«You’re in advertising heaven», var lovnaden McCann-sjef Jim Hobart ga til Don & co. i forrige episode, da de fikk vite at de var i ferd med å bli slukt av det mye større reklamebyrået, og at Sterling Cooper & Partners i prinsippet var avgått ved døden.
I ukens episode, Lost Horizon, får vi se at det som skjuler seg bak McCanns perleport er temmelig langt fra Himmelen.
Allerede da Don kommer ut av heisen skjønner vi at omstillingen ikke er uproblematisk. Sekretæren hans møter ham der, siden han gikk seg vill dagen før. Don titter drømmende ut av vinduet på kontoret sitt, og registrerer at de ikke lar seg åpne.
Ikke at han hadde tenkt å hoppe, altså. Det er jo tross alt to episoder igjen av serien.
Hobart, på sin side, er toppfornøyd med at han etter ti år endelig har klart å hanke inn Don.
«You were my white whale», sier han, og har tydeligvis glemt at Moby Dick ikke endte så altfor godt for Kaptein Ahab.
Men som en katt som omsider har fanget byttet sitt, vet ikke Hobart hva han skal gjøre med alle disse kreatør-troféene sine, bortsett fra å knuge på dem som Smaug på dvergegullhaugen sin.
Don blir satt til å jobbe på Millers nye lavkalori-øl. I et møte, der, av alle mennesker, researcheren (har du hørt!) sitter på enden av bordet som alfahann, glir Don bare inn som en av en bråte ansiktsløse reklamefolk, alle like overflødige og utskiftbare, og må sitte og høre på dem le av researcherens platityder.
Dette er stedet kreative sjeler drar for å dø – de blir slukt levende og slipes sakte, men sikkert ned til friksjonsløse droner inne i de trange, labyrintiske korridorene i hvalens mage. Welcome to the machine.
Don titter ut av vinduet igjen, og ser et fly passere Empire State Building. Mer incentiv enn det trenger han ikke.
Han reiser seg og går, midt i møtet. Den eneste som får det med seg er Ted. Don har alltid vært en nybygger, på godt og vondt, alltid lengtet etter horisonten. Å tvinge ham inn i McCanns kvelende tannhjul er ensbetydende med å ta livet av ham.
Peggy har også sin lille protest mot det nye regimet. Hun har ikke fått noe kontor, og nekter følgelig å flytte inn. Hun sitter på SC&P, som blir stadig mer og mer demontert, og får ikke gjort noe som helst.
Til slutt er hun helt alene der, med unntak av Roger, som vandrer rundt i ruinene av sitt Pompeii (eller, rettere sagt, han spiller på Hammond-orgelet sitt, og skremmer vannet av Peggy, som et annet fantom som hjemsøker stedet han levde) og kvier seg åpenbart for å gi slipp.
Han prøver å utsette flyttingen til sitt nye kontor alt han kan. «You should see the floor I’m on. It’s a nursing home.»
Som enhver erobrer med respekt for seg selv, har Hobart splittet motstanderne sine, slik at de ikke kan gjøre en felles front. De er plassert i ulike etasjer, alle sammen, og får ikke kommunisert med hverandre annet enn via halvhjertede lunsjavtaler når de møtes i heisen.
Peggy er egentlig på vei til å gå, men Roger er både selskapssyk og ute etter å utsette det uunngåelige, og overbeviser henne om å skaffe noe å drikke. «Would you drink vermouth?», spør Peggy. «Yes. I’m afraid I would.»
Den som gjør hardest innsats for å passe inn i McCann er Joan, og det er også hun som møter mest motstand. Vi har allerede møtt den bedritne fratboy-mentaliteten til gutta i McCann, men nå får vi se den i full blomst.
De har tydeligvis ikke tillit til at hun som kvinne klarer å ta seg av klientene sine på egenhånd, så hun får «assistanse» fra en av gutta, som ikke bare overkjører Joan og klarer å fornærme sjefen for Avon dypt (ved å spørre om han golfer til tross for at han burde ha fått med seg at han sitter i rullestol), men dessuten nekter å ta selvkritikk, og prøver heller å legge skylden over på Avon-sjefen og Joan.
Stilig fyr.
Joan tar saken videre til Ferg, hans overordnede, som bestemmer seg for å ta over samarbeidet med Joan. Dette innebærer i praksis at de skal dra på unødvendige forretningsreiser sammen for å bli «bedre kjent».
Dobbeltstilig fyr.
Joan har fått sin porsjon av seksuell trakassering gjennom livet, og vi har tidligere sett henne håndtere det langt mer raust enn hun gjør nå, men denne gangen er begeret tydelig fullt.
Hun har nådd en alder og en posisjon hvor det burde vært en selvfølge at hun behandles med respekt – hun har jobbet seg opp og blitt en uvurderlig del av firmaet, er sågar partner, men blir likevel ikke tatt på alvor, hun blir forbigått i yrkessamenheng, og den eneste oppmerksomheten hun får på sin nye arbeidsplass er både uønsket og uanstendig.
Den eneste grunnen til at hun blir er fordi å slutte ville vært å gi avkall på sin halve million i aksjeandel.
Peggy har greid å oppdrive vermouth, og hun og Roger drikker seg fulle. Ingen av dem har lyst til å dra til McCann. Roger prøver å spille eplekjekk som vanlig.
«This business doesn’t have feelings. Even if your name’s on the damn door, you should know better than to get attached to some walls». Men hvor hadde denne serien vært hvis folk ikke gjorde ting mot bedre vitende?
Peggy prøver å se mer positivt på det. «It’s exciting. I mean, I know it’s going to be challenging, but I needed that. So do you.»
De bestemmer seg for å drikke seg enda fullere, og Roger gir henne et av Bert Coopers mange kunstverk, et eldgammelt, erotisk motiv av en naken dame som blir tilfredsstilt av en blekksprut.
Roger setter seg til å spille mer orgel, og Peggy tar på seg rulleskøyter og gjør koreografi, i en av seriens flottere absurdpoetiske vignetter.
Joan, derimot, slåss videre mot den mangearmede og arkaiske blekkspruten på McCann. Hun tar det helt opp til sjefen sjøl, Jim Hobart, som med reptilsmilet sitt først virker forståelsesfull og imøtekommende, men som vi raskt skjønner bare er en del av et større, institusjonalisert problem.
«Frankly, you’re lucky he’s taken an interest in your business».
Heldiggrisen Joan lar seg i midlertid ikke pille på nesen lenger. I det hele tatt er hun on fire her, hun setter hardt mot hardt, og krever at hun får den behandlingen hun fortjener.
Alternativet er at hun får sin halve million og går.
Dette får Hobart til å se rødt. Ingen får fortelle ham hvordan han driver businessen sin. Igjen lar ikke Joan seg skremme, og kommer med tynt tilslørte trusler om å trekke likestillingsorganisasjoner og advokater inn på kontoret og mildt sagt lage et lite helvete.
Dinosauren Hobart skjønner såpass lite av hva problemet egentlig dreier seg om at han presterer å si at «women love it here». Men han har i hvert fall vett nok til å skjønne at en svær trakasseringssak ikke er i hans interesse her inne.
Hobart tilbyr henne 50 cent per dollar. Han anser det visst som raust å anerkjenne at hun er halvparten så viktig som en mann. Men Joan nekter å forhandle, og Hobart kaster henne ut av kontoret sitt.
Don har dratt til forstadene til familien Francis for å kjøre Sally til skolen, men hun har allerede kommet seg dit for egen maskin. Ikke bare er han overflødig på jobb, han er overflødig i sin egen familie.
Han legger ut på veien igjen, men heller enn å kjøre tilbake til Manhatten tar han av en annen avkjørsel og forsvinner ut på motorveien vestover.
Don kjører hele natten, og i et anfall av motorveidøsighet hører han plutselig stemmen til Bert Cooper på radioen, før han dukker opp i passasjersetet.
Don forteller at han skal til Racine, Wisconsin, hvor servitøren Diane var fra. «You shouldn’t do that», sier spøkelses-Cooper.
«That’s not gonna stop me», svarer Don. Som om det noen gang har stoppet ham.
I Racine tropper Don opp på døren til det som viser seg å være hjemmet til Dianes eksmann og hans nye kone.
Han bløffer seg inn så elegant at man nesten skulle tro at dette ikke var første gang han skapte seg en ny identitet på sparket, men blir avslørt av eksmannen når han kommer hjem.
«You think you’re the first one that came looking for her? She’s a tornado just leaving a trail of broken bodies behind her». Eksmannen oppfordrer ham heller til å omfavne Jesus, og at Diane ikke er verdt å lete etter.
«She seemed so lost», svarer Don, og han virker fullstendig oppriktig, selv om han selvsagt først og fremst ser seg selv i henne. Akkurat det med å være en lost tornado som legger igjen et kjølvann av ødelagte sjeler bak seg er vel også noe Don kan identifisere seg med.
Roger har omsider tatt turen innom det nye kontoret sitt, og tar en prat med Joan. Han har fått vite av Hobart hva som har skjedd og anbefaler henne å godta tilbudet om 50 cent per dollar.
Han beklager seg, praten med Peggy har i det minste fått ham til å innrømme at han er skyld i at de er her. Motvillig innser Joan at dette sannsynligvis er det beste hun kan få til.
En langvarig juridisk prosess der hun på ingen måte er garantert å få det hun fortjener, og samtidig må fortsette å jobbe på et sted som dette, blir dessverre ikke verdt det, samme hvor viktig det er prinsipielt.
Hvis dette er det siste vi ser av Joan i denne serien er det en ekstremt bittersøt sorti. Etter alt hun har vært gjennom fortjente hun mer. Og hun briljerte i denne episoden, hun sto på prinsippene sine, fikk sagt i fra og talte Hobart midt i mot, og går tross alt ut derfra med langt mer penger enn hun hadde før.
Men likevel føles dette i beste fall som en pyrrhosseier.
Igjen blir vi minnet på hvor trangt handlingsrom kvinner og minoriteter hadde (og fortsatt har). Jeg tror aldri jeg har sett verken film eller serie som har greid å få meg til å kjenne det på kroppen like effektivt, og samtidig uten at det fremstår som «flinkt» eller moraliserende, som Mad Men.
Mens Joan forlater hvalens buk, går Peggy inn i den med hevet hode, sigg i kjeften og blekksprutmaleri under armen. Vi får virkelig håpe gutteklubben fra helvete ikke klarer å knekke henne også.
Don kjører hjemover, men stopper ved en lurvete haikerhippie.
Han skal til St. Paul, som altså er i stikk motsatt retning av New York.
«I can go that way», sier Don og snur bilen. De kjører mot nye horisonter mens David Bowies Space Oddity spiller over rulleteksten.
Andre ting:
* Episodens tittel, Lost Horizon, refererer til en bok skrevet av James Hilton (a propos Hilton: gode gamle Conrad nevnes i denne episoden, som en kunde som skal virke som en forlokkende fristelse for Don. Effekten var nok heller det motsatte.)
Den handler om en gruppe mennesker som krasjer i Himalaya og oppdager det utopiske samfunnet Shangri-La i en skjult fjelldal.
Det er ikke første gang serien bruker denne referansen, i første episode av sesong 7 (Time Zones) kjøper Don en TV til Megan i LA, og blir sittende å se på Frank Capras filmversjon fra 1937, nærmere bestemt fortellerstemmen i åpningen: In these days of wars and rumors of wars – haven’t you ever dreamed of a place where there was peace and security, where living was not a struggle but a lasting delight? / Of course you have. So has every man since time began. Always the same dream. Sometimes he calls it Utopia – Sometimes the Fountain of Youth – Sometimes merely «that little chicken farm».
* Hvor sjukt hadde det ikke vært om dette var det siste vi så av Don, eller om han aldri kom tilbake til New York? Det er vel tvilsomt, jeg ville blitt veldig overrasket hvis serien ikke gir oss en eller annen form for avrunding med ham og Sally og Peggy, i hvert fall, og kanskje Roger. Blir vel kanskje litt forbanna hvis det ikke skjer, også.
* Boken Betty leser heter «Freud’s Dora: An Analysis Of A Case Of Hysteria». Jeg har ikke noe kjennskap til boken, men bare noterer meg at ordet hysteri kommer av det greske hystera, som betyr livmor. Dette var altså en tilstand man mente bare kvinner kunne ha. Just sayin’.
* Jeg er bare nødt til å gi en shoutout til verdens verste Don-parodi, signert Ferg. Fy flate.
* Det var mye spøkelser i denne episoden. Bert, selvsagt. Roger som nærmest hjemsøkte SC&Ps lokaler, komplett med skummelt orgel, som et gjenferd som ikke har skjønt at han må gå videre. Datteren til Diane hadde jo også definitivt en creepy-kid-vibb over seg, og uten at jeg har dobbeltsjekket er jeg nesten sikker på at hennes nærvær aldri ble anerkjent av noen andre enn Don, Sjette Sansen-aktig. Diane hadde jo to barn, et som døde, og et som hun overlot til søsteren.
* Jeg tror jeg aldri har sett Betty og Don så komfortable med hverandre før, selv ikke da de var gift. Nesten så man begynner å håpe at…eller, neeei.
