• Her kan du se episoden (forutsetter TVNorge-abonnement)
  • Her kan du lese flere av Hasses recaps

Halla, lesere! Er det greit at jeg bruker samlebetegnelsen «lesere» om dere? Jeg kjenner dere jo ikke personlig, tross alt.

Kanskje et par av dere. Jeg har nemlig et «par» venner, hvis dere skjønner hva jeg mener. Nærmere bestemt ti venner.

Men nok om at jeg har jævlig gode venner som jeg liker å henge med, nå skal det recappes.

Episoden starter med at Don «Don Draper» Draper står i heisen på vei ut til sin elskerinne Sylvia, da han hører at det er rabalder på ferde inne hos henne. Hun krangler med sin kirurgmann. Don blir stående og lytte så lenge han bare kan.

I kontorlokalene til SCDP, som nå vel heter noe sånt som SCDPODKPOODWPOD, er de i full fart med å kombinere de to tidligere konkurrerende reklamebyråene til ett.

Og Joan er seff midt oppi alt med sine lister over ting.

Peggy har fått tildelt kontor. Med ræva lapp på døra.

«Peggy Olson Coffee Chief» står det. Det er gøy fordi det ikke stemmer, hun er jo chief of creative. Det er altså en slags form for satire. Liker dere satire? Kommenter i kommentarfeltet og fortell om DIN beste satire.

Uansett, Joan er tydeligvis fortsatt opptatt av å utøve makt overfor sin tidligere overordnede.

Første ordentlige styremøtet i det nye kontorlandskapet. Don er sein. Pete er også sein. Det som er stress er at alle stolene er tatt, så Pete drar en Pete-move og krever å få stolen til en sekretær.

Ted Chaough reiser seg umiddelbart og gir sekretæren sin stol. Fin fyr, ass. Eller er han bare en player?

Episodens morsomste øyeblikk tilhører som vanlig Don Draper. Neida, selvfølgelig tilhører det Roger Sterling. Hahaha.

Husker du Burt Peterson fra tidligere? Hvis ikke, søk på «Burt Peterson kicked in the nuts» på YouTube. Ikke gjør det. Det som er viktig å huske er at han fikk sparken fra Sterling Cooper i 1963, av ingen ringere enn Sterling selv, og her gjør han det jommen om igjen.

Burt får sparken. Og som vanlig serverer Roger episodens mest chille comeback.

Burt: «You’re a real prick.»

Roger: «Damn it, Burt, you stole my goodbye.»

Sylvia, Dons elskerinne, ringer Don på jobben og krever at de møtes så han kan føre sitt største kjønnsorgan inn i henne. Han sier hun skal møte ham på et hotellrom i byen.

De gjør så, og han dundrer løs. Etter de er ferdig, sier han at hun ikke får lov til å dra noe sted. Hun må bli på hotellrommet.

Han ber henne også om å krype rundt på gulvet og finne skoene hans med en drøyt skummel stemme. Dette er vel Don på sitt mest creepy? Eller? Er det?

Kanskje jeg må kjøre en liste over hans nifseste stunder snart. «Nifst» er det ikke ofte jeg sier.

Pete blir oppringt av sin bror som sier at moren hans er hos ham. Hun blir kjørt hjem til Petes ungkarsrede og vi skjønner fort at hun er spik, spenna dement.

Stakkars, nå sliter Pete både på jobb og på privaten. Ikke at han ikke fortjener det, altså.

Don besøker Ted for å diskutere idéer rundt margarin-kontoen og ender med å skjenke ham drita full. De drodler litt rundt, og det er artig å se hvordan Ted snakker i moderne referanser som «Gilligan’s Island», mens Don fortsetter å tenke i gammeldagse baner.

«Imagine a table, a glass of milk, a delicious loaf of bread» osv, akkurat sånn han holdt på da serien startet. Nå må han fornye seg.

Joan, også kjent som «den moderne kvinnes idol fordi hun har så kvinnelige, sunne former, men ikke glem at hun har objektivt sett jævlig bra pupper og rumpe, og det hjelper», er kvalm på kontoret.

Snille, søte Bob Benson hjelper henne ut, tar henne til legen, fikser rask legetime, og senere i episoden stikker han innom henne med en gave til hennes sønn. Det lukter gryende romanse.

Det lukter også muskelsammentrekninger som presser innholdet i magesekken opp gjennom spiserøret, svelget og ut gjennom munnhulen:

Ted, nå helt «kanakkas drita», snubler seg inn til tekstforfatternes kontor og driter seg ut mens Don står i bakgrunnen og mentalt runker til situasjonen. Se som han runker:

Don er tilbake på hotellrommet han ikke lar Sylvia forlate. Han har sendt henne en rød kjole kun for å kunne beordre henne om å ta den av.

Om jeg noensinne kommer i hans posisjon, og på en eller annen måte kan komme meg tilbake til 1968, skal jeg gjøre nøyaktig det samme.Med en kompis. (Jeg er ikke homo, seriøst, jeg bare skriver sånne ting fordi jeg håper dere synes det er søtt).

Ted er på sykehuset og preiker med sin tydelig døende kollega, Frank Gleason, som gir ham noen råd om hvordan han skal takle Don.

Peggy, som nå serriøst sliter med å ha Don rundt seg igjen, avlegger ham en visitt for å fortelle ham at det ikke var greit å skjenke lille Ted.

Hun er blant de få som vet hvordan man skal tøyle ham ved å være streng.

Men Ted vet nå også hvordan å få makt over Don. Han tar ham med opp i et fly, og bare sjekk så pissredd Don er, da. Hehehehe.

Så kommer de seg over skyene, og en smilende Ted bare «eh, pilotbriller, anyone?».

Med ett er han tilbake i likevekt med Don som tydelig prøvde å vippe ham av pinnen ved å gjøre ham drita.

Don er tilbake på hotellrommet, men Sylvia har endelig fått nok. Hun sier hun har drømt om at flyet hans kræsjer, og at hun ikke gidder mer. Det er slutt.

På tide, ass, lady.

Don er omsider hjemme hos Megan, men når han setter seg ned for å snakke med henne, bare soner han totalt ut. Lytter ikke til et ord hun sier.

Litt som Ted sa i forrige scene, da de var ute og fløy, «Sometimes when you’re flying you think you’re right side up, but you’re really upside down. Gotta watch your instruments.»

Omtrent på samme måte føler nok Don det her. Livet hans er heeeelt på feil kjøl (det har det vel egentlig vært i 20 år nå) og han vet ikke hvilken side som er opp og ned.

Dette blir bare forsterket når Megan sitter og griner på senga si fordi Bob Kennedy nettopp har blitt skutt, og han ikke er i stand til å trøste henne. Noen må justere instrumentene hans, ass.

Og for en gangs skyld snakker jeg ikke om penis.

Men Hasse, hva er episodens gjennomgangstema, spør du så. Jo, det skal jeg si deg. Det er makt.

Don og Pete har en smålig, men litt søt maktkamp om å bli alfahannen på kontoret, Pete sliter med paranoia der han både på kontoret og på hjemmebane føler han mister kontrollen og Sterling bader i deilig, deilig makt der han gir Burt sparken på verdens mest douchete, men samtidig sjarmerende måte.

Episodens mest tydelige form for maktbruk er dog da Don får Sylvia til å holde seg på et hotellrom i flere dager og frarøver henne all frihet.

Ikke minst får vi se Don miste makt, når hun omsider skjerper seg og sier at det er slutt mellom dem. En maktesløs Don stotrer ut ordet «please…», noe han aldri pleier å gjøre. Aldri.

Kommer mannen til å fortsette å synke dypere? Ender han opp som pasient på New Yorks svar på Gaustad? Vil han før eller siden få en rynke i ansiktet som gjør at han ikke ser så forbanna bra ut?

Det får du vite neste uke. Eller, det spørs. Hakke peiling, jeg.

Kommer an på de som skriver serien.