De blir slik sett personifiseringer på perioden de representerer, hvor vitenskap og fornuft sees på som nøkkelen til en bedre framtid.

I den første episoden nærmest ropte Masters at «the study of sex is the study of the beginning of all life – and science holds the key!»

Denne episode har fått tittelen «Race to Space», og spiller både på en tegneserie, Masters ambisjon om å pløye upløyd forskningsmark og den ukuelige framtidsoptimismen som rådet på 1950- og 1960-tallet og som kjennetegna nettopp kappløpet mot rommet.

I kappløpet Masters og Johnson legger ut på, glemmer de imidlertid noe viktig: Ikke alle er som dem.

Og det er det som skaper godt drama i «Masters of Sex».

Bli bedre kjent med Michael Sheens versjon av William Masters her: