Hei, gutter og jenter. Takk for at dere leser disse recappene. Uten dere, ville ingen ha lest disse recappene.
Ukens episode av «Mad Men» er nokså bra. Er dere lei av at jeg sier dette hver uke? Sorry. Men serien er jo himla bra laget, veldig sjelden man blir skikkelig skuffa. Og jeg ble ikke skuffa denne uken heller, jeg. For hver gang Donald Draper drar til LA, blir det bra «Mad Men»-episode.
Det hele starter med at Don sitter og slæfern foran tv-en. Det er demokratenes landsmøte (der de skulle velge en presidentkandidat til å stille mot Nixon), en av de mer kontroversielle som har vært. Hva er ditt favorittlandsmøte? Kommenter i kommentarfeltet!
Det er styremøte i SCDPCGC og temaet som er oppe til diskusjon er det faktum at SCDPCGC er et helt dust navn på et reklamebyrå. Jeg har vanskelig for å forstå at dette har tatt så lang tid å finne ut av. Morsomt at Don bare kommer inn i rommet helt på tampen av møtet og sier «are we done here?» Kanskje ikke hysterisk morsomt, men han er jo litt sånn alvorlig-vittig.
Jim Cutler går ned til de kreative for å høre om de snart er ferdige med en presentasjon. Før han rekker å få svar, klikker Michael Ginsberg på ham og slenger en masse 60-talls klisjéfornærmelser av typen «fascist» og «fascist» i trynet på ham. Jim tar det overraskende bra imot, og klikker først når Bob Benson hopper inn i situasjonen med sitt irriterende/vennlige/sosiopatiske/altruistiske vesen.
Jim Cutler er sur, så han går til Ted og hører om det er greit at de sparker Ginsberg siden han er så respektløs. Ted forklarer Jim at han må slutte å se på firmaet som todelt, alle jobber mot samme mål, også de som tidligere jobba under SCDP. Jim har for øvrig et veldig keitete kroppsspråk.
Joan, den tøsen, er på det som ser ut som en date med en klassisk 60-talls corporate dude, med brun dress, viker og pløsete ansikt. Hun blir perpleks, men smigret når hun skjønner at det ikke er en date, men en forretningsmiddag. Han er ny markedssjef for Avon, et svært kosmetikkfirma og vil høre om hun kan hjelpe dem.
Joan går rett til Peggy, merkelig nok, for å høre hvordan hun kan bruke denne muligheten til sin fordel. Peggy foreslår at de går til Ted, noe Joan motvillig går med på. Og tror du ikke Ted bare er helt likegyldig til nyheten og gir Pete i oppgave å håve inn kunden? Du tror ikke det? Da tror du feil.
Don, Roger og Harry ankommer hotellet i LA. Å, ja, jeg glemte å nevne at de skal til LA for å snakke med en kunde. Jeg må for øvrig også nevne at Harry her har på seg et antrekk så jævlig at jeg måtte sette episoden på pause, løpe opp til parkeringsplassen på Sognsvann og knuse en rekke bilvinduer før jeg kunne fortsette å se mer. Uhyre trist å se hva menneskeheten er i stand til om vi blir gitt fri vilje.
På hotellrommet ser Don på tv, der nyhetssendingen viser opptøyene som var rundt omkring i USA på denne tiden, i en rekke byer, men særlig Chicago. Mye pga. Martin Luther King jr., men også fra frustrasjon rundt demokratene og mordet på Bob Kennedy. Roger snakker med Megan i telefonen, og hun griner som vanlig. Don virker dog til å være på sitt mest omsorgsfulle, akkurat som forventa i forrige episode. Det skal sies at Don på sitt mest omsorgsfulle tilsvarer et vanlig menneske på sitt nest, nest minst omsorgsfulle.
Joan har invitert med seg Avon-duden til møte. Peggy er også med, men Joan har valgt å ikke si noe til Pete. Dette er alvorlig i reklamebransjen. Kundeansvarlig skal alltid ta av seg innsanking av nye kunder. Alltid. Legg for øvrig merke til at de sitter på nøyaktig samme sted, med nøyaktig samme utsnitt som i forrige middagsscene med Joan og duden, sikkert for å spare tid. Håper jeg ikke spoiler noe for deg når jeg avslører at dette kun er en serie og ikke virkeligheten!
Don og gutta er i møte med et frokostblandingfirma i LA. På forhånd har Roger vært veldig tydelig på at siden de er et NY-basert reklamebyrå, er de automatisk kulere enn alle i LA, men her fremstår de ganske hjelpeløse alle tre.
Joan og Peggy har en alvorsprat om middagen. Joan mener Peggy ødela ved å ikke gjøre sitt beste, Peggy mener Joan dreit seg ut som ikke lot Pete ta seg av snakkinga. Så slenger de noen stygge bemerkninger i hverandres retning. Joan sier blant annet at Peggy har blitt båret av Don til den dype siden av bassenget.
Disse to er jo seriens mest selvstendige kvinner, og de har begge kavet seg til sine respektive maktposisjoner mot alle odds. Men de kan ikke fordra hverandre. Deres interne kniving har vært noe av det som gir serien en puls helt siden sesong én, og det er godt å se at konflikten lever i beste velgående.
Ginsberg tripper helt, det er blitt for mye for ham med alle opptøyene og Jim Cutler og han føler han er med på å støtte alt han mener er galt i verden. Men Bob Benson klarer ved hjelp av ren positivitet og energi å få Ginsberg til å snæppe ut av det.
Jeg har lenge likt Bob Benson, som har fungert som et slags lim på kontoret. Hjelper alltid til når det er for mye friksjon ute og går. Men jeg begynner å finne ham creepy, ass. Han snakker på en nokså tilgjort, overspilt måte og noe sier meg at han skjuler på et endeløst mørke som er nødt til å sive ut snart. Litt som senator Palpatine i «Star Wars».
Don og gutta «boys» er på en altfor kul fest i LA. Det er en sånn stereotypisk 1968-fest der gutta har på seg frynsete vester og jentene har langt, uvaska hår og farga solbriller og alle gjør liksom sin egen greie, noen sitter og røyker weed, noen spiller sitar, noen løper rundt med et silkesjal fra Bangladesh – og Don og gutta virker veldig, veldig gammeldagse oppi alt dette. Roger ser til tider ut som han er 95 år gammel. Her for eksempel:
Don, som ikke er fremmed for å sitte i dress og røyke «narkotika», sitter i dress og røyker narkotika med hippiefolka. Han blir møkkastein. Eller høy. Jeg vet seriøst ikke forskjellen mellom stein og høy, dette er fordi jeg aldri røyker den slags. Men jeg er en kløpper på nikotin og alkohol! Unnskyld meg mens jeg finner fram solbrillene jeg pleier å ha på meg når jeg driter i konvensjoner.
Så stein/høy er Don at han begynner å hallusinere. Han ser Megan på festen og hun sier det er greit at han kliner med tilfeldige damer, han skal få en ny sjanse.
Plutselig blir Megan til han soldaten vi møtte i første episode av sesongen, han som hadde samme lighter som Don. Soldaten mangler en arm og forteller at han er død. Han sier «Dying doesn’t make you whole. You should see what you’d look like.»
Don er som kjent veldig opptatt av døden. Men her er det nok mer snakk om at Dons egentlige persona, Dick Whitman, fortsatt finnes et sted dypt nedi Don, og at han ikke blir til et helt menneske av å drepe sitt egentlige jeg. Dypt til å være meg? Slapp av, jeg leste det et annet sted på internett.
Plutselig ser vi at Don ligger i bassenget med ansiktet ned. Dette er uten tvil en referanse til den beste LA-sentrerte filmen som er laget, Sunset Boulevard. Deilig at jeg fikk slengt ut en referanse der, altså.
Roger får reddet Don ut av vannet og pumper ham tom for … vann.
På flyet hjem er begge i «en smule» dårlig form. Selvtilliten på bunn. Det skal nevnes at Don nok en gang har en vond hoste, slik han har hatt tidligere i sesongen. Dette kommer til å bli utbrodert snart, ingen tvil. Don er sjuk på en eller annen måte. Kanskje han har AIDS, neida, det er ikke oppfunnet ennå. Hehe.
Joan blir konfrontert av Pete og Ted som er jævlig pissed på henne for å ha gått bak ryggen til Pete. Hun klarer ikke forsvare seg, men Peggy klarer å lure Joan ut av situasjonen, og dette redder sannsynligvis jobben hennes. Men du skal FAEN ikke tro at dette gjør Peggy og Joan til venner.
Ted og Jim ønsker Don og Roger velkommen hjem. De har egentlig bare dårlige nyheter å komme med, noe om at de har mista en kunde eller noe, men de klarer å forkle det negative ved å fortelle at firmaet skal få skifte navn til Sterling Cooper & Partners. Dette funker fett for Don og Roger, men Pete blir dritsur, akkurat som han alltid blir når egentlig hva som helst skjer. For en liten bitch.
Den lille bitchen finner Stan røykende på «weed» i sofaen, og tar «spliffen» fra ham. «Faen, ass, så kjiip Pete er som er mot marihuana», tenker du vel der du sitter med en kopp hasj-te og leser Comoyo-recap.
Men NEEEIda, Pete setter i gang og røyker’n sjæl! Og han ser umåtelig trist ut. Og umåtelig gammel ut. Herregud, for en patetisk fyr. Men jeg klarer ikke miste all sympati for ham uansett hva han gjør. Se så stor panne han har, da.
—
Nye karakterer: Njaaaa, egentlig ikke. Det var jo han lille dvergen som var på hippiefesten, men han har vi sett før.
Episodens verst kledde: Harry Crane representerer for meg alt som er ondt i mennesket. Den gule dressen han ankom LA i, er hva Belsebub har mareritt om.
Hva episoden EGENTLIG handler om: Jeg er ikke spesielt god på å analysere verken bøker eller serier, men «Mad Men» gjør det ganske greit fordi de mer eller mindre forteller oss hvordan vi skal tolke det som skjer.
Bakteppet for episoden er som nevnt opptøyene i Chicago der politimenn banka demonstranter, og dette fungerer som et bilde på situasjonen på kontoret også. Alle som prøver å utfordre status quo, blir satt på plass.
Beste replikk: «Our biggest challenge is not to get syphilis», servert av Roger på vei til LA, der han forventer at alt vil gå smuud. Artig å tenke på at man på den tiden faktisk så på syfilis som et problem. Så himla middelaldersk, liksom.
Beste funfact: Han gamle duden som gutta har møte med i LA kaller Ronald Reagan for «Dutch Reagan». Dette visste jeg ikke, ass. Ikke at det er så himla morsomt, egentlig. Ganske ræva funfact.
Spådom for neste episode: Don gjør noe dumt på privaten, men angrer umiddelbart. Roger sier noe vittig. Pete fortsetter å være irriterende, men i en vedvarende, mild hasjrus. Og jeg er nokså sikker på at Ted kommer til å klikke for ett eller annet. Og at Pete fortsetter å være en liten bitch.
