NB! Spoileralarm!

HBO Nordic viser i høst «Masters of Sex», den nyeste storseriesatsningen fra Showtime («Homeland», «Dexter»).

 «Masters of Sex» låter kanskje som en amerikansk, polert versjon av hjemlige «Trekant» eller en skikkelig pute-dokumentar om swingende, Kama Sutra-dyrkende hippier i Goa.

Heldigvis er den ingen av delene. Tittelen viser i stedet til Thomas Maiers biografi «Masters of Sex: The life and times of William Masters and Virginia Johnson, the couple who taught America how to love» som serien i stor grad er bygget på. Maier står til og med oppført som manusforfatter.

Masters, som var rundt 60 år da biografien kom ut i 2009, hevdet visstnok at «I can’t imagine anything that would make for more dull reading». Ham om det.

Sjekk Thomas Maiers cheesy egenreklame for boka, samt Masters selv – iført den karakteristiske tversoversløyfa og hvite skjorta si:

William «Bill» Masters og Virginia «Ginny» Johnson lærte altså amerikanerne å «make love». Nærmere bestemt utførte de i perioden 1957 til 1966 laboratorieundersøkelser av nærmere 700 kvinner og menn som ble observert både sammen og alene, med mål om å kartlegge fysiske reaksjoner på seksuelle stimuli.

Ved hjelp av sensorer og dobbeltsidige speil kom de blant annet fram til at kvinner kunne få multiorgasmer og at sexakten bestod av ulike fysiologiske stadier.

Og sånn så de altså ut:

Showtimes versjon av «Masters of Sex» begynner i 1956, og vi møter den suksessfulle fertilitetslegen William «Bill» Masters (Michael Sheen) – «the alpha dog of coochie medicine» – i det han er i ferd med å sette ut i livet et nytt og kontroversielt forskningsprosjekt på Washington universitetssykehus i St. Lois, Missouri.

Til tross for manglende støtte er prosjektet for så vidt allerede i gang, men arbeidsforholdene er ikke helt optimale. Utstyrt med stoppeklokke og clipboard, og gjemt inne i et skap på et bordell, tilbringer Bill de fleste frikveldene sine med å observere den prostituerte Betty DiMello og kundene hennes under «akten».

Betty (spilt av ukjente, men flinke Annaleigh Ashford) har heldigvis gitt sin tillatelse til at han kan oppholde seg der, så lenge han ikke forstyrrer.

Betty synes imidlertid Bill er temmelig tjukk i huet når det gjelder kvinner og sex, og ber han skaffe seg en kvinnelig partner hvis prosjektet skal ha noen fremtid.

Bill skal ha ros for at han faktisk er villig til å ta i mot råd fra ei som sminker seg som The Joker, da.

Masters skjønner også at skal det bli noe orden på sexobservasjonene, så må han ut av skapet og over på sykehuset, hvor fasilitetene er hakket bedre. Det er for eksempel en fordel å slippe å sitte sammenkrøket i et skap.

Dessuten trenger han en kvinnelig assistent, og hun bør vite ett og annet om hvorfor i all verden kvinner faker orgasmer.

Ved et sammentreff er Masters yngre protesjé, legen Ethan Haas (Nicholas D’Agosto), oppspilt som en unge på juleaften over den nye og heite sekretæren som akkurat har begynt å jobbe i forsikringsavdelingen. Hun er nyskilt, alenemor til to og tidligere nattklubbsangerinne. Virginia Johnson (Lizzy Caplan) heter hun.

Og jammen lar hun ikke Ethan få bli med henne inn også, når han kjører henne hjem en kveld. Selv om hun påpeker at de bare kan være venner. Men altså:

«Friends can kiss».

Jasså, ja.

Hjemme hos Masters er det derimot lite kyssing, selv om den unge, verpesjuke kona til Bill, Libby (Caitlin Fitzgerald), har bakt sjokoladesufflé for å sette den rette den amorøse stemninga.

Hun lever på en sterk livsløgn om at det å få barn er Bills høyeste ønske her i verden. Han har på sin side ikke giddet å fortelle henne at han er infertil – og derfor ikke kan få unger. Overfor vennen og sjukehusdirektøren Barton Scully (Beau Bridges) innrømmer han dessuten at drømmen om en Nobelpris henger temmelig høyt.

Ikke verdens mest harmoniske ekteskap med andre ord. Jeg vil vel faktisk gå så langt som å plassere dem et par hakk under Don og Betty.

Deres løgner er jo praktisk talt ingenting i forhold til de dysfunksjonelle greiene her, med nattbønn som forspill og det forpinte uttrykket i ansiktet til Bill i det han kler av seg for å gå til sengs:

Og er det jeg som hører helt feil, eller kaller Libby ham ‘Daddy’? Eller er det ‘Bertie?’ Hjelpes, det er i så fall ikke rart at sexlivet er trått.

Noen som har et alt annet enn trått sexliv er Ethan, som blir lært opp i et og annet trisk av den langt mer erfarne Ginny.

Ginny, som kan fremstå som overraskende frigjort – perioden tatt i betraktning – var visstnok nettopp det i følge Maiers biografi.

Se Lizzy Caplan fortelle om hvordan det var å portrettere Virginia Johnson her:

Lizzy Caplan er dessuten en ganske så frigjort skuespiller. Hun er i alle fall ikke redd for å vise litt… eh, ribbein:

Til tross for at Ethan raskt blir hennes spesielle venn med benefits er det imidlertid Bill Masters Ginny er mest interessert i, sånn på det profesjonelle plan.

Hun blir nemlig temmelig imponert etter at hun overværer en blodig fødselsoperasjon hvor Masters redder livet til en svart kvinne, og ved hjelp av en god porsjon kvinnelist befinner Ginny seg ganske snart på Bills kontor, i ferd med å bli intervjua for stillingen som sekretær:

Ginny får jobben – og siden hun skrøt på seg en utdannelse i adferdspsykologi løper hun rett ned på studiekontoret for å melde seg opp i fag.

Der får hun en seg en saftig lekse om at for en ung kvinne som henne burde førsteprioritet være barna, og ikke karrieren,.

Ginny er overbærende og kul, og ber bare om å bli registrert som sosiologistudent – sporenstreks. Ta den, snurpetryne!

Den første sekretæroppgaven Masters gir henne er imidlertid å ta i mot kona hans, som «merkelig» nok fortsatt ikke er gravid til tross for alle kveldsbønnene, og som – med tanke på at Bill er den beste fertilitetslegen i hele Midtvesten – burde ha alle forutsetninger for å bli det, på den ene eller andre måten (bortsett fra så lenge det skal skje med Bills sperm, men det er det ingen som vil fortelle henne).

Ginny liker umiddelbart Libby, og blir lettere indignert når hun kommer over Bill med en bunke pornoblader imens kona ligger på gynekologbenken, klar for å bli kunstig befrukta av Ethan.

Det viser seg at Bill har booka Betty DiMello inn på labrommet ved siden av, for å på alvor komme i gang med studien sin.

Ginny blir gira når hun får høre hva prosjektet går ut på – og går i gang med å rekruttere studieobjekter.

Med store ord om hvordan studien bidrar til kvinners frigjøring lokker hun først sekretærvenninnen Jane Martin (Helene Yorke) til å delta.

Prosjektet er imidlertid fortsatt ikke lagt frem for sykehusstyret, og skal det virkelig bli fart på sakene er det noe som må skje snart. Bill og Ginny inviterer direktør Scully til en liten testvisning og introduserer han for ‘Ulysses’, Masters egendesignede dildo med påmontert kamera slik at man får ekstra godt innsyn.

Scully er på sin side litt usikker på hvor mye han er interessert i å se, men etter en advarsel om å «watch out for the dildo» tar han sjansen.

Just think of yourself as Sir Edmund Hillary, sier Masters til Scully før han bøyer seg inn mot den enøyde kyklopen.

Etterpå må det både frisk luft og coca cola på glassflaske til før Scully får tilbake taleevnene. Han er imponert, men lite lysten på å ta Masters’ studie til sykehusstyret.

Som han allerede har advart om: Dette kommer til å bli Masters endelikt som forsker – og i stedet for Nobelpris kommer han til å bli stempla som en pervers tulling.

Allikevel – senere samme kveld ringer han faktisk og sier de har grønt lys til å fortsette.

Bill og Ginny feirer med en dobbeltdate med Libby og Ethan, men rusa på lovnadene fra Scully og ivrige etter å komme i gang på ordentlig klarer de ikke å legge fra seg jobben helt.

Ginny har nemlig et nytt forsøksobjekt i sikte – den snokende, skjørtejagende legen Augustin Langham (Teddy Sears), som er kjent for sin forkjærlighet for unge, villige sykepleiere.

Han er ikke kjempevanskelig å overtale, nei.

Ting går med andre ord på skinner – men Ethan er i ferd med å utvikle en ganske påtrengende stressreaksjon over Ginnys manglende evne til å forplikte seg. Han drar Ginny med utenfor og proklamerer at sånn de holder på, er det umulig å bare være venner. Han vil ha MER, altså giftermål.

Vi snakker med andre ord et stk anspent og utrivelig mannfolk. Når han i tillegg roper at han elsker deg og er gal etter deg, mens han veiver med armer og bein, er det på tide å skygge banen.

Når han (uunngåelig nok) fiker til Ginny slår hun riktignok tilbake. Men det forhindrer ikke et blått øye og en uutdanna tobarnsmor som lurer på hva det er hun har begitt seg ut på:

Se forresten skuespiller Nicholas D’Agosto gi en reflektert introduksjon til rollefiguren sin her:

Ginny står imidlertid opp neste morgen og går på jobben som om ingenting skulle ha skjedd. Der er det full rulle og så videre, siden sekretær-Jane og Dr. Langham har fått på seg elektrodene og er klare for å innta sykehussenga for å bruke den til noe helt annet enn det den er tiltenkt.

Etter noen kjappe instruksjoner fra Ginny observerer Bill og Ginny det hele bak et sånt dobbelt forhørsromspeil. De ser overraskende uberørte ut, men jeg mistenker at begge faktisk har tankene delvis andre steder.

Bill spør i alle fall Ginny om blåmerket. Hun skylder på en medisinskapdør.

Laboratorieakten synes å være en suksess, men Bill ser imidlertid en metodisk utfordring: Han er redd for at forsøkspersonene skal bli påvirket av ham og Ginny, og mener den beste måten å unngå å påvirke resultatene på noen måte, er hvis de deltar selv.

Sammen.

Hva Ginny svarer får vi først vite til uka – men jeg tipper at det Bill tenker her, er «Sa jeg virkelig det? SA jeg virkelig det?!». Eller noe i den dur.  Ginny har i alle fall gitt han et skikkelig WTF-blikk og forlatt bygget.

Uansett: Er ikke den Rorschach-inspirerte posteren til serien ganske kul?

Sees neste uke, da! For dere er vel enige i at dette her er bra saker?