Manusforfatteren bak storfilmen om jødeutryddelsen i Norge: – Tenker av og til at det er umulig å lage film av det

Tidligere denne uken ble det kjent at filmen «Den Største Forbrytelsen», om jødeutryddelsen i Norge under andre verdenskrig, får 12 millioner kroner i støtte av NFI.

Filmatiseringen, basert på en bok av Marte Michelet og med Marius Holst på regi, representerer et taktskifte for de norske krigsfilmene.

Frem til nå har nemlig andre verdenskrig har stort sett blitt behandlet i fortellinger som heller mot modige nordmenn og motstandskamp, slik som «Kongens nei», «Kampen om Tungtvannet» og «Max Manus».

– Denne filmen kunne ikke vært laget i 1946, sier manusforfatter Harald Rosenløw Eeg, som forøvrig også skrev «Kongens Nei».

– De årene som har gått har gjort at man i Norge kanskje er modne for å se flere valører av det som skjedde.

772 ble deportert

Rosenløw Eeg er ikke ukjent med dyster og virkelighetsnær tematikk. Han har skrevet om en barnemorder i manuset til «De Usynlige» og om en 12-åring som opplever at broren blir dødssyk i romandebuten «Glasskår» (som etter hvert også ble filmatisert).

Imidlertid er det en viktig forskjell her, ved at «Den Største Forbrytelsen» er basert på reelle hendelser og personer, skildret i Michelets bok av samme navn.

Her ruller Michelet opp hvordan det norske samfunnet ikke bare tillot at landets jødiske befolkning ble rensket ut, men aktivt la til rette for at det skulle skje.

Rosenløw Eeg påpeker at selv om jødeparagrafen var avskaffet nesten 90 år tidligere, var det ved krigens start bare rundt 2000 jøder i Norge.

– Det er fascinerende hvor få de var, og det er kimen til denne historiens grusomhet. De var konsentrert i noen få områder og det var ikke mange som kjente jøder. Martes påstand er at det gjør at nordmenn har brydd seg mindre om det. Det er utrolig skummel lesning.

Fra venstre: Marte Michelet som skrev boken, manusforfatter Harald Rosenløw Eeg, regissør Marius Holst og produsent Martin Sundland. Foto: Fantefilm

Mens 1100 jøder flyktet fra norge under krigen, ble 772 av dem deportert til konsentrasjonsleirene.

Kun 34 overlevde.

– Jeg er en som liker å skrive mot lyset

Samtidig som Michelet streker opp de store politiske og samfunnsmessige linjene, gjør hun fortellingen håndgripelig ved å følge flere av disse enkeltskjebnene.

I boken blir leseren spesielt godt kjent med den jødiske familien Braude, hvor de fleste endte opp i Auschwitz, og det er denne familien som er fokuset for filmen.

– De representerer et fint bilde av Norge. Vi beskriver dem i deres høyde, og det spenner fra nybyggeren og migrantens utgangspunkt hele veien til konsentrasjonsleirene. Det er ikke så mange telefoner på kontorer og store beslutninger, det er mer et mikrokosmos som blir totalt destruert av det som skjer.

«Den Største Forbrytelsen» har et totalt budsjett på 49 millioner kroner, altså den typen storfilm som nødvendigvis må favne bredt.

Filmplakaten for «Den Største Forbrytelsen». Foto: Fantefilm

Samtidig handler den om et av de mørkeste kapitlene i nyere norsk historie, og selv før de løser billett vet filmpublikum at filmen følger en virkelig familie inn i døden – på papiret en ganske utmattende opplevelse å skulle utsette seg for.

– Av og til tenker man at det er umulig å lage film av det, at det bare er forferdelig, sier Rosenløw Eeg.

– Så må man ta seg opp igjen og si, «selvfølgelig skal man lage film om dette, det er en viktig og dramatisk historie». For min del handler det mye om å balansere rundt den endeløse avgrunnen det er, men å ikke ligge nedi der. Jeg har fått slengt etter meg at jeg er en som liker å skrive mot lyset, og det er kanskje fint.

Rosenløw Eeg mener familien Braudes optimisme og ungdommelige vilje er lyset som skal motvirke mørket fortellingen nødvendigvis må bevege seg mot.

– Yngstemann vil bli skuespiller, mens mellomste bror Charles er bokser. Karakterene har masse prosjekter gående og aner ikke det forferdelige alvoret som kommer. Mange filmer har vonde klimaks, og hvis karakterene visste det ville det blitt en nitrist film. Det er en tommelfingerregel når man skriver manus. At karakterene ikke vet hva som kommer til å skje med dem i historien. Karakterene våre trodde til siste stund at dette kom til å gå bra. Det er hardt og vondt når man vet hva som skjedde, men det er en spennende bue å skrive på, uten at det skal bli naivt.

– Skyter over hodet på deg

Foruten Marte Michelets bok har Rosenløw Eeg og produsent Martin Sundland i Fantefilm også gjort mye egen research. Der det ikke mangler bestialske historier og brutale statistikker fra jødeutryddelsen, er det ofte mindre enkelthendelser som gjør størst inntrykk på Rosenløw Eeg.

26. november 1942 ble 532 jøder transportert ut av landet med D/S Donau. Blant dem var 188 kvinner og 42 barn, som alle ble sendt i gasskammer natten de ankom Auschwitz. Foto: Rodrigo Paredes (CC BY 2.0)

– Alle de små historiene om hvordan jødene for eksempel i Berg Fangeleir blir ydmyket og må stå på påle og rope «jeg er jøde» eller «jeg er ape», det er sterkt.

Sammen med Sundland har han blant annet snakket med den siste gjenlevende fangen fra Berg, fengselet i Tønsberg som fungerte som interneringsleir for norske jøder og politiske motstandere under krigen.

– En ting er å lese om det i en bok, men å høre ham fortelle at han ligger på et rom og hver kveld skyter de over hodet på deg og sier «sov godt»… Det er jo ting som ødelegger livet ditt.

Nazist i barndomshjemmet

Samtidig har Rosenløw Eeg gjennom familien sin også en personlig kobling til historien om Berg og jødeutryddelsen i Norge.

– Jeg kommer fra Tønsberg, og en av fangevokterne på Berg bodde i mitt barndomshjem. Bestefar, bestemor og mamma leide ut til en jødisk familie. Da de ble deportert kom ble rommene annektert, og en norsk nazist flyttet inn i deres ting. Han ble fangevokter for dem han tok leiligheten fra. Det er sånt som sitter litt i deg når du skal jobbe med sånne ting.

For Rosenløw Eeg er ikke budskap av typen «dette skal du ha lært» noe han er fan av, men når filmen dukker opp er han likevel spent på å se om publikum tar innover seg noen av prosessene som fortellingen forsøker å skildre.

– Det å vise hva krig gjør med mennesker er alltid relevant, spennende og vondt. Hvordan krigen i dette tilfellet, her i Norge, visket ut grensene for folk. Hvordan jødene sakte, sakte ble sanksjonert og diskriminert uten at mange klagde på det eller brydde seg. Nazistene skrudde til en og en skrue, inntil jødene en dag bare var borte.

Foto øverst i saken: «Auschwitz» av Daniel ………… (CC BY 2.0)