God aften, kjære lesere. Noen som er gira på nest siste episode av «Mad Men»? Jeg er det.
Eller, jeg er mest gira på aller siste episode, men i noen serier er nest siste episode av sesongen bedre enn siste. «Game of Thrones», for eksempel. Nå kommer jeg ikke på flere eksempler. La recappen recappes:
—
Don ligger i fosterstilling, fortsatt shaky etter hva som skjedde mellom ham og hans datter Sally «Fields» Draper i forrige episode. I tilfelle du ikke husker det, så entret Don nabokonas aller helligste område (vaginaen) mens Sally så på.
Don er hard på flaska, som han alltid er når livet hans er i krisemodus. Han heller vodka oppi et glass appelsinjuice, men appelsinjuicen er verken fra Ocean Spray eller Sunkist – den er fra Tropicana! Snakk om å leve en løgn på absolutt alle områder i livet. Fin detalj (med mindre det er ren produktplassering).
Alles favorittstankelbein, Ken Cosgrove, er på jaktetur med Chevy-gutta og koser seg så lite som det går an å ikke kose seg.
Plutselig skyter de ham i fleisen med hagleskudd. Heter det hagleskudd? Vet ikke. Hva pleier du å kalle den typen ammunisjon? Kommentér i kommentarfeltet!
Don snakker i telefonen med Betty Boop. Hun sier at det angår Sally, og Don fryser i noen sekunder før han skjønner at datteren ikke har avslørt ham ennå.
Men Betty kan fortelle at datteren ikke kommer på besøk til ham. Hun vil begynne på kostskole og Don sier «I’ll pay for all of it» raskere enn Lucky Luke skyter en av Dalton-brødrene i magen.
De kreative sitter og jobber med no tranebær-greier, og Peggy og Ted har en i overkant flørtete tone.
De andre henger ikke med på internhumoren dem imellom, og når de to går, påpeker Michael Ginsberg at det er umulig å få Ted til å høre på noe annet enn ideer som kommer fra Peggy.
Don og Megan er på dagskino og ser «Rosemary’s Baby» og på vei ut støter de på nettopp Peggy og Ted. «Kleint», som mange ungdommer ville sagt.
De er tydeligvis på en slags date. De er på en måte i et slags puppylove-stadium der de ikke tar på hverandre eller kliner eller puler, de bare henger og er søte sammen.
Pistol-Pete er på kontoret til Ken, som nå har fått seg lapp foran øye etter jaktulykken. Han sier at han ikke klarer å jobbe i Detroit lenger.
Pete sier at han bare må konse på at det er en jævlig fet konto, men det holder ikke for Kenneth. Pete tilbyr seg så å ta over kontoen, i en handling som befinner seg ett eller annet sted midt imellom omtenksom og kynisk. Ken blir uansett takknemlig.
De store gutta™ har møte og Roger kan fortelle at Sunkist, kontoen som Don lovet Ted at firmaet skulle trekke seg fra, har bestilt en tv-kampanje verdt åtte millioner dollar.
Jim blir gira, men Ted tenker mer på hvilket signal de sender til sine andre kunder når de backstabber Ocean Spray. Det går nemlig ikke an å ha konkurrerende kunder under samme byrå.
I et annet møte blir de enige om at Pete skal ta over Chevrolet, men ikke uten at Bob må bli med ham.
Vi husker vel alle Bobs kjærlighetserklæring forrige episode, selv om jeg aldri helt kjøpte det. Pete blir i alle fall fortalt at han må finne seg i å jobbe med Bob, eller glemme å få kontoen.
Pete sier etter møtet til Bob at «I don’t wanna work with you, I don’t wanna live in a hotel with you. You’re sick.»
Fascinerende hvordan Pete er så frampå når det kommer til borgerrettigheter, men er totalt bakstreversk hva gjelder «homser».
Men det var vel kanskje typisk for slutten av sekstitallet, da så mange sosiale forandringer fant sted, at de færreste var progressive på alle områder.
PLUTSELIG får vi endelig se en side av Bob som jeg visste fantes der, idet han får et ansiktsuttrykk som kunne smeltet en tre meter tykk ståldør, og sier «You should watch what you say to people.» Nå begynner han typen å bli interessant, ass. Digg.
Pete ringer til Duck og tilbyr ham tusen dollar for å be ham finne en annen jobb til Bob.
Bob ringer en fyr jeg regner med er Manolo, min favorittkarakter i serien, og slenger dritt om Pete. Han sier blant annet at han fucker med fremtiden hans, og at han er en sønn av en tispe. Han sier det for øvrig på spansk, lidenskapens sprog.
Don er innom Peggy og Pete for å se hva de har kommet opp med til en reklame for smertestillende. Joan sitter der og himler med øynene fordi de er så jævlig på flørtern, ass.
Så viser de Don ideen som er basert på en scene i «Rosemary’s Baby», og spiller den ut. De får blant annet Don til å gråte som en baby, noe jeg tror vi alle kan digge.
Sally er framme på kostskolen, og møter sine potensielle romkamerater. De er typiske «høflige tenåringer som egentlig driver med dop og alkohyler», og de krever nokså umiddelbart at Sally skal skaffe dem dette for at hun skal bli akseptert på skolen.
Pete er sinna på Don fordi Don har fortalt smertestillendeprodusenten at den nye reklamefilmen vil koste dem mye, mye mer enn budsjettert.
Ted sier at han vet reklamen vil være dyr, men at Peggys ide er fantastisk. Nå må de prøve å overbevise kunden om det samme.
Sally fikset biffen for de tøsete åtteåringene! Hun inviterer bort Glen, sin gamle kompis, og han og hans kompis Rollo har med både «edle dråber» og dop.
Men Glen virker å være mer interessert i Sallys høyere, diggere venninne enn Sally. «Diggere» er ikke mine ord, jeg bare beskriver hva Glen utsonder.
Så skjer det. Pete blir oppringt av Duck som har drøye nyheter. BOB ER EN PHONEY!
Han har ingen utdanning, ingen erfaring fra bransjen, han har bare dratt fra sted til sted med falske papirer og falsk identitet og han er i det hele tatt akkurat som Don. Bare at Don kom seg lenger før det ble avslørt.
Merkelig at Don og Bob har hatt så lite med hverandre å gjøre denne sesongen, når de deler så mye ballast. De er begge mennesker som har kommet seg framover ved å lage nye identiteter og ved å gi folk akkurat det de trenger. Ville vært fascinerende å se dem utveksle notater.
Uansett, Pete er på krigsstien.
Det er rotetid på kostskolen. Glen tar med seg blondina inn på soverommet, den grisen, og Sally blir sittende med Rollo, som for øvrig ser ut som en 12 år gammel Joseph Gordon-Levitt fanget i kroppen til en 30 år gammel Billy Crystal.
Han begynner å prøve seg på henne, og Sally, som fortsatt har farens eskapade med Sylvia ferskt i minne, freaker ut. Glen banker opp Rollo, og Sally ser på med et fornøyd glis. Endelig en mann som står opp for henne.
Don, Pete og Peggy er i møte med kunden. Han sier at de er langt over budsjettet og at reklamefilmen de har foreslått er helt utelukket.
Så prøver Don seg på en frekk en. Han hinter til at Pete skal fortelle om sine følelser for Peggy, men når han ikke sier noe (selvfølgelig), vinkler Don det over til at det filmideen er Gleasons siste arbeid. Du vet, han ekskollegaen til Pete som døde av kreft.
Dette funker til en viss grad, SC&P får litt mer budsjett, men Peggy blir frarøvet kreditt for sitt potensielt beste arbeid.
Pete konfronterer Bob akkurat på samme vis som da han konfronterte Don i sesong én.
Bob tar av seg hver minste flik av masken han har hatt på seg hele sesongen, og det er unektlig creepy. Han spør Pete om han kan få en dags forsprang før han blir avslørt for resten av firmaet, men da viser plutselig Pete at det kanskje er håp for ham likevel (Pete, altså. Husk at sjelen hans er nokså mørk.) Han sier nemlig at Bob skal få jobbe videre, så lenge han holder en viss avstand.
Pete nevner at han har vært oppi samme situasjon tidligere, og at det er denne erfaringen som får ham til å passe seg for Bob.
Betty kjører Sally hjem fra kostskolen, der hun har fått gode skussmål. Men Sally er fortsatt trassete mot moren, så Betty gjør det enhver god mor ville gjort i hennes situasjon; hun tilbyr en sigarett fylt med tjære og nikotin som hemmer Sallys veksthormoner. Se så glad hun blir av å være kul.
Peggy er rasende på Don etter hva han gjorde i møtet. Han sier han skjønner hva som er på gang mellom henne og Ted, men hun avfeier ham og kaller ham et monster.
Det er en kraftfull scene, særlig siden de begge vet at den andre har litt rett. Jeg synes fortsatt Don og Peggy har det mest interessante forholdet i hele serien.
Don legger seg tilbake i fosterstillingen som han lå i ved episodens begynnelse, såret, usikker, men jeg lukter en slags gjenfødelse.
Men ikke før i sesong syv. Han rekker ikke å rense sjela si på en uke.
Oppsummert: Don prøver alt han kan å være grei mot kvinnene i denne episoden, etter den traumatiske opplevelsen i forrige. Han klarer det til en viss grad, men Don er Don.
Visste du at «don-don» er japansk for «sakte, men sikkert»? Helt sant.
Funfact: Glen blir spilt av serieskaper Matthew Weiners egen sønn.
Morsomste replikk: IGJEN er det Roger. Etter Jim forteller at han en gang lot en kunde kjenne på puppene til kona, kan Roger røpe at han måtte holde ballene til Lee Garner Jr. Hehe.
Spådom for neste episode: Noe sjukt kommer til å skje. Dette sier jeg fordi jeg har hørt rykter om det. Og jeg gleder meg.
