Har du noen gang sett langrenn eller skiskyting på Eurosport? Det er en rar, selsom opplevelse.
Ikke fordi produksjonen eller kommentatorene er særlig dårlige – bildene er akkurat de samme som vi får servert på NRK, og de norske og engelske kommentatorene er dyktige folk som kan idrettene de kommenterer. Men det er allikevel noe merkelig, nesten uncanny valley-aktig over det. Same, but different.
Plutselig er den velkjente følelsen borte, og du kunne på en måte like gjerne sett på vektløfting eller seiling i en eller annen båtklasse som du ikke skjønner bæret av. Det som er mest slående, er hvor smått det virker. De nordiske vintergrenene fremstår, med mindre du ser det på NRK (og eventuelt slår over til SVT om det går dårlig med svenskene), som akkurat det de er: svært marginale og kanskje litt stusslige.
Det som mangler er lyden. Sendingene deler riktignok bakgrunnsklemtet av små og mellomstore kubjeller og sirenene på boks, men på NRK utgjør lyden fra løypa kontentumet bak et konstant brus av høylytte, muntre stemmer. Jeg tror NRK må være bortimot unike i måten de lar folk snakke i munnen på hverandre under sportssendinger.
Jada, det er mye babling under for eksempel TV2s Tour de France-sendinger, men NRK går hinsides det. De kan finne på å ha tre kommentatorer, en reporter, en utøver og ett familiemedlem på lufta samtidig i klimaksene under konkurransene, og de gjør det tidvis med stor suksess – se for eksempel den euforiske og urkomiske effekten det får når tåkeluren Arne Scheie blir bortimot overdøvet (men allikevel fortsetter helsikes ufortrødent et eller annet sted i bakgrunnen på lydbildet) mens Karen Marie Ellefsen og Anders Jacobsen måper over Johan Remen Evensens skiflyvningsrekord i Vikersund:
Det er som en opera.
La oss, nå når han legger opp, stoppe opp og hylle selve Wagner-solisten i NRKs team, Jon Herwig Carlsen. I flere mesterskap enn det er verdt å ramse opp har hans raspete stemme raget høyest i blandakoret fra kommentatorboksen.
Ikke alle har likt det – det er lett å bli lei av en person som klikker så fundamentalt i vinkel hver gang en norsk skiløper gjør det bra. Det skjer tross alt ganske ofte, og måten Herwig Carlsen nærmest går til krig mot sine egne stemmebånd har irritert på seg mang en seer som i hvert fall innbiller seg de ønsker seg noe mer «saklig», a la det blodfattige mølet du får servert på Eurosport. Men uten Jon Herwig Carlsen hadde norsk skisport virket mye mindre.
Uten dette avsindige bråket, vrenginga i mikrofonen, og utgytingen av lange remser med «OIOIOIOIOIOIOIOI» hadde norske langrennsfans vært nødt til å forholde seg til virkeligheten på en måte jeg ikke er sikker på at de hadde satt pris på, og som på mange måter strider mot selve grunnideen til enhver sport.
For nivået, eller hvor stor sporten er på verdensbasis, skal ikke egentlig spille noen rolle når man er sportsfan. Ikke egentlig. Nivådiskusjonen er den nedrigste av alle sportsdiskusjoner, og det er heller ingenting som er kjedeligere enn å bli fortalt at en eller annen møkkasport du gir blaffen i «er enorm på verdensbasis». Har du hjertet på rette sted gir du blaffen i den slags.
At det bare er svensker, finner og nordmenn som gjør det bra i et ski-VM har ikke noe å si så lenge du får en anledning til å leve deg inn i det, at det er milevis fra Old Trafford til Åråsen stadion er et fullstendig akademisk poeng om Vålerenga juler opp Lillestrøm. Det er deilig å innbille seg at noe er stort, at Petter Northug og Marit Bjørgen er blant verdens beste idrettsutøvere uansett sport, i det minste for en stakket stund, men den følelsen er ikke noe som kommer rekende på en fjøl, vi trenger hjelp for å opprettholde illusjonen, kulisser.
Det kan virke som om Jon Herwig Carlsen har lagret lyden fra et argentinsk fotballderby lagret nedi lungene sine. Mengden støy som kommer fra den mannen er simpelthen ufattelig – jeg er sikker på at han, om han hadde blitt sendt ned til VM i Sør-Afrika, faktisk hadde vært i stand til å overdøve de mildt sagt mannssterke vuvuzelaorkestrene som satte sitt preg på mesterskapet. Om ikke annet hadde han dannet en slags harmoni med den innstendige dronen fra plasttrompetene, det hadde sikkert hørtes ut som sibirsk strupesang eller noe.
Men det er ikke stemmevolumet i seg selv som utgjør kjernen i Herwig Carlsens kommentatorkunst, selv om det er bumerket. Han har større kontroll enn han kan gi inntrykk av. Merk deg, for eksempel at det er Arne Scheie som ber om å få kysse Herwig Carlsen etter Tommy Ingebrigtsens monsterhopp i Thunder Bay, ikke omvendt. Når Scheie mister kontrollen, gjør han virkelig det, da kan fotballspillere fort endre både navn og klubb.
Herwig Carlsen har, samme hvor mye han gyver på, stålkontroll, og selv om det kan etterlate et inntrykk av noe litt for rutinert og beregnende over de brutale gledesutbruddene, er det altså dette han driver med: Det er dynamikken, eller «moduleringen», som Herwig Carlsen kalte det da han var hedersgjest i den første episoden av «Lindmo». I intervjuet kaller han seg selv en «lydkulisse». For å få tv-seerne til å stå i sofaen starter han hviskende når skiskyteren er inne på siste stående, og så, for hvert kanttreff eller blinkskudd eller hva pokker, så stiger volumet og intensiteten før den eksploderer i total götterdämmerung – om det går bra, vel å merke.
I de tilfellene hvor det ikke går så bra er han stort sett en gladere vandrer enn de andre nestorene i NRK-sporten. Han holder seg munter. Arne Scheie, på sin kant, forsøker å være så fair som overhode mulig, men evnen til å skjule skuffelse og irritasjon er ikke blant den mannens talenter. Oftere og oftere ender mislykkede hopprenn opp med at han blir amper og skjeller ut jury, dommerpanel og tv-produsenter. Enkelte ganger virker han direkte forbanna på Espen Bredesen også (og det går pokker ikke an). Den samme skuffelsen rammet også til en viss grad Herwig Carlsens mangeårige makker, Kjell Kristian Rike, men i forsiktigere og langt snillere grad. Han spilte på mange måter Ludvig til Carlsens Solan.
I langrennssporten har det blitt debattert opp, ned og i mente om det var en god ting at man gikk bort fra såkalt intervallstart til fordel for fellesstart i de fleste konkurranser. Årsaken til endringen i sporten var publikumspotensialet, at det var lettere å trekke seere til konkurranser som endte med en stor spurt. I Norge har motviljen vært stor, selv om vi i Petter Northug har tidenes fellesstartløper.
Mye av skepsisen har sikkert å gjøre med kulturelle forestillinger om langrennsløperen som en traust, blodhard sliter som bekjemper melkesyre, is i rubben og demoner mutters alene ute i løypa. Men det går også an å argumentere for at intervallstart, i hvert fall når Herwig Carlsen kommenterte dem, simpelthen var bedre TV. For da kunne han gå amok nesten med en gang. Se her, for eksempel, et stykke uti den klassiske tremila under OL på Lillehammer (start videoen etter 46 sekunder):
«Se på denne tiden» er i utgangspunktet et nokså usexy sportslig klimaks, men det funker, og det funket kanskje særlig fordi Herwig Carlsen ikke bare lente seg på de offisielle løypepunktene, men også lagde seg sine egne mellomtider ved hjelp av punkter i løypa som han formante produsentene om å ikke klippe vekk fra og utsstrakt bruk av stoppeklokker av nyere og eldre dato. Det gjør han for eksempel her, i de dramatiske siste minuttene av Bjørn Dæhlies siste OL-femmil, hvor det kan se ut som om seieren glipper for mannen Herwig Carlsen på forstyrrende kjærlig vis yndet å kalle «gullgutten». Start videoen etter cirka tre minutter:
Det er et selvgjort og stolt håndverk bak dette som er beundringsverdig. De merkelige, idiosynkratiske rutinene som gjentok seg, det hjemmesnekrede kōanet «Stafett er stafett», eller de stadige meldingene fra Nordigarden, et pseudonym som (jeg kødder ikke) skjuler en limerickskrivende danske som åpenbart må være mer oppslukt av norsk vintersport og/eller Jon Herwig Carlsen enn de aller fleste.
Alt dette (med unntak av «Stafett er stafett»), kom kanskje aller mest til sin rett i intervallrenn, hvor det i større grad er opp til kommentatorene selv å skape en skikkelig dramaturgi. Da kunne han bygge en saktegående, postrock-aktig crescendo inn mot de avgjørende øyeblikkene hvor for eksempel nikk til løperens hjembygd hører hjemme, ingen nevner hjembygder i Norge som Herwig Carlsen, han er som en bokseannonsør, det er gullgutten fra Nannestad meg her og monsteret fra Simostranda meg der – sammenlign igjen med Arne Scheie, hvor eventuelle opplysninger om en skihoppers opphav og hjemklubb er nettopp det, faktaopplysninger.
NRK har gjort overgangen myk ved å la andre koster overta langrennskommenteringen og rendyrke Herwig Carlsen på skiskyting de siste årene. Nå er det også over, og selv om nordmenn sikkert kommer til å se på skirenn til det ikke lenger finnes svensker, tyskere og italienere å slå, tror jeg ikke det kommer til å låte like drøyt. Det skal i hvert fall svært mye til – for på sitt mest panegyriske utgjorde Herwig Carlsen en fullstendig surrealistisk lytteropplevelse.
Helt til sist, mine damer og herrer – det ultimate, gutturale JHC-øyeblikket, tre og et halvt minutt (en popsingel), kun en limerick unna å være et perfekt destillat han har stått for i en årrekke – Jörgen Brinks kollaps.
Skål, Carlsen – og hvil de helsikes stemmebåndene før det er du som møter veggen.
