Noen kaller det plagiat. Andre foretrekker å klassifisere det som kvalitativ kreativitetsresirkulering.
Internett er ikke bare et effektivt formidlingssystem for pornografi, plagsomme YouTube-svensker som spiller dataspill og kattevideoer, men er dessuten en oppsamling av omtrent all informasjon menneskeheten har opparbeidet seg. Så hvorfor sløse bort verdifull tid på å studere, jobbe og skvise ut ting fra hjernen, når du i løpet av noen minutter bare kan klippe og lime det du trenger rett fra verdenswebben?
En tidsbesparende løsning hvis du er tvunget til å skrive rapporter, avhandlinger eller featurestoff for Dagens Næringsliv – eller eventuelt artikler om plagiering for Lunch. Som jeg selv personlig pleier å si: «Good artists copy; great artists steal.» Det kan du sitere meg på. Det er fryktelig fristende å bare kopiere hele denne teksten rett fra en The New Yorker-artikkel, den store favorittpublikasjonen for plagiatentusiaster. Hadde jo vært kledelig meta-ironisk, og ville samtidig ha spart meg for et par lange jobbenetter ruset på heltemodige doser koffein. Ha ha, en katt som går på to ben!!
Det hadde vært enda artigere hvis jeg hadde klart å kopiere noe skrevet av The New Yorker-journalisten Jonah Lehrer, før han selv ble avskjediget for plagiering tilbake i 2012. Enda, enda artigere med tanke på at Lehrer også skrev den bestselgende boken «Imagine: How Creativity Works», som senere ble trukket tilbake fra utgiveren fordi forfatteren var i overkant kreativ med kildebruken sin. Å plagiere teksten i en lærebok om kreativitet er ironi på et poetisk nivå.
Dessverre for meg ser det ikke ut til at The New Yorker har publisert noen artikler om plagiering i det siste, så da er jeg pent nødt til å gjøre jobben selv. Fillern. Når jeg sier «gjøre jobben selv», mener jeg selvfølgelig å koke meg en kopp kruttsterk kaffe, skrive ordet «plagiarism» inn i søkefeltet på Wikipedia og skumlese det som står der – sånn som en vaskekte journalist ville ha gjort. Alle vet jo at: stjeler du fra en kilde er det plagiat, stjeler du fra forskjellige kilder er det bare research. Eventuelt litterær remiksing.
Før Google, Redtube og Wikipedia revolusjonerte vår evne til å søke opp informasjon var vi nødt til å gjøre jobben selv. Nei, ikke ved å komme opp med nytt forskningsmateriale på egen hånd, naturligvis. Ha ha. Det hadde tatt seg ut! Men ved å saumfare biblioteker, slå opp i oppslagsverk, lese bøker og bla i gamle avisarkiver. Pes. Selv om internett har gjort det uendelig mye enklere å plagiere, har det dessverre også blitt desto lettere å oppdage.
I gamle dager hadde du en fightende sjanse til å slippe unna med å presentere andres ideer som dine egne, noe de fleste av sin samtids største tenkere stadig gjorde; fra Aristoteles til Shia LaBeouf. Dette med plagiat er et minefelt for de av oss som lever av å skrive; siden vi alle før eller senere ender opp med å gjenta ting som er sagt før. Men som jeg pleier å si: «imitasjon er den mest oppriktige form for smiger.» Det kan du også sitere meg på.
Det er blitt forholdsvis enkelt å avsløre litterær, journalistisk, akademisk, kunstnerisk og musikalsk plagiering, men når det gjelder film er definisjonene langt mer flytende. I en bransje som til stor del er bygget på gjentagelser, resirkulering, oppfølgere og nyinnspillinger er grensene betydelig mer flytende. Du kan lett slippe unna med etterlikninger så lenge filmen er presentert som en «hommage», og scenene du nasker kan kalles «referanser». Den irske poeten George A. Moore definerte i sin tid plagiering som: «Taking something from one man and making it worse.» I så tilfelle burde vi ha en overflod av eksempler på filmatisk cut-paste.
For omtrent hver bidige blockbuster produseres det nå parallelt minst en lurvete nullbudsjettkopi for hjemmekinomarkedet. Dette har blitt en egen sjanger kalt «mockbusters», der hele forretningsmodellen er bygget på å: 1) plagiere en kinoaktuell storproduksjon for en promille av pengene, og 2) deretter lure dyslektikere som ikke klarer å stave titler til å kjøpe filmene deres ved en feiltagelse.
Det er laget så latterlig mange av disse narrefilmene at det er beint umulig å horve over en brøkdel av dem, men her er noen av de mest stusselige:
«BADI» (1983)
Siden Tyrkia ikke hadde noen copyrightlover sto de i en særstilling når det gjaldt skamløs plagiering av amerikanske filmer. Det er produsert tyrkiske nullbudsjettversjoner av alt fra «Star Wars» og «Star Trek» til «Eksorsisten» og «Rambo», men den aller tarveligste må være «Badi». Også kjent som «The Turkish E.T.», der det nusselige Spielberg-romvesenet ser ut som en oppblåsbar sexdukke etter et halvår dynket i radioaktivt avfall. Ha det på Badi!
«RATATOING» (2007)
Det brasilianske animasjonsselskap Video Brinquedo har spesialisert seg på å plagiere Pixar med en serie spektakulært bedritne juksefilmer. Den ynkeligste er «Ratatoing», en tre kvarter lang kopi av Pixars «Ratatoille» (2007) – med animasjon som best kan beskrives som hatefullt inkompetent, og stemmeleggere som vil få deg til å stikke ut trommehinnene med en fonduegaffel. Nei, Ratatoing er ikke engang et ekte ord.
«TRANSMORPHERS: FALL OF MAN» (2009)
Si hva du vil om Michael Bay, han hadde i det minst et budsjett på 200 millioner dollar da han lagde «Transformers: Revenge of the Fallen», som ble investert i å vise en kjemperobot som tisset i hodet på John Turturro. Man kunne ha laget «Transmorphers: Fall of Man» rundt hundre tusen ganger på rad for de pengene, men jeg er sannelig ikke sikker på hva som ville ha vært den beste disponeringen av pengene. Lage tidenes grillbål, kanskje?
«THE AMAZING BULK» (2013)
Jeg vet ikke engang hvordan man kan begynne å beskrive denne galskapen, som ved første øyekast ser ut til å være en hjemmelaget mockbuster-versjon av Marvel-kjempen «The Incredible Hulk» (2008). Her portrettert som en lilla, dataanimert leirklump med spastisk mimikk. Alt er spilt inn på noen dager i et rom foran et grønnlerret i «Sin City»-stil, med digitale omgivelser skapt på en Windows 95-pc. Muligens ment som en barnevennlig superhelt-komedie, men minner mest om en blanding av et forskrudd avantgarde-kunstprosjekt og en utilgivelig forbrytelse mot menneskeheten.
Denne saken sto opprinnelig på trykk i Lunch #7, som er å finne i bladhyllene nå. Løp og kjøp!
